Foto: Karen-Margrethe Ali
- Livet på søppelplassen - 29.07.2013
- Ei utstrakt hånd – tiggerne i Dhaka - 14.01.2011
- TilStockholm med Ung Muslim - 12.05.2009
Det er tidlig på morgenen. Klokka er litt over seks, og solen har så vidt stått opp. Men det er allerede et yrende liv i denne delen av Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Folk haster fram og tilbake, de fleste til fots, men det er også sykler, rickshawer, små taxier på trehjul og noen få biler.
Vi er på vei til Berybadh, et av de største slumområdene i Dhaka. Foran oss sitter kråkene på strømledningene som perler på en snor, og vokter en av de største søppelplassene.
Plastikk, jern og papir
Arbeidet med å sortere søppel er i full gang. Denne dagen er det ti kvinner, et par menn og omtrent 15 barn i alderen 7 til 14 år. Alle har skitne klær, noen av kvinnene er nærmest halvnakne fordi de ikke engang har råd til en bluse til sarien sin. Andre har blusen på vrangen mens de jobber for å unngå at solen bleker stoffet, og ved arbeidsdagens slutt blir blusen snudd.
Vi er mennesker vi også. Har dere glemt det!
De fleste står bøyd og graver med en krok, stopper opp av og til, sorterer det de har funnet og legger vekk plastikk, jern, papir og annet salgbart i store jutesekker som står ved siden av.
En person skiller seg ut. Han spankulerer rundt i rene klær, og i motsetning til de andre rører han ikke søppelet.
– Det er han som er lederen her, sier Chacha med lav stemme.
Kyr, noen geiter og et par hunder går fritt omkring og forsyner seg. Fugler flyr like over hodene våre. Spyfluer av det feteste slaget surrer omkring og prøver å lande i ansiktene våre. Men det verste er den intense lukten av råtten mat og alt annet folk har kastet.
Nysgjerrige barn
Barna kommer bort når de ser kameraet og poserer villig. Noen forteller at de aldri har blitt fotografert, og ingen har sett sitt eget bilde på skjermen til et digitalt kamera. De fleste av dem går på skolen. De sorterer søppel før og etter skolen fordi de må hjelpe til med familiens inntekt. De har sine drømmer for fremtiden. Ingen av dem vil sanke søppel når de ble voksne. Da vil de ha kontorjobb, jobbe på butikk, bli lærere eller jobbe på fabrikk.
– Vi går på skolen for at vi skal slippe å sortere søppel når vi blir stor, sier Nilufa veslevoksent.
– Og for at vi skal få en bra jobb og tjene godt slik at moren og faren vår slipper å sanke søppel når de blir gamle, tilføyer Minna.
Hiroza Bibi, mor til to av guttene, Moni og Zaki, deltar også i samtalen.
– Hadde ikke barna mine jobbet her, hadde vi sultet, sier hun. Men jeg jager dem av gårde når skolen begynner, selv om de ofte må gå dit på tom mage.
Nedverdigelsen
Etter noen dager er vi tilbake på søppelplassen igjen. Søppelbilen har tømt avfall fra en fabrikk, så det er masse brukbart å ta fatt på. Alle de voksne samler seg nedenfor skråningen. Humøret er på topp, de ler og spøker seg i mellom, og det er så vidt de har tid til å hilse.
Jeg er i ferd med å ta bilder av barna, da det kommer en søppelbil til. I det den begynner å tømme, sprer det seg en forferdelig stank. Barna holder seg for nesen. Vi hører hyl og skrik fra skråningen hvor de voksne står og sorterer. En etter en kommer de opp derifra med møkk i håret, på klærne, armer og bein.
Salem springer etter søppelbilen, og roper av full hals med gråtkvalt stemme.
– Vi er mennesker vi også. Har dere glemt det! De gjorde det med vilje, gjentar han flere ganger.
– Dette gjør de for å trampe på oss, sier Hiroza Bibi. De tusler hjem, en etter en, sekkene er nesten tomme, og det de skulle ha brukt resten av dagen på å sortere ligger nedgravd i møkk.
På besøk hos Sakina
Når klokken nærmer seg 12, forlater vanligvis kvinnene søppelplassen for å gå hjem å lage mat. En dag slår vi følge med Sakina. Hun skal hjem for å sette fra seg dagens sortering, og for å hente en stor kurv som hun samler papir og tørket ved i.
Sakina skiller seg ut fra de andre fordi hun bruker briller noe som er en sjelden form for ”luksus” blant de fattige.
