Foto: Akif Sahin/Creative Commons
- Holder fast ved islam - 27.09.2013
Muslimske innvandrere i flere europeiske land «er svært religiøse, både sammenlignet med majoritetsbefolkningen og med innvandrere med ikke-muslimsk religiøs bakgrunn», konkluderer forskere med i en undersøkelse fra Universitetet i Mannheim i Tyskland. Undersøkelsen, med tittelen «Intergenerational Change in Religious Salience Among Immigrant Families in Four European Countries» ble publisert i mai i år, og tar for seg graden av religiøsitet hos andregenerasjons innvandrere i Sverige, Nederland, England og Tyskland.
Forskerne bak undersøkelsen peker på at det er en betydelig stabilitet mellom generasjonene i muslimske familier når det gjelder å praktisere sin religion, sammenlignet med kristne familier. Med andre ord: barn av muslimske innvandrere forlater i mindre grad sin tro enn barn av kristne innvandrere. Ifølge undersøkelsen kan det til og med hende at graden av religiøsitet øker hos noen grupper. «Denne trenden er lik for alle landene», skriver forskerne.
Polakker og tyrkere
En annen undersøkelse, «Socio-Cultural Integration Processes of New Immigrants in Europe», finansiert av det europeiske forskningssamarbeidet NORFACE, peker i samme retning når det gjelder grad av religiøsitet. Den første delen av undersøkelsen tar for seg endringer i religiøsitet i integreringsperioden hos muslimske tyrkere og kristne polakker i Tyskland. Funnene viser en nedgang i utøvelse av religion hos begge gruppene. Nedgangen er størst hos muslimske tyrkere, og forskerne tror det kan skyldes at disse har mindre tilgang på steder å utøve religion, for eksempel moskeer. Men mens religionsutøvelsen holder seg lav hos polakkene, gjenopptar tyrkerne den etter hvert som tida går. Dermed er de muslimske tyrkerne mer tro til sin religion enn de kristne polakkene.
Det er mange ulikheter også innad i islam, og kategorien ”muslim” viser til individer med mange ulike oppfatninger av religion.
Også i Norge har for eksempel forskerne Olav Elgvin og Kristian Tronstad i artikkelen «Nytt land, ny religiøsitet? Religiøsitet og sekularisering blant ikke-vestlige innvandrere i Norge», publisert i år, kommet fram til at «ikke-vestlige» innvandrere med muslimsk bakgrunn ser ut til å være mer religiøse enn andre «ikke-vestlige» innvandrere.
Mange feilkilder
– Det finnes en del forskningsmateriale som viser en tendens til at muslimer kan være mer religiøst aktive enn ikke-muslimer, men saken er ikke entydig. Det er mange feilkilder, og man må være klar over hvor kompleks saken er, påpeker Kari Vogt. Hun er pensjonert religionshistoriker og førsteamanuensis fra Universitetet i Oslo og har skrevet flere bøker om islam.
– Det er viktig å huske på at det er mange ulikheter også innad i islam, og kategorien ”muslim” viser til individer med mange ulike oppfatninger av religion og religionens betydning, sier Vogt.
Hun mener det ligger mye usikkerhet bak tallene, som gjerne tolkes som høyt religiøst engasjement.
– For eksempel, hvis vi teller antall medlemmer av en moské, behøver ikke tallene si noe sikkert om graden av religiøst engasjement. Man kan være medlem for eksempel på grunn av konformitetspress, understreker Vogt.
Svarer etter forventninger
Sosialantropolog Sindre Bangstad ved Universitetet i Oslo jobber med prosjektet «Reframing the Secular: Vernacular Concepts of the Secular Among Young Norwegian Muslims». I 2009 utga han boka «Sekularismens ansikter», som han fikk Universitetsforlagets Faglitterære pris for. Han slutter seg til Kari Vogts poeng om at religiøsitet er vanskelig å måle.
– Det er også verdt å nevne at det mål på religiøsitet man ofte bruker i slike undersøkelser er selv-rapportert religiøsitet. Dette kan være problematisk, fordi man fra metodologiske studier vet at personer i et miljø som er religiøst preget, som er respondenter i slike undersøkelser, vil ha en tendens til å overdrive sin religiøsitet hvis de har grunn til å tro at det er forventninger eller krav om at man skal være religiøs i sin nærmeste omgangskrets, skriver Bangstad i en e-post til Utrop.
