Foto: Lewis Wayne Gallery
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
“Wait a second, wait a second, you ain´t heard nothing yet..”
Året var 1927 og frasen var historisk. For første gang kunne et betalende kinopublikum ikke bare se, men også høre hovedpersonen i en film. Al Jolsons The Jazz Singer var tidenes første komersielle lydfilm, en film som skulle gjøre ham internasjonalt kjent.
Historien om Jolson er også historien om den unge amerikanske nasjonens mangfold. I 1886 ble Jolson født som Asa Yoelson i en jødisk familie i Litauen, som på den tiden var en provins i det russiske imperiet. Som tolvåring fulgte han, broren og moren etter faren, og familien slo seg ned i USA.
At hvite imiterte svarte, ble sett på som morsomt.
Fant den svarte musikken
Harde økonomiske kår for familien Yoelson gjorde at Al og broren Harry fant veien inn i teaterverdenen. Etter en knalltøff start, hvor brødrene måtte jobbe for småpenger, blant annet på sirkus, fikk skuespilleragenter øynene opp for den mørkhårede jødiske gutten med den særegne stemmen. Tidlig i årene 1900-1910 var Yoelson, nå med det anglifiserte etternavnet Jolson, allerede
en høyt ansett figur i den voksende amerikanske teaterindustrien.
En tur til New Orleans da han rundet tjueårsalderen skulle bli avgjørende for resten av karrieren. For det var på denne turen at han ble kjent med de svartes musikk, med jazz, blues og ragtime. Et kulturelt vennskap som skulle følge ham livet ut.
– Jolson dannet kulturelle og artistiske vennskap på tvers av hudfargebarrierene og promoterte svart musikk til et hvitt publikum som på det tidspunktet hadde veldig negative og stereotype holdninger om afro-amerikanere, uttalte historie- og religionsprofessor ved Temple-universitetet i Philadelphia, Michael Scott Alexander i et intervju med musikkmagasinet Jazz News.
Omstridt show og tidskontekst
Jolson var en av de første profilerte kunstnerne som aktivt kjempet for desegregeringen av underholdningsindustrien. I samtidens tidsskrifter ble han beskrevet som den “eneste hvite fyren som fikk komme gratis inn på alle svarte nattklubber i Harlem”. På 20-tallet samarbeidet han også med den svarte regissøren Garland Anderson i det første stykket på Broadway hvor hele besetningen var afro-amerikanere.
Samtidig var han omstridt grunnet sine berømte “svartmalte opptredener”. Opptredene hadde bakgrunn i den beryktede underholdningsformen minstrel show og blackface. Sjangeren gikk ut på at hvite skuespillere karikerte mørkhudede personer gjennom komiske musikkinnslag og overdreven sminke. Blackface har i årenes løp etterhvert blitt ansett som umoderne, rasistisk og fordomsfull. Sjangeren opphørte bokstavelig talt å eksistere i etterkrigsårene.
– Vi må huske på konteksten i datidens USA, påpeker digitalkunstprodusent og afro-amerikaner Vincent
– Folk hadde helt andre holdninger til hudfarge og kultur. Samfunnet var segregert, noe som igjen påvirket underholdningsindustrien.
Fellesbakgrunn som påvirket
Jolson var selv jødisk innvandrer. Var bakgrunnen hans avgjørende for at han sympatiserte med afro-amerikanernes antisegregeringskamp?
– Rent politisk vil jeg kanskje ikke si det. Samtidig fantes det fellestrekk i måten jøder og svarte ble behandlet på som gjorde at han fikk en naturlig affinitet med afro-amerikanere involvert i samme bransje.
Var “blackface”-forestillingene hans en måte å gjøre narr av rasismen på?
– Nei. Blackface og minstrel show var på det tidspunktet ennå en allment godtatt underholdningsform. At hvite imiterte svarte, ble sett på som morsomt, og noe som gjorde at de kunne skille seg ut. Jolson ble berømt, paradoksalt nok, fordi han var så god i denne sjangeren.
Stereotypier den dag i dag
Jolson levde frem til 1950. Men selv om både han og svartfjesteatret er gått over i historien, så finnes det fortsatt stereotypier og hindre for synlige minoriteter i underholdningsbransjen, mener Baugh.
– Selv om holdningene har endret seg til det bedre, gjenstår det barrierer. Vi ser at det ennå ligger forventninger til hvordan ulike etniske grupper skal fremstå. For afro-amerikanere og mørkhudede handler det ofte om å være “over the top”, sier han.
