Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Åpningen fremhevet musikkfestivalens status som en selvstendig institusjon, med fokus på kunstnerisk ytringsfrihet. Temaet var sentral i innledningstalene til både festivalsjef Alexandra Archetti Stølen og kulturminister Hadia Tajik i går kveld på Rockefeller.
– Vi i Norge tar kunsterisk ytrefrihet som en selvfølger, noe som imidlertid ikke er en selvfølge andre steder i verden, påpekte Tajik (bildet) i det hun åpnet den 18. festivalen i rekken.
Fra filmvisning til konsert
Etter den offisielle konsertåpningen fra øverste kulturhold fulgte en halvannen time lang filmseansen som ga et aldri så stort forsmak på åpningskonserten som skulle komme senere.
El Gusto er den sterke historien om et orkester med jødiske og muslimske musikere som ble drevet fra hverandre av selvstendighetskrigen i Algerie i 1962. Filmskaperen Safinez Bousbia snubler over historien på en tur til Algerie i 2003. Hun klarer til slutt i dokumentarfilmen å oppspore musikerne som ikke har sett hverandre på over 40 år. Etterhvert viser det seg at kjærligheten til chaabi, en musikkform som blander spansk-andalusisk musikk med tradisjonelle jødiske og muslimske toner, har holdt ut tidens tann, krig, revolusjon og landflyktighet.
Gamle dagers Algiers
Historien som El Gusto får frem gjennom musikken er lengselsfull, men samtidig tannløs. Vi blir presentert med et flerkulturelt og livlig metropolis, der fransk, arabisk og jødisk kultur møter hverandre over et glass vin og lange timer med musikalsk nytelse. Horehus, barer, småkjeltringer og solhungrige turister. Alle så ut til å nyte livet, selv de som ikke eide nåla veggen. Jøder sang på arabisk, og de muslimske algirske musikerne gikk til jødiske kantorene i den store synangogen i Algiers for å hente inspirasjon til musikken.
– Vi drakk av samme vin, sang om drømmer og kjærlighet til kvinner. Jeg savner dette samholdet og denne tiden, hvor hvem man var ikke betydde noenting. For vi var jo alle algirere.
Bruddet
Så kom uavhengighetskrigen. Og da slagene ble vunnet, både på krigsskueplassen og gjennom en avgjørende folkeavstemning i 1962, tok de mest ytterliggående elementene i frigjøringsbevegelsen FLN etterhvert styringen. Og fikk trumfet sin vilje om at Algerie helt og holdent måtte bryte med fortiden. Landet ble arabisert; franskmennene og overveldende del av de algirske jødene måtte ut. Som det het i filmen: “vi fikk to valg. Enten kofferten eller kisten. Og jeg ville ikke velge sistnevnte.
Musikerne som ble igjen fikk etterhvert mindre og mindre barer å spille på. I et Algerie hvor de ikke får en sosial anerkjennelse av sitt levebrød har mange måttet ha strøjobber ved siden av for å kunne klare seg. Chaabi´en, den svært folkelige musikken som oppsto i Algiers mangfoldige citadelle (kasbah), levde etterhvert kun i denne gamle musikergenerasjons minne.
Musikkens seier
Først og fremst handler El Gusto om kunstens og musikkens seier over tid, intoleranse og ytre politiske faktorer. Hvis du tror at disse 70-80-åringer er bitre over å ha blitt atskilt i så lang tid, så tar man grovt feil. El Gusto spilte med en samhandling og livsgnist så man skulle tro at de var bundet sammen for evig, på tvers av tid og sted, som om de aldri hadde mistet hverandre. Og det synes på denne gjengen at de har mange minner, mange whiskyglass og mange samtaler å catche opp med når de har pauser mellom hver konsert.
Noe av det viktigste man kan lære av El Gusto er at vennskap er identitetsløs. Spesielt i en tid hvor mange slår seg på brystet og fremhever endeløs stolthet over å være det ene eller andre så gir denne gruppen algirske musikere oss en ydmykhetens lekse hvor budskapet i sangene fra dette forsvunne Algiers er at verden ikke er svart eller hvitt, slik mange har dessverre for vane å tro.
