Foto: Pressebilder
- Fra Nicaragua til barnevernspedagogikk - 14.06.2015
- – I’m nobody - 06.01.2015
- Fra ord til massemord - 03.08.2014
I filmen følger vi blant annet Mounir, Fausal og Simos nervepirrende fluktforsøk for en bedre framtid i Europa.
– Se hvordan vi lever her. Hver dag går vi ned til havna. Det handler om å finne rett tid, vi venter timevis under bryggene, sier Mounir i filmen.
– Du må ta risken, framtiden er i Europa. Jeg har satt meg et mål, dette er veien til Europa. Å svømme gir en bedre mulighet, men du må være en veldig god svømmer. Man kan ikke stole på havet, sier han.
Var selv flyktning
– Tittelen «Fata Morgana», henspiller på et land som ikke eksisterer, et slags forestilt land, sier Zaradasht Ahmed på en dårlig skypelinje fra Irak. Han blir intervjuet under kortfilmfestivalen i Grimstad etter at den times lange dokumentaren Fata Morgana er blitt vist.
– «Fata Morgana» er en film om vennskap, drømmer og overlevelse, sier filmskaperen som for tiden oppholder seg i Nord Irak for å gjøre research til sitt nye filmprosjekt.
Regissøren Zaradasht Ahmed, som selv kom som flyktning til Norge i 1995 fra Irak, har fått et unikt innpass i dette lukkede og hemmelige miljøet. I 2007 reiser han til Marokko hvor han møter «harragane» de unge mennene i havnebyen. Planen til filmskaperen var egentlig å reise videre nedover i Afrika, men Zaradasht ble grepet av disse unge mennene som setter livet på spill for å nå drømmen om Europa.
– Jeg visste at det var et stort tema med båtflyktninger. Med å følge guttene over flere år, kom jeg dypere ned i tema, sier filmskaperen.
Større muligheter i Afrika enn i Europa
Zaradasht Ahmed merket at ting endret seg under de årene han gjorde opptak i havnebyen.
– Tidligere pratet alle om å forlate landet. De fleste jeg møtte snakket om at det ikke var penger eller frihet. Mange hadde liten tro på framtiden. Nå har det forandret seg. Marokko er et av landene som åpner opp for utenlandske investeringer. Folk opplever at økonomien har blitt bedre og at de har fått mer frihet etter den arabiske våren, sier Ahmed.
– Det er et paradoks. Nå er det mange som returnerer, fordi de ser større muligheter i Afrika enn i Europa, sier regissøren.
Også «harragane» har fått med seg utviklingen i Europa.
– Vi ser på tv at forholdene i Spania er blitt verre og at arbeidsledigheten har økt veldig sier en av guttene i filmen.
Humor som virkemiddel
Også filmskaper Farzad Samsami har laget film om flyktninger som må lære seg å svømme for å nå drømmen om Europa. Den femten minutter lange fiksjonsfilmen «Foad» handler om Foad, som bor i en kystby i Marokko og livnærer seg på alle slags småjobber. Flyktninger fra hele Afrika samles i byen og betaler dyrt for å komme seg over til Europa med båt. Foad ser båtflyktningene og aner en forretningsmulighet.
– Det er viktig å fortelle historier på en ny måte, som kan få oss til å tenke. Vi ser så mye bilder av flyktninger i mediene, jeg tror ikke det gjør så stort inntrykk lenger. Jeg tror folk blir mettet, sier Samsami som har brukt humor som et av virkemidlene for å nå publikum.
– Jeg prøver å underholde, men tema er tungt. Jeg tenker at nye fortellerteknikker kan åpne øynene våre litt. Det var viktig for meg å ikke lage den typiske flyktning filmen.
Farzad Samsami kom selv til Norge fra Iran som kvoteflyktning med familien da han var ni år. Men filmen om Foad og svømmekurset ville han lage i Marokko.
– Mellom Afrika og Europa nord i Marokko er det så kort avstand, men ekstremt stort skille. Det var helt naturlig at denne filmen skulle lages der, sier Samsami.
For Foad handler det om å tjene penger om det så er på flyktninger.
– Jeg tror alle bærer på en drøm, «Foad» handler like mye om frykten for å bli en taper om ikke å oppnå drømmen sin. Det kan jeg kjenne meg igjen i, sier Samsami.
Druknede mennesker
Mens «Foad» er en fiksjonfilm og regissøren kunne bestemme at en av scenene skulle handle om en gutt som holder på å drukne. Møter vi virkeligheten i dokumentarfilmen «Fata Morgana».
– Før var det status å være «harragane», men nå har det blitt noe negativt. Folk tror du er en tyv, men det enste vi ønsker oss er et liv med familie, utdannelse og en jobb. Dagene går og du mister livet ditt. Å være en «harragane» er en fulltidsjobb sier Mounir.
Dokumentarfilmskaperen vet ikke om alle guttene han møtte gjennom filmprosjektet sitt har overlevd.
– Jeg vet om mange ulykker. Hver dag finner myndighetene druknede mennesker i sjøen eller på strendene i Marokko og i Spania. Jeg vet at Munir klarte å komme seg til Italia, men ingen har hørt fra han etter det. Fausal jobber nå nord i Marokko. Mer vet jeg ikke, sier Zaradasht Ahmed.
Flerkulturelle regissører og tematikk i Grimstad
Under Kortfilmfestivalen i Grimstad blir det vist både kortfilm, novellefilm og enkelte dokumentarer.
Prisen for beste kortfilm i år gikk til «Å vokte fjellet» av regissør Izer Aliu som selv har bakgrunn fra Makedonia og som har gått regilinjen ved Filmhøgskolen på Lillehammer. Filmskaperen valgte selv å reise til hjemlandet da han skulle gjøre opptak til filmen som var hans avgangseksamen ved regilinjen.
«Å vokte fjellet» handler om gjetergutten Isa som må adlyde sin fars ordre og finne lammet som har stukket av. Isa og hans lillebror Hamid drar opp på fjellet for å lete. Så blir Hamid skadet, og Isa havner i et dilemma. Skal han oppføre seg som en mann og være lojal mot pappas ordre, eller følge sin egen oppfatning av hva som er rett og galt? «Å vokte fjellet» har tidligere vunnet beste kortfilm ved BIFF samt den prestisjetunge Amandaprisen for Beste kortfilm i 2012.
«17. mai» heter en annen kortfilm som ble vist under festivalen. Kortfilmen er regissert av Mohsen Matory. Han ble født i Iran, men er oppvokst i Bergen og Oslo. «17. mai» handler om hovedpersonen Reza Saki som gjør seg klar til å feire nasjonaldagen sammen med sin kone på sykehuset. Tynget av hverdagen sammen med dødssyke Leila finner han det vanskelig å leve som et godt menneske, og står brått overfor et moralsk og etisk dilemma.
Regissør og kunstner Charlotte Thiis-Evensen sin kunstfilm «Uten tittel» som ble vist i Grimstad viser tvilen tre somaliske jenter opplever når de må ta et valg om hvorvidt de skal bruke hijab eller ikke. Selve valget visualiseres gjennom opptak av jentene som tar hijaben av og på.
