Foto: Privat
- Provoserer for samfunnsendring - 02.10.2018
- Flere innvandrere stemmer Ap - 15.08.2017
- Mener hijaben misforstås - 23.05.2016
Det var Eid, slutten av ramadan. Jeg og søsteren min var ute for å kjøpe gaver. Jeg ser at en mann kaster noe som ruller mot oss. Jeg ser med én gang at det er en håndgranat. Vi slipper hendene på hverandre. Jeg løper og gjemmer meg bak en telefonkiosk. Det smeller. Blod, gass og betong fyker i luften. Etterpå ser jeg først ikke søsteren min, men så ser jeg henne. Vi går hjem, og vi sier ingenting til hverandre. Vi sier heller ikke noe til noen andre. Vi har seinere aldri snakket om eksplosjonen.
Opplevelsen er en av flere Azra Halilovic (32) har skrevet om i dagbøkene sine. Den 18. desember 1990 skrev hun ned sine første ord i en bok, som flere år senere kom til å bli utgangspunkt for to teaterforestillinger.
– Dagbøkene dekker to år før krigen, to år under krigen i Bosnia og så flukten min til Norge, forteller dagbokforfatteren Halilovic.
Hvordan forholder vi oss som samfunn til krigsofre?
Forestillingen 1000 zašto 1000 zato, eller på norsk 1000 hvorfor 1000 derfor, presenterte norsk-bosnieren på teaterscenen i Trondheim i september i fjor. Halilovic jobber nemlig som scenekunstner samtidig som hun skriver masteroppgaven i teatervitenskap.
Øde og ensomhet
I Trondheim har hun bodd siden hun først kom til Norge. 20 år etter ankomsten forteller hun Utrop om sitt første møtet med landet.
– Jeg kan huske at jeg og flere bosniere kom til Norge med samme fly. Da var jeg 14 år. Straks vi landet på Fornebu flyplass, kjørte vi direkte til flyktningmottaket i Trondheim. Flyktningmottaket jeg bodde i, Sandmoen camping, lå 14 km unna sentrum. Men jeg husker at jeg fikk følelsen av tomhet og ensomhet. Jeg fikk angst av at det ikke var noen der å se, sier Halilovic.
Beskrivelsene kommer også frem i dagboka hun startet å føre da hun var elleve år. Der kommer det også frem at hun følte seg som fremmed i Norge. Notatene skrev hun to år etter ankomsten.
“Fremmed”. Det ordet er så brutalt. Jeg føler meg som et null, ingenting, redusert til ingenting. Jeg vil hjem. Dette er ikke mitt hjem. Jeg vil hjem. Forbanna utlending. Jeg elsker Bosnia.
Forvirret over tap
Halilovic ble født i Banja Luka i Republika Srpska, den serbiske delen i Bosnia-Hercegovina. Hun og familien var blant de 1,8 millioner mennesker som flyktet fra sine hjem som følge av krigen. De bosniske muslimene flyktet fra etnisk rensning. Bosnia-krigen oppsto i april 1992 i kjølvannet av at den jugoslaviske staten gikk i oppløsning. Konflikten dreide seg om kontroll over republikken, og den førte til at 102 000 mennesker døde og over 40 000 ble voldtatt. Av dem som mistet livet, var 55 261 sivile.
I dagboksnotatene leser man gjentatte ganger ordet mistet.
Kjære Gud, når skal jeg flytte tilbake til Bosnia? Når? Jeg liker meg ikke her og er egentlig ganske forvirret. Jeg har mistet alt, og det er bare forvirring igjen. Alt hadde vært så mye bedre om jeg var i Banja Luka nå. … Jeg håper at mine dagbøker ikke ender opp som nekrologer.
Notatet skriver hun etter å ha vært i Norge i seks måneder. Branka var ei venninne Halilovic mistet. Hun var serber. Faren hennes var i militæret. Da han valgte å ikke bidra i krigen, måtte han flykte for livet. Familien tok helikopter for å reise til Serbia, men nådde ikke langt før de ble skutt ned. Hele familien døde.
