Foto: Arkivfoto
– En dag vil farge være likegyldig, jeg vet ikke om jeg vil leve lenge nok til å oppleve det, men jeg kan jo håpe. En dag vil det være kvalifikasjoner som gir deg jobb uavhengig av din hudfarge og kulturelle bakgrunn, sa Anne Brown i et intervju i 1945.
Da hadde hun allerede skrevet seg inn i den musikalske verdenshistorien med sin fortolkning av rollen som Bess i George Gershwins opera Porgy and Bess. Verket var den første opera skrevet for svarte sangere og handlet om det afroamerikanske miljøet i USA. Porgy and Bess ble en scenisk revolusjon og suksess med Anne Brown i en av hovedrollene. Den berømte sopransangerinnen levde mesteparten av sitt lange og innholdsrike liv i Norge.
En av de første profesjonelle svarte på en amerikansk scene. 9. august i år var det 100 år siden Anne Wiggins Brown ble fød i Baltimore. Der vokste hun opp i en musikalsk familie og begynte tidlig å synge og opptre. Men da hun ønsket musikkundervisning på en av Baltimores katolske skoler, ble hun avvist pågrunn av raseskillelovene. Med talent, pågangsmot og sterk vilje trosset Anne rasismen. 16 år gammel kom hun som den første afroamerikanske student inn på den velrenommerte skolen Julliard School of Music og fikk en solid klassisk utdannelse.
Hun fikk stor betydning for flere generasjoner scenekunstnere og sangere i Norge.
Hun var fortsatt student på skolen da hun fikk rollen som Bess. Ann Brown var blant de aller første profesjonelle svarte som slapp til i scenekunsten i USA.
Forut for sin tid
– Og du innbiller deg at du kan forandre de hvites lover?, sa Ted Duncan som spilte Porgy mot Anne i 1936.
National Theatre i Washington skulle vise Porgy and Bess kun for et hvitt publikum. Anne syntes det var uttålelig at alle fargede, inkludert hennes egen familie, skulle utestenges. Hun fikk det som hun ville, under visningen av forestillingen. Men senere ble igjen svarte nektet adgang til teatersalen.
– Rasisme er en paralyserende, ond, brutal sadistisk, feig og urettferdig måte å behandle en gruppe i samfunnet på!, sa Anne seinere.
– Uten svarte kunstnere vil ikke den amerikanske scenen gi et sant bilde av Amerika, hevdet hun og foregrep dermed moderne kulturpolitikk.
Samtidig stilte hun klare krav til kvalitet: “Det er kunstneriske kvalifikasjoner som skal kunne gi en svart skuespiller plass i dramatiske produksjoner.”
I Norge
Med sin stemmeprakt og sceneiske kraft sang Anne seg inn i verdens hjerter. I 1947 kom hun også til Norge. Her ble hun selv truffet i hjertet av kjærlighet, og i 1948 giftet hun seg med sin intense beundrer, skihopperen og journalisten Thorleif Schjelderup som hun levde sammen med i mer enn tjue år.
Brown ble norsk statsborger i 1948. Her i landet forsatte hun sin karriere og turnerte både i Europa, Asia og Latin-Amerika. Norge hadde ennå ikke fått et eget operabygg, men hun sang i tre Menotti- operaer, Telefonen, Mediet og Amahl, på Oslo Nye Teater og fikk strålende kritikk. Hun turnerte også landet rundt med Robert Levin som akkompagnatør.
– Hvorfor skulle jeg synge Aida bare fordi hun er svart, det er for opplagt, sa Anne. Hun ble lei av at alle alltid forbant henne med Bess, andre svarte roller og negro spirituals. Hun ble altså møtt med mange av de samme stereotype forventningene som dagens scenekunstnere med mioritetsbakgrunn dessverre fortsatt kan møte.
Rollebytte
Da Anne måtte slutte å synge på grunn av helseproblemer, ble hun sangpedagog og regissør. Liv Ullmann, Liv Dommersnes og Karin Krog var blant hennes mange elever. Fra 1969 ble hun lærer ved Teaterhøgskolen. Hun fikk stor betydning for flere generasjoner scenekunstnere og sangere i Norge. I 1967 regisserte hun Porgy and Bess på Den Norske Opera, men høydepunktet som iscenesetter ble produksjonen i Frankrike i 1968. Anne hadde fått spesiell tillatelse fra The Gershwin Fondation til å bruke et hvitt ensemble. Kritikkene var overstrømmende.
Satt spor etter seg
Anne Brown satte dype spor etter seg både i Norge og internasjonalt og hun mottok en rekke priser, blant annet Musikkritikerprisen i 1950, Oslo Bys kunstnerpris 1990 og Norsk Kulturråds ærespris i 2000. Æresprisen ble begrunnet slik: «Hun har vært en banebryter for kulturell toleranse og et flerkulturelt uttrykk.»
I 1998 fikk Anne Brown Peabodys medalje for enestående bidrag til musikk i Amerika fra Peabody Institute, institusjonen som 70 år tidligere hadde nektet henne musikkutdanning. Hun ble også æresborger av Baltimore i 1999.
Da Ann Brown døde i 2009 hadde mye skjedd både her i Norge og verden ellers innenfor likestilling og kulturelt mangfold. Om Annes håp er gått helt i oppfyllelse, kan diskuteres. Fortsatt møter unge med minoritetsbakgrunn hindringer for å innta norske scener. Flere tiltak er satt i gang, blant annet av Det Norske Teateret med egen skuespillerutdanning og Norsk Kulturråds nye aspirantordning for kultur- og scenekunstarbeidere. Skal scenekunsten gi et sant bilde av samfunnet, må dagens kulturelle mangfold også reflekteres i institusjonene. Her har ledelsen ved teatrene og andre scener et stort ansvar, som det er viktig at de er seg bevisst.
