Endte opp i skjellettsamling

Illustrasjonsbilde: Konsentrasjonsleiren Natzweiler-Struthof i Frankrike, der den norske jøden Frank Sachnowitz ble drept.
Foto: Flickr/Vincent Desjardins
Drapet på den norske jøden Frank Sachnowitz (17) fra Larvik ble kjent 70 år etter. Sannheten ble funnet i kjelleren på anatomisk institutt ved Universitetet i Strasbourg, der grusomme raseeksperimenter ble utført på jøder.

Et prosjekt ble igangsatt av den unge professoren August Hirt ved Anatomisk Institutt ved Universitetet i Strasbourg i det tyskokkuperte Frankrike. Han var en sentral forsker i det nazifiserte raseforskningsinstituttet Ahnenerbe (Slektsarven), som var direkte underlagt SS-sjefen Heinrich Himmler, skriver NRK.

Himmler mente det hastet med å anskaffe seg jødiske skjelletter til forskning, “for snart ville dette være en utryddet rase i Europa”.

Fra Larvik til Auschwitz
Familien Sachnowitz fra Larvik ble deportert til dødsleiren i Auschwitz vest for Krakow i Polen. 

null

I 1940 var det omkring 2100 jøder i Norge. 26. november 1942 endte 532 av disse ombord i skipet “Donau” fra Oslo til Polen. hvor de ankom dødsleiren Auschwitz den 1. desember. 

To av Ahnenerbes menn som fikk i oppdrag å plukke ut fangene. De ankom konsentrasjonsleiren Auschwitz i begynnelsen av juni 1943 og valgte ut 109 jøder i løpet av bare én time, trolig fordi de selv var redd for å bli smittet av tyfus. Forskerdelegasjonen plukket ut både syke og friske, og var ute etter folk de mente hadde et typisk jødisk utseende.

Utvelgelsen av Frank
I konsentrasjosleiren ble han rammet av flere sykdommer og ble stadig svakere. Frank var blant de syke som ble plukket ut til sjeletteksperimentet. Herman Sachnowitz, Fanks storebror, gjengir fortellingen om sin brors siste dager i boka Det angår også deg.

Kvelden den 15.mai 1943 dro Herman til sykestua for å treffe broren, men ble i stedet møtt med beskjeden om at broren var blitt sendt vekk.

“Jeg løp langs husveggene, fra sykerom til sykerom og ropte på Frank. Ingen svarte. Jeg fortsatte å rope. Da kom det ut en ung mann i fangedrakt, tynn og elendig, glattraket på hodet som alle vi andre. Det var min venn Samuel Steinmann”.

”Leter du etter bror din?” spurte han. ”Ja.”

Han kom langsomt mot meg. Jeg visste det allerede. Noe gikk i stykker i meg før han hadde sagt det. ”De har sendt ham vekk», fortalte Sachnowitz til NRK.