– Norge har egentlig kommet ganske kort i integreringen

Jakten på den store innvandrerromanen

Av
Kristian Mendoza
-
 
Foto: Frank Michaelsen
27 år etter at romansuksessen Pakkis kom ut, har det ikke blitt skrevet noen verdige arvtakere, mener medie-kommentatorer og andre forståsegpåere. Men hvorfor er det slik?
Kristian Mendoza
Latest posts by Kristian Mendoza (see all)

 

“Fire troverdige heltinner bøter på ondskap med vennskap i forrykende roman” leser jeg i VG om Mahmona Khans Fra Oslo til Lahore. Rosen er ledsaget av en terning som viser fem prikker.

Ikke rart Mahmona Khan har vært utlånsdronningen på Deichmanske, tenker jeg mens jeg tar en slurk av morgenkaffen. Khan beviser at innvandrerromaner er noe “alle” vil lese. Imidlertid slår tanken meg: er det ikke rart at vi fortsatt bruker det ordet? Raskt googler jeg det. Over 700 norske treff. De fleste fra artikler som etterlyser den neste “store innvandrerromanen”. Hvorfor har det blitt skrevet side opp og side ned om akkurat dette?

Mens jeg sitter der, forvirret over disse spørsmålene, tenker jeg på hvilke bøker som går under denne betegnelsen. Den første som slår meg, er ”Pakkis” av Khalid Hussein fra 1986. Den beskriver en tenårings erfaringer i Norge. De klassiske ingrediensene identitetskrise, rasisme og foreldres forventninger er med. Imidlertid er romanen snart 28 år gammel. Mahmona Khan og andre dyktige forfattere har skrevet bøker med bindestreksnordmenn i hovedrollene. Likevel savner mange fremdeles “den store romanen” om samme tema. Er det i det hele tatt et behov for en slik roman? Research både blant ungdom og forståsegpåere er eneste løsning, tenker jeg. Første stopp: Holmlia.

Det er jo kjempelenge siden! Da var det sikkert rart å se ”utlendinger” i gatene og sånt.

Ungdom på Holmlia om året 1986.

Flerkulturell virkelighet
– Innvandrer-hva? Jeg tror ikke noen av oss har tenkt at det finnes noe som heter det. Mediene finner på så mye rart, hvorfor etterlyser de noe sånt? sier en norsk-somalisk 15-åring jeg havner i samtale med på Holmlia Bibliotek. Sammen med to andre venninner drar hun ofte innom. Ikke for å lese bøker, men mest for å ”henge” og prate om hverdagslige ting. Alle tre har lest Khalids roman, men føler ikke noe behov for andre bøker om samme tema. De ønsker ikke å få navnet sitt publisert.

– For å være helt ærlig leste vi den fordi lærerne maste på oss. Vi er ikke noen lesehester akkurat, skyter en av dem inn.

– Føler dere at det er behov for å beskrive innvandrerungdoms virkelighet?

– Både ja og nei. Mange er til og med 3. generasjonsinnvandrere. Vi føler oss som utlendinger, men mest norske, og vår virkelighet er som alle andres, sier en av dem mens de to andre nikker enig.

Alle i gjengen synes ”Pakkis” er en spennende og lettlest bok. Imidlertid liker de mest boka fordi den beskriver hvordan det var i ”gamle dager”.

– Det er jo kjempelenge siden! Da var det sikkert rart å se ”utlendinger” i gatene og sånt, forklarer de. Ingen av jentene ser noe særlig behov for å lese noen innvandrerbøker.

Forfattere opptatt av annet
Betyr det at den såkalte innvandrerromanen er utdatert? Er det i det hele tatt behov for noe sånt i dagens flerkulturelle Norge?

For å komme nærmere svaret ringer jeg Dag Larsen, leder for forfatterutdanningen ved Norsk Barnebokinstitutt (NBI). NBI utdanner to forfatterspirer med bakgrunn fra Asia, Afrika, Midtøsten og/eller Latin-Ameika årlig.

Larsen er godt kjent med forventningen om “den store innvandrerromanen” som skal komme. Den såkalte mangelen på en slik bok skyldes flere ting, tror han:

– De studentene med flerkulturell bakgrunn som vi har hatt på utdanningen vår, er generelt sett ikke opptatt av å skrive “innvandrerbøker”. De fleste ønsker å skrive utfra dagens norske virkelighet, og den er sammensatt og preget av at også Norge er innhentet av globaliseringens tidsalder, sier han, samtidig som han kritiserer mediene for ensidig fokus på innvandrerbøkene.

Beriker språket
– Det mediene egentlig prøver å si, er: Når kommer den store islam-romanen for unge på norsk? De er altfor opptatt av religiøse fortegn og tror alle andre også er det.

– Er det en forventning om at vi som er “flerkulturelle” må skrive en såkalt innvandrerbok?