Sanja er ei annen venninne som blir nevnt i Halilovics notater. Også hun er serber. Onkelen hennes, som var i det serbiske militæret, rettet et gevær mot dagbok-forfatteren en gang. Halilovic forteller at han ble skutt og lam fra livet og ned.
Trygg på scenen
Halilovic velger å presentere arbeidet sitt i dokumentar-form.
– Mitt arbeid er gjerne drevet av et spørsmål om det å være offer for krig, og hvordan både jeg som individ og vi som samfunn forholder oss til det spørsmålet. Det er viktig å påpeke at jeg bare reiser et spørsmål uten å ha et svar, sier hun.
Det er spørsmålet som driver ønsket hennes om å kommunisere om temaene skyld og offer, og det forsøker hun å gjøre gjennom sitt arbeid.
Hun definerer seg selv verken som en typisk nordmann eller en typisk bosnier.
– Det som definerer meg best er å være individ. Derfor fokuserer jeg ofte på individuallitet. Identitetsspørsmålet tar man jo ofte opp med seg selv. Og jo oftere man tar opp det temaet blir følelsen av å være et individ aktuelt. Det kan virke som om følelsen av å være et individ blir sterkere enn følelsen av tilhørighet, forteller hun.
Hun valgte derfor å kommunisere gjennom en presentasjon der hun tar i bruk dagboknotater, klipp fra nyheter, musikk, bilder, intervju og observasjoner. Lyd og bilde brukes for å gi en best mulig opplevelse av fortellingen. Hun får økt kreativitet av å jobbe med dokumentarisk form, forteller hun.
Så lenge det er en virkelig historie, er kunstneren engasjert i arbeidet med den og kreativiteten hennes stimuleres. Hun formidler at scenen har blitt som et hjem for henne, og arbeidet med scenekunsten føler hun seg komfortabel med.
– Scenekunst er der jeg føler meg hjemme. Forskjellen mellom norsk og bosnisk kultur virket den gangen veldig stor. Siden har det skjedd store forandringer. Nå vet jeg ikke lenger hva min kultur er.
Kunstneren slår fast at hun er sikkert på at hun trives på scenen, særlig etter å ha presentert en godt gjennomført forestilling. Da kan hun nemlig glede seg over å motta tilbakemeldinger.
– Publikums respons på forestillingene mine er en av mine drivkrefter på jobben. Det beste jeg vet er når folk bekrefter at de kjenner seg igjen i erfaringene mine. Da vet jeg at jeg har kommer igjennom med fortellingen.
Konsentrasjonsleir som kunst
Det siste prosjektet hun kommer med heter Manjaca 1200. Presentasjonen tar utgangspunkt i konsentrasjonsleiren Manjaca, som var beryktet under krigen i Bosnia og Hercegovina.
– Da jeg leste egne notater om konsentrasjonsleiren, tenkte jeg at jeg ville komme tilbake til det. Jeg planla å lage et prosjekt som tar utgangspunkt i historien om konsentrasjonsleiren og min personlige tilknytning til den.
Manjaca er også navnet på et fjell med beliggenhet 30 km fra Banja Luka. På viddene lå brakker og små hus som ble gjort om til konsentrasjonsleir under krigen. Halilovics halvbror var fange i leiren da. Mer enn det vil hun ikke si om prosjektet på dette tidspunktet.
– Det jeg kan si er at tema ”offer og skyld” er jeg veldig interessert i, og at temaet forsøker jeg å kommunisere kunstnerisk og kreativt, forteller Halilovic.
Forestillingen har premiere i Trondheim august, og så i Oslo senere på høsten.
Relevant med Manjaca 1200:
– Kommer fra Banja Luka
– Bodd i Tronheim siden august 1993
- Gikk på Steinerskolen i Trondheim
- Har arbeidet med ulike lokale teatergrupper i Trondheim og med egne forestillinger
– Prosjektleder for forestillingene 1000 zašto 1000 zato og Manjaca 1200
- Skriver masteroppgaven i teatervitenskap ved NTNU
