Foto: Baalel
- Innvandrerkvinner er mer ensomme - 23.02.2016
- – Institusjonene gjør ikke en god jobb - 30.01.2016
- Mangfoldet er ikke synlig i norsk kulturliv - 30.01.2016
Moderne transportmidler og muligheten til å krysse landegrensene og slå seg ned i et nytt land har skapt kulturell utveksling på globalt plan, en mosaikk av ideer alle kan ta del i. I denne nye, globaliserte virkeligheten er nasjonal identitet delt mellom mange ulike tilknytninger, transnasjonale aktiviteter, organisasjoner og identiteter, så vel som ikke-politiske aktører.
I Europa har økonomisk integrasjon bidratt til denne globale bevegelsesfriheten og identitetsblandingen. Man har etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning brutt ned gammelt fiendskap, og gjennom Schengen-avtalen skapte man en friere flyt av varer, tjenester og mennesker på tvers av landegrensene.
Etter andre verdenskrig ble integrering sett som en løsning på de sterke motsetningene i Europa, motsetninger som hadde ført til to verdenskriger. Den kalde krigen betød ny splittelse i Europa – og nytt behov for samarbeid og integrering. Som følge av en stadig pågående integrerings- og tilnærmingsprosess er Europa i dag den regionen hvor kosmopolitismen i størst grad er gjennomført.
Menneskerettigheter handler i hovedsak om å forsvare individuell selvstendighet, et prinsipp som ofte synes uforenlig med religiøs plikt
Kosmopolitisme og islam
June Edmunds, professor i utviklingsstudier ved Sussex University, har i sin tekst, “Human Rights – Islam and the failure of Cosmopolitism”, gransket det europeiske synet på kosmopolitisme og forholdet mellom islam og menneskerettighetene, og vil definere kosmopolitisme slik:
– Menneskerettigheter for alle, uavhengig av etnisitet, religion og nasjonalitet, er det ultimate uttrykk for kosmopolitisk universalisme. Det faktum at visse grunnleggende rettigheter – som frihet fra vilkårlig fengsling og tortur – finnes uavhengig av sosial eller geografisk posisjon eksemplifiserer denne universalismen.
Denne universelle forståelsen av menneskerettighetene har blitt institusjonalisert i nokså stor grad av at alle land som er tilknyttet Europarådet og har vedtatt Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Disse landene har forpliktet seg til å overholde avgjørelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstol(EMD).
– Kosmopolitisk lov lider av geografiske variasjoner, men er i Europa, takket være EMK og EMD, såpass godt innarbeidet at alle, uavhengig av statsborgerskap, har rett til lik beskyttelse, fortsetter Edmunds.
Kosmopolitisk mislykkethet
Men kosmopolitismen i Europa, eksemplifisert av nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner og avtaler, kan noen ganger oppleves som motsetningsfylt og paradoksal. Fremmedfrykt er ikke lenger bare en perifer politikk. Istedet for avskaffelse av grenser, som var målet da det europeiske integrasjonprosjektet startet på 1950-tallet, er det nå vanskeligere enn noensinne for enkelte grupper å ta seg til Europa.
– Det pågår en sikkerhetsmobilisering, og det er i hovedsak muslimer som har stått som antagonisten i denne mobiliseren. Islam er blitt den må vi beskytte oss mot, skriver Edmunds.
Etter angrepene mot World Trade Center 11. september 2001 spredte det seg et bilde av muslimen som terrorist. Som et resultat av denne hendelsen ble muslimer sett på som en gruppe man hadde behov for å kontrollere. Noe som i Europa radikalt skulle endre måten man ser på menneskerettigheter.
– Krigen mot terror førte til at man dekonstruerte etablerte menneskerettigheter, inkludert absolutte rettigheter, som forbud mot tortur og retten til en hederlig rettergang, skriver Edmunds.
England innførte for eksempel lover som hindret mennesker som verken hadde blitt dømt eller tiltalt for lovbrudd fra å bevege seg fritt. Mistenkte terrorister ble vilkårlig arrestert og i mange tilfeller ble folk utvist til land der man var fullt klar over at tortur forekom.
– Kriminalisering av visse grupper av innvandrere i samfunnet betyr at universell gjestfrihet ofres for nasjonale interesser.
