Baloji leverte som konge og trollmann

Oslo World Music Festival feirer 20-årsjubileum i disse dager, og torsdag kveld spilte Baloji for et fullstappet dansegulv på Parkteateret, på Grünerløkka i Oslo. 

Med sin miks av hip-hop, afrobeat, bruk av megafon og sjarm fikk han publikum raskt med seg. Underveis snakker han om sin historie, sin opplevelse av ikke å ha moren i livet sitt, og kjærligheten til stemoren. Han snakker om Kongo, og ikke minst holder han show. Med seg har han utmerkede musikere som kongolesiske Dissy Mandjeko som imponerer med gitarspill på ryggen. 

Baloji holder tempoet oppe på scenen hele veien og har stadig noe han vil si.

– This is not your world music, this is our music!

Publikum svarer med høye rop og applaus. 

Høy puls 
Etter avslutningsnummeret, et av de absolutte høyepunktene av konserten, hvor Baloji, etter et forrykende nummer med en beat som stadig går raskere, ligger på scenen og gjør Elvis' hoftebevegelser til skamme ved å nærmest avslutte i bro, vil publikum stadig ha mer.

– We have another song for you. It's long and pretty epic, sier Baloji.

De leverer en god halvtime til, og tar opp to jenter fra salen som får være med å synge og danse. Den ene er norsk-nigerianske Lotus, eller Maria Ima Karlsen som hun egentlig heter, som skal spille på Deichmanske Bibliotek på Grünerløkka i kveld.

I “Le Jour d'Après” viser Baloji sin kongolesiske side. Se musikkvideoen!

Oppvekst uten moren
Baloji ble født i Kongo i 1978. Tre år gammel forlot han Kongo sammen med faren. De to reiste til Belgia, mens moren ble igjen i hjemlandet. Som tenåring oppdaget Baloji, som betyr «trollmann» på swahili, hip-hop, graffiti og dance-musikk, og alt i en alder av 15 ble han medlem av Starflam Collective. Etter uoverenstemmelser i gruppen snudde Baloji ryggen til musikken.

Vendepunktet
Det var først da han fikk et brev fra moren som han ikke hadde hørt fra siden 1981, og samtidig vant en poesikonkurranse i Paris at han fikk igjen skapergleden. Balojis første utgivelse «Hotel Impala» var både et svar på morens brev og et forsøk på å finne en musikalsk identitet hvor han lot seg inspirere av soul og afrobeat. Albumet solgte til gull og vant en rekke priser i Frankrike både for musikk og tekst.

Reise til egne røtter
Etter utgivelsen av «Hotel Impala» følte Baloji et behov for å reise tilbake til Kongo og utforske røttene sine. Han ville finne sin egne identitet.

– Jeg føler meg ikke helt kongolesisk der, og jeg føler meg ikke spesielt belgisk her, har han sagt om dette.

Han reiste til hovedstaden Kinshasa for å gjøre nyinnspillinger av albumlåtene med lokale musikere. Der skrev og spilte han også inn seks nye låter. Resultatet ble samlet på albumet «Kinshasa Succursale» med bidrag fra noen av Kongos mest innflytelsesrike musikere. 

Utgivelser:
Hotel Impala, 2008
Kinshasa Branch, 2010
Kaniama Avenue, 2014