Muslimsk identitet
Bangstad trekker fram fremveksten av «muslimsk identitetspolitikk» fra 1980-tallet og fremover som en av grunnene til tendensene som de nevnte undersøkelsene kommer fram til.
– Denne identitetspolitikken innebærer at en del med såkalt ikke-vestlig innvandringsbakgrunn fra i hovedsak muslimske land i økende grad ser på seg selv som «muslimer» snarere enn for eksempel «tyrkere» eller «pakistanere». Andre teorier legger vekt på at religiøse fellesskap tilbyr sosiale fellesskap og en form for eksistensiell trygghet for innvandrergrupper som er bærere av det som ofte, og med rette i dagens Europa, kan karakteriseres som en stigmatisert identitet, herunder muslimer, forklarer Bangstad.
Endring tar tid
Han mener det er vanskelig å si hvilke konsekvenser tendensen til høyere grad av religiøsitet hos muslimske innvandrere kan ha og understreker at sekulariseringsprosesser i Europa ikke er noe nytt.
– Vi som lever her og nå, har vanskelig for å forstå hvor preget våre egne samfunn var av religiøse verdier og forestillinger, på godt og vondt, bare for hundre år siden. Vi har også i en del sammenhenger vanskelig for å forstå hvor preget andre samfunn i vår tid er av religiøse verdier og forestillinger, sier Bangstad.
– Det dreier seg her ofte om endringsprosesser i mentaliteter og holdninger over lengre tidsforløp enn det man nødvendigvis kan fange inn ved samfunnsvitenskapelige undersøkelser over svært begrensede tidsforløp. Det kan derfor trygt hevdes at de langsiktige konsekvensene av slike prosesser først kan observeres etter lang tid, sier han.
Identitet tilpasset Europa
– Mye av dette handler om søken etter en identitet, sier Mohammad Usman Rana, samfunnsdebattant, lege og islamkommentator.
– Muslimske andregenerajons innvandrere har gradvis fått noe avstand til foreldrenes opprinnelsesland, og ønsker å skape en ny identitet som er tilpasset deres tilværelse i Europa. De er født og oppvokst i Europa og føler seg europeiske, mer enn eksempelvis pakistanske, tyrkiske og irakiske. Det de imidlertid ønsker å holde fast ved er islam. Derfor kombineres det europeiske med det islamske. Islam får på den måten noe større plass i livet deres, skriver Rana i en e-post til Utrop.
Han mener at vektleggingen av islam også må sees i lys av at islam, særlig etter terrorangrepet i New York 11. september 2001, har vært en omdiskutert religion i Europa.
– Unge muslimer som er vokst opp i Europa siste femten årene har måttet ta stilling til religionen på en helt annen måte enn hva kristne ungdommer må gjøre eller muslimenes foreldre måtte gjøre. Dette har medført at man har utforsket islam nærmere og søkt sterkere til religionen. Ikke minst har økende muslimhets ført til at flere unge slutter opp om sin religion, mener Rana.
Sekularisering og religiøsitet
Han understreker samtidig at sekularisering ikke nødvendigvis har med personlig religiøsitet å gjøre, og sier det ikke er riktig å snakke om andregenerasjons muslimer som mindre sekulariserte.
– Religiøsitet og sekularisme er ikke motsetninger, og sekularisme er ikke ensbetydende med ateisme. Etter min mening ser man blant unge europeiske muslimer i dag tendens til mer personlig religiøsitet, men mindre fokus på at islam skal være en del av statens lover og regler. De vil heller ikke fordømme andre som ikke praktiserer islam eller velger å leve på annerledes vis enn dem. Dette er tegn på økende personlig religiøsitet, men samtidig økende sekularisering i betydning av at et mer åpensinnet forhold til hvordan medmennesker velger å praktisere sine liv på, sier Rana.
Styrker selvtilliten
Han mener at økende personlig religiøsitet kan være positivt for muslimske andregenerasjons innvandrere.
– Det kan styrke deres identitet og selvtillit, især når de klarer å kombinere sin islamske og europeiske livsstil. I tillegg kan de med sin religiøsitet være mer pliktetiske, gode samfunnsborgere, lovlydige og gode medmennesker, som er verdier islam oppfordrer til, mener Rana, men legger til at man må være på vakt mot mennesker som ønsker å definere islamsk religiøsitet som anti-vestlige holdninger og politisk ekstremisme.
– Her må praktiserende og religiøse muslimer trekke en rød linje, oppfordrer Rana.
