- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Selv om den purunge Ap-politikeren knapt har rukket å fylle 19, viser de 173 sidene i boken at hun i løpet av sitt korte liv har rukket å oppleve mye.
Kaurs modenhet viser seg på mange plan, ikke bare når det gjelder å utforske egne grenser eller det faktum at hun har lært seg å tilgi, og bruke motgangen tidligere i livet på en positiv måte. Hun tør nemlig ogås å gi mye av seg selv, av egne, andre familiemedlemmers og nære venners felles opplevelser. Å skrive denne boken må ha vært en katarsislignende opplevelse for henne.
Språket er enkelt. Er du ute etter en komplisert, innfløkt og dyp leseropplevelse, så må du gå til andre selvbiografier. Formen i Jeg er Prableen er nærmest skjønnlitterært, lettleselig og forståelig. Noe som med en gang vil føre at du oppnår kontakt, ja kanskje empati og sympati, for hovedpersonen.
Kaurs innsikt og fortellerevne vitner om en 19-åring med store ambisjoner.
Nye sider
En ting man kunne frykte var at hendelsene 22. juli, som jo preget Kaurs liv på en svært negativ måte, skulle få en for dominerende rolle i boken. Heldigvis har hun valgt også å fokusere på andre ting. I innledningen skriver hun at “22. juli ikke skal få lov til å definere meg som person”, og med det setter hun tonen for boken.
Vi blir kjent med Prableen som barnehagejente, på skolen, som den søkende tenåringen som både prøver turban i en likestillingskontekst, begynner å gå i svarte klær og høre på tung rock.
Vil kjempe videre
22. juli, hva som skjedde og hva hun måtte gjøre i en så ekstrem dramatisk situasjon, blir fortalt med ærlighet og dramatikk. Jeg tror leserne vil sette pris på dette, for i en slik horribel situasjon, så kan opplevelsen og minnene deretter være høyst subjektive, og mange viktige detaljer utelates.
En ting er ihvertfall sikker; hendelsene på Utøya bidrar til personen Prableen Kaur sitt ønske om å kjempe for det som hun anser som et mer rettferdig samfunn. Enten vi er enige med henne eller ei.
For det er fremtiden som ser ut til å oppta Kaur aller mest. Om hvordan den nye åpenheten kan hjelpe andre. Men ikke minst om hvordan hun skal takle rollen som offentlig person, og som fremtidig toppolitiker.
Ambisjoner
Kaurs innsikt og fortellerevne vitner om en 19-åring med store ambisjoner, som trolig vil pushes av sitt parti i kommende kommunale- og stortingsvalg. Denne ærlige boka tror jeg vil styrke henne når det gjelder å takle det politiske spillet som nå også omfatter henne. Rent taktisk kunne altså ikke denne selvbiografien kommet på et gunstigere tidspunkt.
Jeg er Prableen er først og fremst et forsøk på å avrunde en vond fortid. Ta et endelig oppgjør med offerrollen som tilfeldigheter, bakgrunn og miljø på ulike tidspunkter har gitt hovedpersonen, og vise at man faktisk kan, kjønn, hodeplagg og etnisitet til tross. Her vil sikkert mange med minoritetsbakgrunn kjenne seg igjen i fortellingen: om det å være annereledes og slite med å føle tilhørighet. Men også om evnen til å overleve det verste, og vinne små, men betydningsfulle seire fra dag til dag.
