Foto: manifesttankesmie.no
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Forfatter Magnus Marsdal viser til undertittelen “Håndbok mot høyrepopulismen” for å forklare formålet med utgivelsen, og understreker at dette er en håndbok for det store flertallet blant folk flest som ikke liker Frp.
Marsdal er leder i Manifest Tankesmie. Han har jobbet som journalist og har gitt ut en rekke bøker, deriblant «Frp-koden» (2007) og «Frihetens mødre» (2018).
– Jeg forsøker å vise hvordan Listhaugs metode setter oss opp mot hverandre og hvordan vi kan møte hennes nøye planlagte provokasjoner uten alltid å gi henne det hun er ute etter: mer oppmerksomhet om Frp.
– For tiden sliter Frp med oppslutningen. Likevel fremhever du dem som et valgalternativ i 2025. Kan du forklare dette nærmere?
– De to tyngste faktorene som holder Frp nede forsvinner. Partiet tapte mange proteststemmer på å sitte i regjering, det gjør de ikke lenger. For det andre mister Senterpartiet rollen som protestparti når de rødgrønne vinner valget i september. Når Erna Solberg går av som partileder, blir Sylvi Listhaug den mest markante politikeren på høyresida. Da ligger mye til rette for Frp.
Kan bli igjen fløyparti
Lederskiftet i Frp viser at Frp vil tilbake i rollen som ytterliggående fløyparti, hevder han.
– Ingen passer da bedre som sjef enn en faglært provokatør med den største fyrstikken av alle, som Listhaug.
Listhaugs metode forklares klart i boken, ifølge forfatteren.
– Listhaugs metode er et politisk kampsportmønster med tre teknikker i fast rekkefølge. Først den frekke apekatten, som angriper en minoritet for å lage skandale. Når fordømmelsene hagler, går Listhaug over i det uskyldige dådyrets offerpositur, det var jo ikke SÅNN hun mente det. Men hun blir så opprørt av de slemme og urettferdige angrepene at dådyret forvandles til en rasende løve, som langer ut mot elitens politisk korrekte meningsdiktatur, som aldri skal få stoppe løven Sylvi fra å si den sannheten om de truende minoritetene som den mektige eliten vil legge lokk på. Metoden, kort fortalt, er å posere som offer for andres aggresjon for å rettferdiggjøre sin egen aggresjon.
Anti-elitistisk fokus
Marsdal tar også opp ulike verdispørsmål som grunnlag for velgerkategorisering og klassetilhørighet. Ofte har høyrepopulismen et sterk element av anti-elitistisk fokus, hvor partier som Frp får sine stemmer fra “folkelige” velgere.
– Hvor viktig blir temaer som kultur, anti-elitisme og folkelighet i kommende valgkamper?
– Jeg håper anti-elitisme og folkelighet blir viktige temaer i et demokratisk opprør mot økonomielitens økende makt og Oslo-dominansen i norsk politikk. Men jeg frykter at slike klassespørsmål blir overskygget av høyresidens kulturkrig, der mye handler om å stigmatisere små og maktesløse minoriteter. Hva som får dominere, kommer blant annet an på hvordan vi klarer å møte Sylvi Listhaugs metode.
Høyreorientert innvandringspolitikk
Frp har ofte av meningsmotstandere fått stempelet høyrepopulisme. I Danmark har samtidig sosialdemokratene, Aps søsterparti, ført en liknende restriktiv politikk på asyl og innvandring som skaper oppsikt. Et tema som også tas opp i boken.
– Hva er grunnene til en slik dansk særposisjon, hvor sosialdemokratene gjennomfører
høyreorientert innvandringspolitikk?
– Den danske statsministeren har pekt ut problemene med «ikke-vestlige innvandrere» som «den største utfordringen» landet står overfor. Sosialdemokratiet i Danmark legger seg til høyre for alle europeiske stater når regjeringen nå vil sende flyktninger tilbake til Syria. Dette skjer etter at Sosialdemokratiet begynte å bygge sin politikk på fokus-gruppe-samtaler med velgerne til det fremmedfiendtlige Dansk Folkeparti. Det er interessant at flere nå framhever den danske regjeringen som et forbilde for Arbeiderpartiet i Norge. Jeg synes det danske eksperimentet ser mer ut som et eksempel til skrekk og advarsel.
Venstresidens utfordring
Forfatteren advarer venstresiden mot å stikke hodet i sanden i integreringsdebatten, og gi høyrepopulistiske krefter definisjonsmakt.
– Det er ganske lenge siden det liksom ikke var lov å diskutere integrering uten fare for å bli kalt rasist. Nå kan du knapt åpne avisa uten å få høre om hvor fælt det er med islam og så videre. Samtidig er det nok sant at deler av venstresida har berøringsangst for problemer man vet at fremmedfiendtlige aktører vil utnytte. Men venstresida skal ikke plystre og se en annen vei når barn blir slått eller kvinner undertrykket innen minoritetsmijøer. Venstresida skal ta stilling for og stå sammen med de undertrykte. Vi må også akseptere en diskusjon om hvorfor mindre enn ti prosent av elevene ved en del Oslo-skoler har norsk som morsmål, og om denne ekstreme segregeringen kan være et problem.
– Hvor mye kan dette være til fordel for høyrepopulistiske partier?
– Den viktigste svakheten til venstresidas partier og fagforbund er nok at de er såpass dårlig integrert i sitt eget samfunn. De er veldig dominert av majoritetsnordmenn og mangler kunnskap om situasjonen til folk med minoritetsbakgrunn, selv om svært mange av disse hører til arbeiderklassen. Skal man utfordre Frps fordommer, holder det ikke med velmente, positive fordommer. Venstresidas løsninger må bygge på kunnskap om virkeligheten, for eksempel i fattige bydeler. Hvis venstresida mangler den kunnskapen, blir det lettere spill for Frp og en fordomsbasert politikk.
Samlende klassepolitikk
Forfatteren er soleklar på hva som er løsningen på det han ser på som høyrepopulismens utfordring.
– I de lange linjene handler det om å føre en offensiv og samlende klassepolitikk som forener flertallet på tvers av region og religion, bransje, sektor og kjønn. I møte med Listhaugs metode, gjelder det å ikke gå på limpinnen. Vi skal ikke alltid gi den frekke apekatten oppmerksomhet. Samtidig kan ikke venstresida late som ingenting, hvis Frp går løs på minoriteter. Hvis venstresida ofrer menneskeverdet til fordel for valgtaktikk, tar venstresida livet av sine egne idealer. I møtet med en profesjonell provokatør som Sylvi Listhaug er det ikke nok å holde hodet kaldt. Du må også holde hjertet varmt.
