En dokumentar verdt å se

Filmklippene presenterer Thulasi, en kasteløs kvinnelig bokser. 

Indiske døtre, søstre, koner og mødre sitter bak føreren på motorsykkel. Føreren er da altså faren, broren, ektemannen eller sønnen. Det er en uskreven “regel” i India og en del av indisk kultur. Og det er det første ved den indiske kulturen seeren av dokumentaren Light Fly, Fly High blir kjent med.

Dokumentaren er unik fordi videoklippene presenterer virkelige personligheter og hendelser. Regissørene Beathe Hofseth og Susann Østigaard har fanget opp virkelige scener i kameraet. Interaksjonen mellom karakterene i filmen er virkelige og de er blitt presentert som en film. Derfor er dokumentaren verdt å se.

Historien om den sterke kvinnen som kjemper for selvstendighet er ikke uvanlig i seg selv – den har blitt fanget opp av blant annet forfattere. Men en kvinnelig bokser i et mannsdominert samfunn er sjeldent etter min oppfatning. Derfor er også historien verdt få med seg. 

Thulasi er fortelleren av historien. Hun av kasten dalit. Men hun skiller seg ut fra folkemengden i miljøet hun hører til. Hun forteller at valgmulighetene til en dalit-kvinne er få. Det forventes at kvinnen skal gifte seg når familien hennes ønsker det, og kvinnen må bare akseptere sin plass på bunnen av rangstigen. 

Thulasi er en sterk motstander av kulturens kvinnesyn. Hun kjemper for selvstendighet og aksept som kvinne i et mannsdominert samfunn.

– En dag skal jeg sitte på motorsykkelens førersetet, og jeg skal kjøre alene, sier hun i innledningen av filmen.

Kampen hennes foregår innenfor og utenfor bokseringen.

Svekket dokumentaren
En av dokumentarens svakheter er symbolikkbruken. Også i begynnelsen blir seesern introdusert med en papagøye uten vinger. Fuglens skjebne er med på å hinte seerne om fortellingens begynnelse, vendepunkt, høydepunkt og avslutning.

Scenene med fuglen, og etterhvert fuglene, er unødvendige. Historien er godt nok fortalt med Thulasis fortellerstemme og dokumenterende scener. Videre tillegges noen av filmscenen tekst som skal fortelle og forklare deler av historien. Fuglen som virkemiddel gir den motsatte effekten. Noen av fuglescenen blir i tillegg litt for lange.

Vinkling
Fotografene har klart å fange scenene fra forskjellige vinkler. I en av scenene på toget, ble Thulasi filmet nedenfra og opp. Bildet var mørkt fordi opptaket ble gjort innendørs, og der opptaket ble gjort var det ikke mye lys. I bakgrunnen hørte man kun bråk. Det vekker nysgjerrigheten for å vite hvem som bråker.

I og med at denne scenen kommer omtrent midt i filmen, kjenner publikum igjen stemmen til Thulasi. Seeren vet at Thulasi krangler med noen på det tidspunktet, men man vet ikke med hvem og hvorfor. I denne settingen er denne informasjonen muligens å anse som unødvendig. Fordi replikkene tales på tamils er det en fordel at bildene i filmen er klare – slik at publikum kan forstå mest mulig av historien kun ved bruk av synet.

Verdt oppmerksomhet
Det er nettopp på grunn av den sjeldne historien og opptakene av de virkelige interaksjonene at filmen anbefales oppmerksomhet. En sterk kvinne får fortalt sin historie. Hun er ivrig og river publikum med. Hun har mot og styrke til å kjempe for sin selvstendighet, ivareta sin verdighet og står imot ytre krefter. Hun går mot all odds.