– Gjett om ‘a! Men det er og blir skivebom. Imidlertid mener vi at det største bidraget fra våre ungdomsforfattere vil være språklig. Det er språket som mer enn annet beskriver virkeligheten i en bok, og forfattere med minoritetsbakgrunn vil gjennom sine språklige uttrykk kunne tilføre litteraturen her til lands nye erfaringer og innsikter. Dette vil være et viktigere bidrag enn representasjonslitteraturen mange forventer seg av denne gruppen.

Med andre ord verken unge forfattere eller ungdommene på Holmlia savner den store innvandrerromanen. Etterlysningen er medieskapt, mener de. Men hva sier forfatterne selv? Jeg bestemmer meg for å spørre mannen bak boken alle refererer til når de snakker om innvandrerromanen.

Tiden er ikke moden
– I Norge stresser man for mye med å finne svaret på det spørsmålet, men hva legger de egentlig i det? Hva skal en slik bok handle om? Jeg mener svaret avhenger av hvem som skriver boka, ikke i hva mediene savner.

Khalid Hussain var bare 16 år da han debuterte med Pakkis. Det var i 1986. Siden den gang har 43-åringen skrevet en oppfølgerbok og regissert to filmer.

– Hvorfor har det ikke kommet en ny “Pakkis”?

– Det er fordi vi sammenligner oss for mye med land som har kommet en del lenger. I land som England snakker vi om 4. og 5. generasjonsinnvandrere, mens vi i Norge ikke engang har kommet til 3. generasjon. Den nye store boken som beskriver et flerkulturelt miljø kommer, men den kommer etterhvert som innvandrere blir mer språkmektige, tror han.

Til tross for at det er en mannsalder siden: Hussain mener mange ungdom fortsatt kjenner seg igjen i hans beskrivelser. Boken er relevant for mange også i dag.

– Virkeligheten er nok en del forandret, men det tar lengre tid å forandre en kultur enn 25 år. Det er ikke sikkert at barn og unge som leser “Pakkis” i dag, kjenner seg igjen i alt, men de kjenner igjen mange trekk i kulturen, fastslår han.
Fortsatt viktige temaer
Så svaret er egentlig enkelt: Innvandrerromanen er et medieskapt behov. Betyr det at det er etterlyserne som har skapt dette maset? Jeg havner i en e-postsamtale med tv-mannen Noman Mubashir. Han etterlyste innvandrerromanen i 2007. Tre år senere tok han saken i egne hender med boken Oslostaner, en bok som ble slaktet av mediene. Men Mubashir mener kritikerne ikke forstod budskapet bak.
Samfunnet har forandret seg betraktelig siden 1986. Mubashir savner derfor oppvekstromaner som gjenspeiler det flerkulturelle Norge anno 2014:
– Og det kan gjerne være bøker skrevet av unge forfattere med foreldre eller besteforeldre som en gang innvandret fra et ikkevestlig land. Imidlertid vi bør passe oss for å skille mellom dem og oss. De fleste unge i verden er opptatt av det samme, Justin Bieber, skole, fest, sex, sosiale medier, kjærester, film og musikk. Men det er ingen tvil om at unge med flerkulturell bakgrunn kan ha andre referanserammer og erfaringer. Dette vil jeg gjerne lese mer om, sier han og gir eksempler på temaer som kan være aktuelt å skrive om:
– Mange unge norskpakistanere har hemmelige kjærester. Vi leser stadig vekk at muslimsk ungdom føler seg uglesett og diskriminert. Noen vil bruke hijab men foreldrene er i mot eller motsatt. Hva med islamisme og rasisme? Dette er interessante og ikke minst brennbare temaer jeg gjerne vil lese mer om. Spesielt fra dem som opplever dette i hverdagen, forklarer han.
Forstår jakten
Mubashir trekker frem diktsamlingen til dansk-palestinske Yahya Hassan som et eksempel på at flerkulturelle temaer fortsatt er viktig å skrive om.
– Det er jo ingenting i Norge som skaper så mye debatt og engasjement som innvandring. Dessuten har vi gang på gang sett at såkalte «innvandrerromaner» i andre europeiske land har fått stor oppmerksomhet og selger godt. Jeg forstår godt at forlagene hele tiden jakter på nye historier og nye forfattere med flerkulturelle temaer.
Individer viktigst
På Holmlia filial mener jentene at forfatterne heller bør skrive om ungdom uavhengig av bakgrunn.

– “Innvandrerromanen” liker vi egentlig ikke. Da mener forfatterne at bøker enten skal handler om norske eller bare utlendinger. Jeg ville lest en bok som handler om historien til både norske og utlendinger i Oslo. Vi føler jo oss mer som Oslojenter enn norsk-somaliere, sier én, og hun får støtte fra resten av venninnegjengen.

 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER