Foto: Kedoink Kedondeng
- 30 år med feilslåtte kampanjer mot kvinnelig omskjæring - 14.03.2014
- “Tantehijab” duger ikke for motebevisste muslimer - 14.02.2014
«Den tynne grå hijaben med små turkise blomster matcher antrekket. Skjerfet er knyttet stramt over hårbåndet og henger løst foran. Hun har litt øyesminke. Zahra liker å ha én hijab for hver topp, noe som betyr at hun har omkring 150 skjerf.»
Siden årtusenskiftet har muslimsk mote i Europa og USA eksplodert. Unge, norske muslimske kvinner blander i dag stiler fra den muslimske verden med skandinavisk mote og inspireres av trender fra Kairo, Dubai og Kuala Lumpur.
Moten formidles gjennom motevisninger, magasiner, blogger, sosiale medier, nettbutikker – og dem selv. Nylig ble det også kjent at den norske nettbutikken ChillAbaya skal selge russehijab.
En av kvinnene fortalte at faren ikke ville snakke med henne på en uke etter at hun begynte å gå med hijab.
‒ Inntrykket man får gjennom media er at hijab er en hijab. Det er noe man enten er for eller imot. Men spør du en kvinne med hijab på gata i Oslo hva hun legger i det selv, kommer nyansene. Hijab er ikke bare et religiøst plagg, forteller Inger Furseth, førsteamanuensis ved Institutt for geografi og samfunnsgeografi på Universitet i Oslo.
Subtile symboler i kvinners bruk av hijab
I artikkelen Hijab street fashion og stil i Oslo, publisert i Sosiologisk tidsskrift, har Furseth undersøkt klesstil og bruk av hijab blant utdannede muslimske kvinner i Oslo.
Også tidligere amerikansk og europeisk forskning har vist at muslimske kvinners begrunnelser for å bruke hijab er svært varierte og sammensatte. Furseth bygger videre på denne forskningen, gjennom intervju med ti muslimske kvinner fra Oslo i alderen 19 til 38 år.
Hun har også sett på avisartikler og motebloggen The Hijablog, startet av Oslo-kvinnen Imaan Ali, som tidligere har blitt bredt omtalt i aviser og motemagasiner.
Angripes på gata
Kvinnene i Furseths utvalg drar ulike skillelinjer når de kategoriserer andre kvinners bruk av hijab. Felles for dem alle er likevel at valget om å bruke hijab bygger på deres religiøse tilhørighet.
‒ Religiøse vendepunkter var årsaken til at de begynte med hijab. Mange av dem hadde begynt først de senere årene. Beslutningen var basert på en overbevisning om at det å dekke håret var begrunnet i islam. Noen var også opptatt av en indre, personlig følelse.
Med et slikt valg følger imidlertid en rekke utfordringer. Flere av kvinnene i utvalget har opplevd diskriminering og overgrep fra etniske nordmenn for sitt hodeplagg.
‒ De forteller om trakassering og fysiske angrep på gata i Oslo. De har blitt spyttet på og blitt forsøkt revet av klærne. En hadde også mistet jobben som følge av sitt plagg. Likevel er hijab så viktig for dem at selv ikke dette kan stoppe deres personlige valg, påpeker Furseth.
Venninnepress og motstand i familien
Bruk av hijab er omstridt også blant muslimer. Mange mener at hijab ikke skal være påbudt. Flere av de unge kvinnene Furseth har intervjuet, møter motstand i familien sin for klesplagget.
‒ Foreldrene var bekymret for at døtrene skulle bli utsatt for negativ oppmerksomhet, forteller Furseth.
‒ Det kan ha sammenheng med at flere av kvinnene i utvalget er velutdannede og vil jobbe fulltid, med familier som ønsker at kvinnene skal passe inn i middelklassen. Hijab markerer kvinnene som annerledes. En av kvinnene fortalte at faren ikke ville snakke med henne på en uke etter at hun begynte å gå med hijab.
Men fra den andre siden kommer venninnepresset. Noen hadde begynt med hijab som en følge av at venninnene gjorde det: «Jeg trodde ikke jeg kunne kose meg med hijab. For omtrent to år siden fikk jeg flere muslimske venner, og jeg la merke til hvor glade de var», forteller en av kvinnene.
– Mange har en forestilling om at menn påtvinger kvinner hijab, men dynamikken ser ut til å foregå mer blant kvinner selv. De lærer av andre kvinner. Da blir det noe «alle gjør», for eksempel venninnene på skolen, sier Furseth.
‒ Også blant amerikanske kvinner jeg har intervjuet tidligere, var det ofte andre kvinner i moskeen som oppfordret til å gå med hijab, mens de møtte motstand blant sine egne muslimske ektemenn.
Hijab som subkultur
Den nye muslimske moten vokste frem i blant annet Tyrkia, Egypt og Iran på 1980-90-tallet. Det var en motvekt til den islamske vekkelsesbevegelsen som oppstod på 1970-tallet, hvor kvinner skulle ha mørk, streng og enkel stil.
Den moderne stilen er mer «global», og produseres på nye måter ut fra internasjonale motetrender.
‒ Kultur er derfor også en skillelinje, sier Furseth.
‒ Man kan se bruk av hijab som en subkultur blant muslimske kvinner. For unge kvinner i dag handler det om en leting etter autentisk islam. Den moderne hijaben symboliserer en global islam som ikke er påvirket av foreldrenes bakgrunn. Denne type hijabstil kan bli et symbol på autentisk islam, slik man som ung kvinne i Norge tolker det.
For de unge kvinnene i Furseths utvalg er dermed klær og mote sentralt når de kategoriserer andre kvinner med hijab. Her skiller de også mellom generasjonene.
«Nadia» liker ikke «tantehijab», et trekantet skjerf knyttet under haken som ofte brukes av kvinner fra Tyrkia og Afghanistan. Den regnes som umoderne og gammeldags. «Tantete, kjedelige hijaber», sier også Imaan Ali bak The Hijablog.
‒ De yngre jentene er veldig bevisste på at de bruker hijab på en annen måte enn den eldre generasjon. Uttrykket «tantehijab» var kjent for dem alle, selv om de nødig vil kritisere de eldre for sin stil, forteller Furseth.
Det mannlige blikket
Den globale hijab- og tunikastilen beundres av de unge Oslo-kvinnene.
Imaan Ali skriver at målet med bloggen hennes er å bryte ned utbredte stereotypier om kvinner med hijab.
«Jeg vil vise at muslimske kvinner ikke er usynlige selv om vi går med hijab. Å kle seg anstendig betyr ikke at du skal forsvinne helt, du kan fortsatt se kul ut og gå med slør», har motebloggeren tidligere sagt til magasinet D2.
Men det er ikke nødvendigvis enighet om hva som er en «godtatt hijab». Noen av kvinnene Furseth intervjuet la vekt på at kvinner har ansvar for å beskytte sin kvinnelige skjønnhet mot det mannlige blikket.
‒ Noen mente at du ikke bør gå med trange klær, mens andre mente det ikke spilte noen rolle så lenge du brukte hijab. Noen mente du kunne trekke hijaben godt tilbake, mens noen sa det kun var lov til selskap og fest, eller ikke i det hele tatt. Andre var opptatt av glitter og sminke, forteller Furseth.
‒ Hijab er derfor en viktig del av presentasjonen av seg selv i offentligheten, på lik linje med hva man finner i andre venninnegjenger og miljøer, hvor det alltid finnes ulike koder som viser hvordan man er og hvem man er, sier hun.
Mye mer enn mote
Kvinnene i Furseths studie forholder seg til både sin familie, religiøse institusjoner og det å være ung kvinne i en norsk kontekst – hvor skjønnhet, trening, mote, god utdanning, jobb og familie gir status.
‒ Alle kvinnene i utvalget tilhører en ressurssterk gruppe. De følger med i samfunnet og på motefronten, er opptatt av hvordan de fremstår og er bevisste på sine valg. Dette kan også ha påvirket resultatet i denne studien, understreker Furseth.
‒ Det er uansett svært bekymringsfullt at samtlige kvinner ikke føler frihet til å gå med hijab på gata i Oslo uten å bli trakassert. Derfor er det heller ikke mulig bare å se hijab som et moteplagg, til det er kostnadene for høye. Det ene utelukker ikke det andre, konkluderer hun.
Artikkelen er skrevet av KILDEN og gjengitt med tillatelse.
Fotoet av Inger Furseth: Universitetet i Oslo.
Illustrasjonsfotoet til artikkelen.
OM FORSKEREN:
Inger Furseth, dr.polit., er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi og professor II ved Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO).
Forskningsområdene hennes er religion og offentlighet, religiøst mangfold, kjønn, sosiale og religiøse bevegelser samt sosiologisk teori.
Furseth er aktuell med artikkelen Hijab street fashion og stil i Oslo i Sosiologisk Tidsskrift 1/2014, som er basert på et delprosjekt innenfor forskningsprosjektet «Religion som estetiserende praksis» (RESEP).