Selv om behandlingen av terrormistenkte ikke er representativ for menneskerettighetsituasjonen i Europa, er det forsterkede hensynet til de nasjonale interessene, som Edmunds beskriver, noe som gjør det vanskelig å snakke om Europa som et område som praktiserer i universelle menneskerettigheter og kosmopolitisme fullt ut.
Min frihet, din frihet
Som eksempel viser hun til den debattene og vedtakene om kvinners rett til å bære hijab i det offentlige, spesielt i Frankrike, et land som i 2004 forbød bruk av religiøse hodeplagg i skoler og offentlige arbeidsplasser.
– Dette er et forbud som i flere tilfeller har blitt støttet av EMD, en institusjon som har som hovedformål å beskytte grunnleggende menneskerettigheter, blant dem religionsfriheten, skriver Edmunds.
Dommerne i Strasbourg har gitt Frankrike rett i at bruken av hijab i offentlige institusjoner går mot den franske statens sekulære prinsipper, har en negativ effekt på skoleungdom og en undertrykkende effekt på kvinner.
– Disse beslutningene er gjort uten noen detaljert analyse av sakene, og inkluderer generiske og stereotype bilder av islam og betydningen av hijab, argumenterer Edmunds.
Forbudet har også etterhvert blitt utvidet til å omfatte, niqab og burka, på alle offentlige plasser i landet. I disse tilfellene, argumenterer Edmunds, veier nasjonale interesser tyngre enn enkeltpersoners rett til å uttrykke sin religiøse tilhørighet. Hun mener at den europeiske domstolen i forhold til religionsfrihet og kvinners rett til å velge om de ønsker eller ikke ønsker å bære hijab, mislyktes i sitt arbeid med å opprettholde grunnleggende menneskerettigheter.
Det er en oppfatning hun deler av mange her i Norge, der det finnes en klar politisk enighet som sier at det ikke er mulig å forby bruk av hijab i skolen uten å bryte internasjonale menneskerettigheter.
Invidid eller gruppe
At kosmopolitismen i Europa snarere enn å inkludere har ekskludert religiøse minoriteter har to årsaker, sier Edmunds. Den første er at de moralske begreper som er grunnlaget for menneskerettighetene er svært subjektive og at menneskerettighetene, med sitt sterke fokus på individuelle rettigheter, i seg selv er svært eurosentriske.
– I byggingen av staten defineres moral på mange forskjellige måter. Alle stater har sin egen versjon av hva moral er, og de bestemmer selv hvem som har rett til den på grunnlag av sine egne interesser, skriver hun.
Den andre grunnen er at ideen om universelle menneskerettigheter oppsto under opplysningstiden, og de er farget av de sekulariseringstanker som vokste frem på den tiden.
– Menneskerettigheter handler i hovedsak om å forsvare individuell selvstendighet, et prinsipp som ofte synes uforenlig med religiøs plikt.
Mulig forsoning
Derfor, konkluderer Edmunds, er det ikke mangel på kosmopolitisme som har gjort at muslimer ofte er ekskludert fra det europeiske fellesskapet. Det er heller at kjernen i den europeiske versjonen av kosmopolitisme, en konsekvent individuell autonomi, står i altfor skarp kontrast til sitt islamske motstykke, som er mer basert på esoteriske følelser og en sterk gruppeidentitet.
Det er oppfatning hun ble støttet i, allerede i 1948, da Rajaie-Khorassani, Irans tidligere FN-utsending forklarte følgende:
– Menneskerettighetserklæringen er en sekulær tolkning av jødisk-kristne tradisjoner og vil aldri kunne bli implementert av muslimer uten å gå mot islamsk lov.
Men June Edmunds ser likevel en mulighet for forsoning mellom islam og religion mer generelt, sekularisme og menneskerettigheter.
– Hvis det sekulære samfunnet slutter å definere seg selv etter den dominerende religionen og dennes tradisjoner, vil det være mulig for ulike former for kosmopolitisme å møtes. Da ville det være mulig, hvis det juridiske systemet var basert på globale menneskerettigheter, å ta hensyn til religiøs lov, som sharia, uten å være basert på den.
