Foto: Torunn Grymer
- Videoekstremismen - 11.01.2015
- Håper på fargeblindt teater i nær framtid - 26.11.2014
- – Norske ledere for dårlige på mangfold - 11.08.2014
– I England eller i USA bryr ingen seg om fargen på skuespilleren. Det er hvordan man gjør rollen som er viktig der, mener studentene på skuespillerlinja Det multinorske ved Det Norske Teatret.
Engasjementet blir stort når Utrops utsendte spør dem om hva de tenker om mangfoldet, eller mangelen på dette, i norsk film og teater i dag.
Det har lenge vært en oppfatning både innenfor og utenfor teatermiljøet at det er altfor få skuespillere med minoritetsbakgrunn. Det multinorske ble derfor startet på initiativ fra teatersjef Erik Ulfsby på Det Norske Teatret. Utdanningen er treårig og gir en bachelorgrad. Studiet gjennomføres i samarbeid med Høgskulen i Nord-Trøndelag, men undervisningen foregår primært på teatret i Oslo. Det er fire studieplasser på programmet, og i dag møter vi tre av dem. Den fjerde, Sara
Khorami (26), er syk når Utrop kommer på besøk.
Det er på tide at svarte får andre roller en horer og slaver.
Morgengymnastikk
Skuespillerelevene Thomas Bipin Olsen og Judy N. Karanja starter dagen med bevegelse. Lærer Hanna Mjåvatn lærer de to som er tilstede denne morgenen om hvordan kroppens bevegelser også kan bevege en følelsesmessig. Skuespillerne finner en posisjon og fryser denne mens de lytter til musikk og hva som skjer inni dem. Etterhvert som stillingen blir ukomfortabel å stå i, må de flytte litt på seg og kjenne på følelsen av å miste kraften. Judy tørker tårene etter den siste bevegelsen. Hun ble grepet av følelsen hun fikk da hun begynte å miste den stolte posisjonen hun først hadde stilt seg i. De prater litt om opplevelsen, og så bærer det av sted opp i heisen. Dagene er hektiske, men mat må man ha.
Uten mat og drikke…
Med beliggenhet i sjette etasje ser man store deler av Oslo by som nå varmes opp av novembersolen etter en kald natt fra kantina. Det er på tide med frokost før de skal videre til prøvesal 4. De er halvveis i en prøveperiode på seks uker. De skal spille det de selv kaller en “best of Shakespeares tragedier”-forestilling, hvor de har plukket ulike deler av stykkene og satt sammen til en forestilling. Fra 17. desember er de å se på scene 3 på Det Norske Teatret.
– Shakespeare handler egentlig mest om å være forelska i følelsen av å være forelska, sier Karanja.
– Ja, funker det ikke med den ene fordi hun velger en annen, tar man bare den neste. Litt sånn: “Oi, når jeg kjenner etter, så har jeg visst litt følelser for deg også – for du er tilgjengelig”, ler Olsen.
Thomas Bipin Olsen (29) har alltid drømt om å bli en førsteklasses karakterskuespiller som kan spille alt fra lett komikk til tunge roller i Shakespeare. Nå skal han spille Othello. Han klør seg i skjegget som er anlagt for anledningen og gliser når han snakker om det.
Olsen bodde på barnehjem i India til han var seks år gammel. Så ble han adoptert av et par fra Tønsberg, og vokste opp der. Han søkte teaterlinja ved Kunsthøgskolen fem ganger. Så søkte han på Det multinorske.
– Jeg føler meg som en femåring som er sluppet inn i verdens største lekebutikk. Det er her jeg ønsker å jobbe når jeg er ferdig. Her er man ikke redde for å teste ut nye ting, og satse.
Mens frokosten fortæres, snakkes det om rasebegrep, casting, tur til London i Shakespeares fotspor, og hvor bra kantina på teateret er. Alt mens Karanja innimellom forklarer hvorfor hun har med seg kokte egg når hun ikke har lyst på det. Og må låne eggdeler av kantinedamen som helst vil ha den raskt tilbake. Folk står visst i kø for å bruke eggdeler ved Det Norske Teatrets kantine.
– Kjæresten min setter alltid på to egg om morgenen, men han glemmer dem alltid, og så er det jeg som ender opp med å ta dem med meg, forklarer Karanja, mens hun gomler på et knekkebrød med egg og kaviar.
Judy N. Karanja (26) håper at Det multinorske kan være med på å gjøre at teateret framover vil representere befolkningen bedre.
– Det finnes ikke forskjellige menneskeraser. Mennesker er én rase, sier Karanja. Det er på tide at svarte får andre roller enn horer og slaver, sier hun oppgitt, og legger fra seg knekkebrødet. Jeg har virkelig ikke lyst på egg, ler hun, mens hun kikker bort på Olsens mat.
Karanja er født i Kenya og kom til Oslo tre år gammel med foreldre som var politiske flyktninger. Den unge skuespilleren ønsker å bruke årene under utdanning på å finne sitt eget uttrykk. Senere vil hun gjerne jobbe både på scenen og foran kamera.
Fra frokost til prøver
Etter frokost er det heisen ned i andre underetasje, en egen verden av prøvesaler, malersaler og sminkerom i en labyrint av korridorer. Vi møter regissør Øyvind Osmo Eriksen, som sier det er Britt og Kadir som skal prøve først. De andre går og fekter i en annen sal, mens Britt Langlie og Kadir Talabani (27) blir igjen for å prøve ulike måter å spille en opprivende scene hvor Talabani, som spiller Hamlet, skal sette til veggs sin mor som han føler har sveket både han og hans avdøde far, Kongen.
Kadir Talabani (27) går rundt på scenen og pugger tekst. Det passer bra for en som liker å tenke stort. Det går hardt for seg under prøvene. Han sparker i stoler, han raser. Hun er forvirret, ser uforstående på ham. Men hun er også engstelig for hva den rasende sønnen kan finne på.
– Når du har overlevd både kreft i bukspyttkjertelen og å bli skutt på av snikskyttere i en flyktningleir, så er det ikke så mye som skremmer deg lenger. For eksempel å stå på en scene, sier Talabani.
Mens folk i Norge hørte om krigen i Irak på trygg avstand, var den hverdagen hans til han kom til Norge som 13-åring. Da hadde han lært kurdisk, arabisk og engelsk på skolen i Irak, og gikk løs på norsken her. Han mener det ga ham et godt grunnlag for å lære seg nynorsk, som alle forestillinger på Det Norske Teatret spilles på. Han ser på språket som et verktøy på scenen.
– Ta ansvar for mangfold
Det har lenge vært et tema i teaterkretser og i offentligheten at man må “gjøre noe” med mangfoldet på norske scener.
– Alle snakker om mangfold og integrering i norsk kultur, men få klarer å definere hva det er. Det som skjer på teaterscenen, bør speile publikum. Da dukker også et mangfoldig publikum opp. Folk vil se noe de kan kjenne seg igjen i, sier han.
