Foto: Nareen Mizoory
- Jeg blir aldri etnisk norsk - 17.02.2022
- En farlig tid - 17.11.2016
- Et annerledes Soweto - 17.08.2016
Wachiye lever med hiv. Hun sier at hennes verdighet ikke er svekket fordi hun har denne diagnosen. Hun har tilpasset seg omstendighetene og gjør det beste ut av situasjonen sin for å komme gjennom hverdagen.
– Det har blitt en levemåte, så lenge jeg har min medisin og sørger for at jeg tar de forbeholdene jeg må, så går det bra, sier hun.
Hun opplever i liten grad at hennes personlige verdighet er svekket, selv om folk i hennes samfunn med tiden har fryst henne ut av samholdet, forteller hun. Hun erfarer at kvinnene fra hennes landsby har tatt avstand fra henne, og at hun er sett ned på av enkelte i nærmiljøet på grunn av hennes helsetilstand.
Føler seg utstøtt
En av de største krenkelsene hun har opplevd har vært under en matseremoni, hvor kvinner tilbreder retter som er spesielt laget for hvert kjønn. Kvinner og menn spiser også disse måltidene hver for seg, og samholdet mellom menn og kvinner er sterkt i samfunnet, men Wachiye føler seg utstøtt av kvinnene som nekter henne å delta i fellesskapet.
– Verdigheten min blir svekket når kvinnene nekter meg å tilbrede og spise kulever. Det er noe av det mest krenkende jeg har opplevd, så nå har jeg sluttet å delta på disse seremoniene, forteller hun.
Wachiye deltok da Digni (tidligere Norsk Misjons bistandshjelp) markerte 30-års jubileet sitt med en konferanse om verdighet i Nasjonalgalleriet tidligere denne måneden.
Digni, som er en paraplyorganisasjon for det langsiktige utviklingsarbeidet til 19 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn, markerer sine 30 år i november. De forvalter Norads støtte til medlemsorganisasjonenes prosjekter i nærmere 40 land. Norad er direktoratet for utviklingsarbeid, og de skal sikre kvaliteten i norsk bistand. De driver også med kompetanseheving, nettverksarbeid, beslutningspåvirkning og informasjon. Rosemary Wachiye er en av de som har fulgt Dignis arbeid, og reiste fra Nairobi i Kenya for å ta del i jubeleumsmarkeringen.
Stigmatisert
Wachiye erfarer å bli diskriminert av sine egne i hjemlandet, og hun føler at mulighetene for å uttrykke seg har blitt tatt fra henne.
– Kvinner som er hiv-positive har ikke noe de skulle ha sagt i Masaii-samfunnet, de blir utstøtt, og sett på som verdiløse. Jeg har selv blit utskjelt på grunn av min hiv-status, sier hun.
Hun følte at det var på sin plass å forandre omgivelsene hennes, og sammen med tre andre kvinner som også hadde blitt forlatt av sine menn og fryst ut av samfunnet, delte hun sine erfaringer og sin kunnskap om Hiv og livet som utstøtt.
– Det var sånn støttegruppen vår i Samuli i Kenya oppstod, men vi måtte utvide gruppen, fordi vi oppdaget at det var mange kvinner som trengte støtte.
Senere har menn sluttet seg til gruppen, og nå har de 21 medlemmer, og håper på å få flere.
Sterk tilknytning til troen
Mannen hennes forlot henne og deres fire barn, og hun har måttet jobbe hardt for å få alle barna gjennom skolen. Hennes tilknytning til religionen har gjort at hun ikke føler seg alene i hennes kamp mot sykdommen. Hun er medlem av den religiøse gruppen Free Pentacostal Fellowship in Kenya (FPFK) som hjelper henne i arbeidet med støttegruppen hun opprettet.
– Jeg er avhengig av Bibelens ord og jeg kan gjøre alt, og leve normalt fordi at jeg har troen med meg, sier hun smilende.