Sakina spør om vi vil bli med henne hjem, men sier samtidig at hun er redd for at vi ikke klarer å balansere på plankene som er lagt over det skitne restene av flomvann som omgir huset hennes.
Huset er et av mange skur av bølgeblikk. Det ligger noen meter fra den trafikkerte og støvete hovedveien. Rommet er omtrent åtte kvadratmeter. Veggene er klebet med avispapir, og på gulvet står en seng hvor hele familien sover og spiser. Den tar omtrent hele rommet, slik at inngangsdøra bare kan åpnes halvveis uten å komme borti senga. Oppunder taket henger tykke vattepper.
Under senga er det store kasseroller, en bøtte og en vannkaraffel. Familiens stolthet er det lille TV-apparatet i sort-hvitt, som sønnen har kjøpt.
Sakina forteller at han jobber som dagarbeider, tar de strøjobbene han får, ofte grøftegraving eller sandbæring, og får lønn de dagene han jobber. Toalett deler de med fem andre familier, og et stykke unna er en vannpumpe som betjener hele nabolaget.
Alle barna i familien har fem års skolegang. Døtrene er 14 og 16 år gamle, og de jobber på en klesfabrikk fra morgen til kveld, seks dager i uka.
Sakina forteller om et liv med slit og atter slit mens hun serverer oss te fra en hermetikkboks og legger flere kjeks på en tallerken. Hun forteller om elven som tok mesteparten av jorden de eide i landsbyen, om barnas far som ble fristet til å gifte seg på nytt av en medgift, om nøden som tvang henne til å flytte til Dhaka alene med tre små barn.
I flere år jobbet hun som tjener i en familie, men da synet begynte å plage henne måtte hun slutte. Søppelsorteringen begynte hun med for åtte år siden. Mange av dem som sorterer søppel har hatt bedre jobber ifølge Sakina, men fordi helsen er blitt dårligere, eller fordi de har blitt behandlet dårlig av arbeidsgivere, havner de her.
Sakina holdt på å bli blind, og det måtte en operasjon til. Den siste biten av jord hun eide i landsbyen gikk på kjøpet. Hun forteller stolt hvordan slektninger og fattige naboer samlet inn penger så det skulle bli nok til hennes operasjon, som var vellykket.
I det vi går, sier hun at vi må treffe barna hennes en dag.
– De ser ut som rikfolks døtre de, sier hun stolt.
Sakinas døtre
En dag, da hun hører at jeg snart skal reise tilbake til Norge, blir vi invitert på middag. Sønnen er på jobb, men døtrene Asma og Jesma har fri.
– Mor har snakket så mye om dere. Vi har vært så spente på å treffe en utlending som snakker språket vårt, det har vi aldri gjort før, sier Jesma litt sjenert.
Jentene vil vite om Norge og livet der, og har mange spørsmål.
Det kommer også fram at jentene aldri har vært på søppelplassen, moren har forbudt dem å sette sine bein der.
– Du aner ikke hva mor gjort for oss. Når jeg ser hvordan hun sliter, tenker jeg, hvordan kan en mor gjøre så mye for barna sine. Hun har gjort alt for at vi skulle få gå på skole.
Søsteren nikker, og begge ser kjærlig på moren.
– Ja, hva gjør man ikke for sine barn, mumler Sakina brydd. Du har vel ha gjort mye for dine barn du også? sier hun henvendt til meg.
Vi har mye til felles tross alt.
Hun legger opp mer ris og kjøtt. Prisen på mange matvarer, spesielt ris, har blitt mangedoblet det siste året. Jeg lurer på hvor mange fylte striesekker med søppel det skal til for å få råd til en middag av dette slaget, men vil helst ikke tenke på det. Gjestfriheten til bangladeshere har omtrent ingen grenser.
Avskjed
Jeg beundrer Sakina, ja alle dem jeg har blitt kjent med i denne tiden jeg har besøkt søppelplassen. Sakina har aldri spurt meg om penger, ikke en eneste taka.
– Jeg er glad for det jeg har, Allah passer på meg og mine, sier hun med fast stemme.
Mens vi snakker, blir døråpningen etter hvert fylt av nysgjerrige naboer, som står og ser på oss mens vi spiser. Sakina forklarer unnskyldende at utlendinger er et sjelden syn i nabolaget.
Nå har det blitt kveld. Bare parafinlampene i de små butikkene lyser. Sakina lyser med en stor lommelykt når hun og døtrene følger oss ut. Etter å ha fått oppgitt reiseruten min hjem til Norge, nikker hun fornøyd.
– Jeg skal be for deg, er hennes avskjedsord, før hun forsvinner i mørket med en datter i hver arm.
