”General” Ashraf

Per 1.1.2012 var det 547 000 innvandrere i Norge, og 108 000 norskfødte med innvandrerforeldre. Til sammen utgjør disse to gruppene 13,1 prosent av befolkningen, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Mohammad Ashraf er fra Pakistan og tilhører gruppen som kalles førstegenerasjons innvandrere. I tolv år jobbet Ashraf som kasserer i en bank i Pakistan før han bestemte seg for å prøve lykken i utlandet. Han hadde hørt historier om andre fra samme landsby som hadde reist utenlands og gjorde gode penger. Når han så fikk en invitasjon til å komme til Norge fra en bekjent, følte han det nærmest som et kall å reise.   

Industri og religion
Ashrafs første jobb var i en plastfabrikk i Frysjaveien 33 i Oslo, hvor han jobbet til 1982. Han jobbet skift og gikk på norskkurs på kveldstid. Ashraf var gift, men de første årene var han alene i Norge. Mye av fritiden brukte han og flere av hans landsmenn sammen i et av Norges eldste muslimske trossamfunn, Central Jamaat-e-Ahlesunnat.

Det som er synd, er at vi ikke så de langsiktige konsekvensene.

– Vi er blant grunnleggerne av moskeen, sier Ashraf stolt og sikter til seg selv og sine nyankomne landsmenn på 1970-tallet.

Ashraf og andre pakistanske arbeidsimmigranter stiftet et trosfellesskap. Siden mange av disse ankom Norge alene, ble moskeen fort et samlingssted for førstegenerasjons innvandrere fra Pakistan. 

Multiarbeideren
Ashraf jobbet senere som lagermedarbeider på et apoteklaboratoriet, og tok førerkortet på fritiden. Det åpnet nye dører for ham. Han tok seg jobb i transportavdelingen i Posten. Senere jobbet han som morsmålslærer ved Rommen skole i Oslo. Noen år jobbet han som sjåfør for funksjonshemmede ved bydel Sagene i Oslo. Ordningen ble nedlagt, og Ashraf bestemte seg for å starte noe eget. Helt siden hans kone kom til Norge, hadde hun drevet egen klesbutikk, mens Ashraf jobbet andre steder. Ashraf startet så sitt eget lille vaskeri, som han bygget opp fra bunnen av. Ashraf viser stolt fram til journalisten det lille, men originale vaskeriet, som han nå har drevet de siste tjue årene.

”Generalen”
Det gikk enda noen år før trossamfunnet ble registrert hos fylkesmannen, fordi de nyankomne ikke hadde tilstrekkelig kjennskap til det å drive en organisasjon.

– I Pakistan kreves det ikke medlemskap for å kunne be. Vi går bare inn i nærmeste moské når det er bønnetid. Det var derfor svært uvant og nytt for oss at vi måtte registrere oss så mange steder og fylle ut en mange skjemaer… og det bare fordi vi ønsket et sted å be, forteller Ashraf med en spørrende tone.

Han ble valgt som generalsekretær og hadde mye av ansvaret med å drive organisasjonen. 

– Det hendte ofte at jeg fikk en telefon av imamen eller andre personer etter møter fordi de ville endre på vedtakene, noe jeg avviste tvert. Det gikk ikke lenge før jeg fikk tilnavnet ”generalen” fordi de mente jeg var for streng.

Ashraf som alltid har vært en aktiv sjel, var en drivkraft og blant de få skriveføre i trossamfunnets yngre dager. Ashraf har

skrevet en bok på urdu om utviklingen av islam i Norge og Europa. En ny bok om trossamfunnets historie er på vei. Ashraf var i åtte år medlem av trossamfunnets byggekomite, som resulterte i en praktmoské i 2006 i Motzfeldtsgate 10 i Oslo. Ashraf forteller at ideen om et felles islamsk organ ble utviklet i Jamaat-e-Ahlesunnat. Det førte til opprettelsen av Islamsk råd Norge.  

Kritiserer imamer
– Hva synes du om imamer i Norge i dag?

