Foto: filmfrasor.no
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Filmen har i disse dager gått på Filmens Hus som del av arrangementet Arabiske Filmdager, som regisseres av dansk-palestineren Mehdi Fleifel.
Handlingen er lagt flyktningeleiren Ein el-Helwe, i Beirut i Libanon. Leiren består av tre generasjoner landsforviste palestinere, som ennå venter på den (stadig mer usannsylige) dagen hvor de kan få vende tilbake. I Libanon har de knapt rettigheter, og er i praksis papirløse, uten rett til å ta utdanning, få seg jobb, eller i det hele tatt sette en fot utenfor leiren. Med mindre de libanesiske soldatene som patruljerer utenfor gir en lov.
Folks hverdag, lengsler og et sammensurium av små humoristiske historier, både fra dokumentaristens eget liv, og fra andre beboere knyttes sammen i filmen. Vi får et virkelig innblikk i livet til de flere titusener, som TV-skjermen vanligvis presenterer som voldspøbler og steinkastende unggutter.
Fotball som holdepunkt
Filmens grunnpremiss er spennende i seg selv: mens Fleifels danske venner ferierer i Syden, drar han hver sommer til Ein el-Helwe. Her bodde han en kort periode, mens familien ventet på å få innvilget asyl i Danmark. Her har han venner, og en bestefar som nektet å bli med nordover.
Året er 2010, det er fotball-VM og bildet Fleifel tegner bryter med forventningene våre. Vi blir kjent med den stae og ergjerrige bestefaren hans, kameraten Abu Iyad som har vært medlem av PLO siden han var fem år, og onkelen Hassan som blir stadig mer gal av livet i leiren. Stemningen i A World Not Ours er ikke preget av desperasjon og elendighet som man skulle tro, men heller av en fascinerende, humørfylt melankoli. Humoren i filmen blir et våpen mot ydmykelsen og tristessen landflyktigheten fører med seg.
Fotballen får selvsagt en sentral rolle i filmen. Hver fjerde sommer blir Ein el-Helwe et hav av flagg, bluss og feiring. VM følges med argusøyne, og alle av Mehdis venner har sitt favorittlag. Bestekompis Abu holder med Italia fordi “da de vant i 1982 så dedikerte de VM-tittelen til PLO”. Noen adopterer Tyskland, og andre igjen Brasil. Leirbeboerne får seg et lag, og et land å identifisere seg med i en hel måned, siden de ikke har et eget.
Humor, alvor og selvrefleksjon
Livet i leiren vises i sin hele og nakne sannhet. Guttungene som poserer som selvmordsbombere er en ting, men her er det også viktig å nevne de menneskelige følelsene kommer frem. Skapertrang, lengsel etter kjærligheten og den råe humoren. Midt i infrahumane forhold, hvor flyktningene behandles på lik linje med papirløse i Norge, kommer det humane frem.
Og det er kanskje den viktigste leksen med filmen. At selv i de mest ufordelaktige forhold, under den største uretten, så forblir vi (som regel) mennesker. Filmtitteren blir utfordret til å ta tak i sine egne fordommer, gitt et nyansert bilde av palestinernes kamp og tvunget til selvrefleksjon. Verden er kanskje ikke så svart-hvitt tross alt.
Originaltittel: A World Not Ours.
Spilletid: 93 min.
Land: Storbritannia, Libanon. Danmark.
Regi: Mehdi Fleifel.
