Forklarer Fjordman

Dette er noen av spørsmålene Morgenbladet-journalist Simen Sætre forsøker å besvare i sin bok „Fjordman. Portrett av en antiislamist”. Og han gjør det godt. Dels undersøker han hva som drev Peder Are Nøstvold Jensen til å bli en radikal antiislamsk blogger. Dels tegner han et bilde av personligheten hans i et portrett på 260 sider.

Boka er grundig researchet. Det mest interessante kildematerialet er intervjuene Sætre har gjort med Fjordman på epost og i møter ansikt til ansikt. Likevel er det noe som glipper. Fjordman er en smart fyr. Han svarer som en politiker, som Sætre selv formulerer det.

Hederlig forsøk
Når forfatteren endelig får sjansen til å møte Jensen etter mer en ett års arbeid med boka, sitter jeg som leser spent i stolen og venter på Den store konfrontasjonen. Og Sætre prøver. Han gjør absolutt et hederlig forsøk. Men fisken glipper.

Fjordman har advart mot borgerkrig «i minst ett vesteuropeisk land» innen de neste 20 årene som følge elitenes svik («verdenshistoriens største»). Sviket består at elitene har latt innvandrere, særlig muslimer, få komme til Europa. Fjordman har dessuten gått langt i å lefle med rasetenkning, tatt til orde for at europeere må bevæpne seg, at all muslimsk innvandring til Europa må opphøre og at alle som ønsker å praktisere sharia og jihad må sendes ut.

Likevel har han aldri konkret oppfordret til vold eller eksplisitt tatt avstand fra demokratiet. Han har «bare», slik han selv ser det, advart mot at vold kan bli uunngåelig i fremtiden på grunn av innvandring (særlig muslimsk) og at demokratiet står i fare for å kollapse i Europa.

Det er her Sætre setter inn støtet når de to til slutt møtes i Stuttgart desember 2012. Men Fjordman lar seg ikke fange. Han viker unna alle forsøk på å få ham til å si i klartekst hva han mener.

Breivik-spørsmålet
Likevel er Sætres bok ikke mislykket. Det omfattende kildematerialet, de mange gode observasjonene av Jensens personlighet og motiver for å bli en antiislamsk ideologi, danner til sammen et bilde av hva slags fenomen bloggeren Fjordman egentlig er.

Intervjuet i Stuttgart er også interessant fordi det får fram hva slags fornektelse Jensen har gått inn i. Når Sætre stiller spørsmålet om Breivik, som hele tiden ligger i leserens bevissthet når man tar for seg denne boka, er svarene kategoriske. Breivik var gal. Han kunne funnet en begrunnelse for sine grusomme handlinger nesten hvor som helst.

Fjordman som offer
Breiviks valg av Fjordman som ideologisk forbilde var overraskende nok ikke av den grunn tilfeldig, hevder Jensen, og her er det på sin plass å sitere fra boka:

– Breivik są at han ville skape en heksejakt på dem som ikke oppfordrer til vold. Blant annet meg. Han ønsket å ramme meg. Han inkluderte mine tekster for å ramme meg, sier Jensen.

– Hvorfor ville han ramme deg? spør Sætre.

– Fordi han er en narsissist med psykopatiske trekk. Og fordi han ville ta hevn siden jeg avviste ham.

– Kan det være stikk motsatt? fortsetter Sætre. At du var forbildet hans, og at han elsket tekstene dine?

– Breivik ville bli likt og lagt merke til, men problemet var at han ikke hadde noe talent.

Jensens logikk
Samtalen illustrerer godt Jensens evne til å bygge opp argumenter med indre konsistens – og som samtidig fratar ham fra ansvar. Og til en viss grad gir forfatteren ham rett. Breivik kunne funnet tilsvarende ideologiske tekster som dem Fjordman skrev mange steder på nettet. Disse ville fungert like godt som rettferdiggjøring av de forferdelige drapene, hevder Sætre i bokas epilog, der  forfatteren kommer med sin konklusjon om hva som førte til Fjordmans radikalisering.

Sætres bok gir interessant innsikt i hva som kan skjer når du beveger deg helt mot yttergrensene av politikken. Da risikerer du å falle utfor kanten. Fjordman falt til et sted der alle forestillinger er knyttet sammen til en knallhard bunt av antagelser og teorier som nå bare henviser tilbake til seg selv.

I dette rommet snakker Fjordman og hans meningsfeller tilsynelatende fremdeles om den virkelige verden. Men de prinsippene som styrer hans verdensbilde har nå blitt så lyssterke at de blender ut alt annet. Alt han ser, er sin egen ideologi.

I nettets tidsalder kan unge mennesker på søken etter mening og bekreftelse nokså lett fanges av konspirasjonsteorier, propagandamakere og muligheten til selv å bli lest, sett og hørt. Bloggeren Fjordman har lenge hatt en trofast leserskare, for ikke å si fanskare. Muligheten for å bli sett og beundret av mange er nok ikke uviktig i Fjordmans tilfelle.

Mangler kontekst
En svakhet ved Sætres bok er at den i liten grad forholder seg til faglitteraturen om den typen ideologi Fjordman forfekter, har flere kommentatorer og fagfolk påpekt. Det har de forsåvidt rett i. Det kan likevel innvendes at det heller ikke har vært Sætres prosjekt. Begrunnelsen hans for det er todelt. For det første vil han forstå Jensen som menneske. For det andre ville det vært vanskeligere å få Jensen i tale dersom han hadde et politisk utgangspunkt for boka. 

Det blir etter mitt syn derfor forskernes oppgave å sette Fjordman i sin rette idehistoriske sammenheng. For å gjøre dette er Sætres bok et nyttig grunnlagsmateriale som vanskelig kunne vært skaffet til veie på andre måter.