– Totalt skuffende. Det eksisterer ingen krav eller retningslinjer ved ansettelse av imamer i Norge. Styremedlemmer rekrutterer imamer fra eget nettverk i hjemlandet. Imamen står dermed i gjeld til disse som har sørget for å få ham til Europa og gitt ham bedre levestandard. Derfor har imamen lett for å forskjellsbehandle medlemmer, og favorisere enkelte framfor andre. Dersom imamene hadde tatt litt samfunnsansvar, og engasjert seg i ungdommens hverdag, hadde vi kanskje unngått å bli vitne til den radikaliseringen som nå finner sted.

– Men i kraft av å være en av grunnleggerne, har du kanskje litt av skylden til denne praksisen?

– Uten tvil. Jeg er blant de medskyldige. Det som er synd, er at vi ikke så de langsiktige konsekvensene, og at det går utover ungdommen i dag.

Syv barn, syv yrker
De opprinnelige arbeidsinnvandrerne kom til Norge fra ikke-vestlige land, ikke minst Pakistan, på begynnelsen av 1970-tallet. De tok seg ofte jobb i lavtlønnsyrker. Dette endret seg med deres etterkommere. I dag er norskfødte med innvandrerforeldre representert i de fleste yrker i samfunnet.

Ashraf har syv barn i syv ulike yrker i Norge innenfor svært ulike yrker. Den eldste sønnen er rådgiver i en attføringsbedrift. Den andre sønnen er snekker og scenearbeider for Nationaltheatret. En datter jobber som jurist. En annen datter jobber i Nav, og en tredje er lærer på Bøler barneskole. Et av barna er i gang med å starte opp for seg selv med egen Rema 1000 butikk i Porsgrunn. Ashraf forteller at han nylig har vært i Porsgrunn for å hjelpe datteren med den siste innspurten før åpningen, som finner sted den 14. november.

– Hva slags åpningstilbud blir det da, Ashraf? 

– Det blir brød til 10 kroner, smiler han.

 – Når det gjelder barnas utdanning, kan få inntrykk av fra mediene at innvandrerforeldre enten presser barna sine til høyere utdanning, eller at de gir helt blaffen? 

– Nei, slik er det ikke. En må ta utgangspunkt i barnas evner og interesser. Så må du vite at vi ”innvandrere” er like forskjellige som nordmenn seg imellom, sier Ashraf bestemt.

Jeg merker med en gang at “generalen” er vekket til live av mitt stereotypiske spørsmål.

Fortsatt diskriminering
Det er mye som ennå ikke er på plass i det flerkulturelle Norge. Ashraf minner om at det fortsatt eksisterer diskriminering av utenlandske jobbsøkere på arbeidsmarkedet. Det fikk familien Ashraf merke på kroppen da datteren, den tidligere jusstudenten, ville finne seg en jobbe ved siden av studiene for noen år tilbake. Hun gjorde et eksperiment og sendte to søknader med likt innhold til en kleskjede. Den ene søknaden hadde hun skrevet under et norsk navn, den andre med et utenlandsk. Snart fikk hun napp på den ”norske” søknaden og ble innkalt til intervju, men det var en ”innvandrer” som dukket opp på arbeidsgiverens kontor. Kleskjeden fikk et forklaringsproblem og valgte etter litt fram og tilbake å tilby henne jobb, men Ashrafs datter takket nei. 

– Får vi ikke jobb på bakgrunn av den vi er, kan de beholde den! tordner generalen.

– Har du tro på Gud og deg selv, ordner alt seg, legger han til.

Arbeid gjør ung
I 2009 ble Ashraf rammet av nyrekreft. Han ble sykemeldt i ett år. Noen ansatte og sønnen passet forretningene under denne tiden. Han er tilbake nå, og selv om han er pensjonist, er han fast bestemt på å fortsette i arbeidslivet.

– Hvorfor jobbe når en kan la være og fortsatt få penger?

– Det handler om livsstil. Noen vil kanskje ikke jobbe uansett om de får penger eller ikke, mens for andre er det motsatt. For min del trives jeg med å ha et arbeid å gå til. Det gir meg følelsen av å være selvstendig, dessuten er det min kur for å holde meg ung, humrer Ashraf og avslører at han er en general med humor og vitalitet.