Foto: Röde Orm Film
- Norsk helt seilte med mannskap fra alle folkeslag - 26.07.2018
- Den tyrkiske Nobelprisvinneren besøkte Oslo - 07.06.2017
- En dråpe midnatt – en familiebiografi - 25.04.2017
Fridell reiste til Cuba for å filme kameraten, Michel Miglis, en svensk musikkvideoprodusent og eier av plateselskapet Topaz som ville ville skape seg en brennende het karriere i Castros Cuba.
Under oppholdet oppdager Fridell potensiale i en annen historie – i legen Raynier Casamayor (El Medico) – som med videoprodusentens hjelp så smått har fått et navn på utenlandske musikklister med reggaeton. Legen hindres i å oppnå sine drømmer om en artistkarriere på grunn av moren, en Castro-tro kvinne, Helsedepartementet som ikke gir ham utreisetillatelse – og ikke minst hans egen manager, Michel Miglis, hvis kvinnesyn kan oppsummeres i «more ass».
Uventet enighet
El Medicos musikk havner i parlamentet fordi tekstene skal korrumpere ungdommen. Eksilcubanere skal ifølge Miglis ha stanset låta fra å bli spilt i amerikanske kanaler. Så enige er det sjelden eksilcubanere og Castro-tro cubanere er.
Regissøren lykkes i å speile den politiske situasjonen gjennom Miglis og El Medicos jakt på «fame», på godt og ondt. Dokumentaren ble igangsatt med håndholdt kamera i 2006 og tok flere år å filme, regissøren ble truet på livet, men neste dag delte de som truet gjerne en flaske rom med ham.
Da Warner Music ble oppmerksom på at El Medico lå på listene i Japan, Spania og topp ti i hele Europa, ble planene for karrieren lagt fram. Men, El Medico var ikke klar for å gi opp sin profesjon, et yrke som over 50 år etter revolusjonen fremdeles kan sies å være sterkt knyttet til fortiden. Et ganske rått menneskesyn avdekkes i filmen.
Michel Miglis bruker El Medico for alt han er verdt gjennom pornolignende videoklipp og en bling bling-sykkel han kan imponere familie og nabolag med. Artisten blir konfrontert med den harde kapitalismen. Valget mellom drømmen om kunstnerisk frihet og integritet kan synes umulig.
More ass!
Sex er det eneste som selger, sier Miglis som vil gjøre opptak av halvnakne damer på selveste Revolusjonsplassen og han kan ikke kan fatte at noen vil arbeide som lege for 30 dollar måneden.
– Vi har forskjellig visjon, sier El Medico når han våkner fra dvalen.
I de beste scenene får publikum se en musiker som vekker folk i gata 01.30 på natta for å opptre, voksne og barn strømmer ut i gatene – kvinner med krøllspenner i håret. Vi får se Kokita som driver en danseskole for barn med Downs syndrom, og det er hjerteskjærende å se morens standhaftige, men kan hende rettmessige, motstand mot sønnens karriereplaner. El Medico framstår som en noe mutt ung mann, en som lar seg lede når han ikke står på scenen.
På den ene siden står moren støtt som bauta, på den andre har man Miglis videopptak og kommentarer om salgbarhet av kvinnekroppen. «Hun er en feit dverg», kan han si om en av danserne, eller kritisere høyden – for det er krav til høyde for å gå på danseakademiet på Cuba. Flere av uttalelsene i filmen får en til å tenke at Cuba ikke er stedet for Miglis, men han har bosatt seg på Karibias største øy med datteren, som i filmen, bare 10-11 år gammel setter spørsmål ved farens moral – nydelig fotografert i profil med en halvnaken danser i bakgrunnen.
Et av filmens sterkeste øyeblikk er når legen synger til sin mor – forgjeves – på showstedet Tropicana, Cubas Lido. Først når han selv tar regi kommer smilet fram, og det er det eneste man kan kritisere dokumentaren for; El Medico som begynte med politiske tekster i «Yo Lo Vi» blir en statist både i sitt liv og i rollen som seg selv.
Fortid, nåtid, tradisjon og politikk
Cubansk dans og musikk kobles med tradisjon og politikk, man før høre om Cubas fortid som mafiaens lekegrind og Castros og Che Guevaras revolusjon ligger som bakteppe for musikkens rolle i den politiske skaping av identitet. Kulturkollisjon, er et altfor lettvint mediespråk for å beskrive dokumentaren.
– Jeg kommer fra den kapitalistiske verden og våre vurderinger er helt annerledes, uttaler Michel Miglis overfor avisen Hela Gotland.
El Medico, som etter hvert har fått utreisetillatelse og deltar i lanseringen av filmen, forteller til Hip Hop magasinet King Size at han i dag har en dårlig relasjon til Miglis:
– På Cuba finnes det en lov som sier at artistkontrakter må signeres med en advokat som vitne, men Michel kom med en kontrakt som jeg og en del andre unge, desperate artister skrev under. Tenk deg selv, i et fattig land, når en utlending kommer med kontrakt og noen hundra dollar så tror man at man er på verdens topp.»
Det hører med til etterhistorien at låta «Pin Pon» er lagt ut på YouTube med advarsel om innhold som enkelte kan synes upassende. El Medico har lenket til musikkvideoen som er sett rundt en million ganger på sin facebook-side, med fokus på cubanske kvinnenes fordeler. Selv om legen nå er en godt voksen familiefar, vil nok hans standhaftige mor ta fram riset om hun skulle besøke fjesboka. Når Utrop spør Raynier Casamayor, forteller han at alle videoene ble produsert før han fikk kontrollen over dette selv.
Så hva er den perfekte musikkvideo for El Medico i dag?
– Jeg tenker at den perfekte video har et positivt budskap til folket og er i stand til å vise de kulturelle verdiene, både de gamle og nye generasjonene. For eksempel handler “La Transitoria” om at alle cubanere bør få bevege seg fritt og få adgang til Havana uten å søke om tillatelse.
I videoen får man se en permisjonsseddel som gir den enkelte innbygger adgang til hovedstaden.
FAKTA
Filmen ble beste dokumentar på New York Latin filmfestival. Det neste prosjektet til Daniel Fridell er ”A private story” filmen om pornokongen Berth Milton Jr.
Distributør: Röde Orm Film AB, Thomas Allercrantz
http://www.rodeormfilm.se
www.moviezine.se/galleri/141571/81013
www.youtube.com/watch?v=LC_6v7mkdfM
