Foto: Koubang M Enyam
- Jeg blir aldri etnisk norsk - 17.02.2022
- En farlig tid - 17.11.2016
- Et annerledes Soweto - 17.08.2016
På en kafé i Oslo sentrum treffer jeg Mohammed Abdi Farah (21), bedre kjent under artistnavnet Mo. Vi hilser og følget hans fra plateselskapet forsikrer seg om at vi finner oss til rette før hun forlater oss.
Han er høy, men ikke fullt så høy som han ser ut på tv. De grønne øynene ser undrende på meg, men han letter på uttrykket når han ser pressekortet mitt. Han har kommet ut av skallet sitt, og er nå klar for et nytt eventyr som artist. I mars deltok han i Grand Prix-finalen. Han nådde ikke helt opp denne gangen. I stedet ble det Carl Espen Thorbjørnsen som stakk av seieren med låta “Silent Storm”.
– Jeg var en veldig sjenert gutt. Mamma sa at jeg fra en alder av fire alltid pleide å synge og danse i bleier. Jeg er fortsatt like smilende, positiv og snill, ler Mo.
Først og fremst er det mamma som er den største inspirasjon. Jeg har lært alt av henne.
21-åringen er opprinnelig fra Somalia og han drar nytte av din afrikanske kultur i livet som artist.
– Jeg har jo fortsatt mine african roots i meg, alt ligger i blodet. Jeg har to fantastiske kulturer som gjør livet spennende for meg, sier Mo.
Sprudlende fra barneskolen
Allerede på barneskolen begynte han å søke sin plass på scenen. Han har fortsatt et energisk og sprudlende vesen, og det har han med seg fra barndommen. Han kom til Norge sammen med sin mor som 6-åring i 1999, og bodde på asylmottak de seks første årene sine i landet.
– Jeg husker at vi kom til Norge en gang på sommeren, men da jeg så snøen for første gang, fikk jeg sjokk. Jeg trodde det var et slags drømmeland, alt var hvitt.
Han forteller at han etterhvert vendte seg til det hvite teppet som la seg på asfalten om vinteren.
– Jeg lekte i snøen hele tiden. Norge ble mitt hjem, jeg har ikke et annet hjem. Halve livet mitt har jeg levd her.
Gutten med X-faktoren
Allerede på skolen var det klart at Mo hadde et talent for å underholde. Til tross for at han var skoleflink og pliktoppfyllende, kunne han bryte ut i sang og forstyrre undervisningen.
– Jeg hadde bra karakterer, men man hørte meg alltid synge og danse i timene på skolen. Ungdomsskolen og videregående var en kul tid, innrømmer han.
– Vil du si at du er født for å stå på scenen?
– Det ser sånn ut. Jeg er nok det, ler han. Det er dette jeg vil satse alt på. Det er det livet handler om, å ta sjanser, så får vi se hvordan det går i fremtiden.
Mo skriver også låter og sier at han har flere roller innenfor artistsjangeren. Han fremfører låter skrevet av andre, og han skriver egne låter.
– Jeg er en som har visjoner og er kreativ. Hvis jeg får en idé, spiller jeg det inn på mobilen sånn at jeg ikke glemmer det. Jeg har mange låter som ligger å venter i fremtiden, hinter Mo med et smil.
Smak av rampelyset
Norsk-somalieren ble oppfordret av bestevennen sin til å melde seg på X-faktor i 2010. Dermed fikk Mo en ordentlig smakebit av hvordan det er å være i rampelyset.
– Jeg syns det var skummelt fordi det er stort. Du har ingen anelse om du kommer videre eller ikke, men jeg hadde aldri forestilt at jeg skulle komme så langt.
I dag er han glad han meldte seg på X-faktor, fordi det banet vei til starten på en artistkarriere.
– Jeg synes det er sjukt på tenke på at jeg kom på fjerdeplass i X-faktor Norge. Det at folk støttet meg og den gode responsen jeg fikk, motiverte meg til å jobbe hardere. Nå har jeg bygget en fan-skare som hjelper meg mye, smiler han.
Uproduktiv periode
Tiden som fulgte 22. juli 2011 ble vanskelig for Mo, som mistet bestevennen Ismail Haji Ahmed under terrorangrepet. Han var sykemeldt en periode og trengte tid til å hente seg inn. Han sier at han nå er klar til å fortsette der han slapp.
– Det gjorde meg sterkere fordi jeg har gjennomgått mye. De seks årene jeg bodde på asylmottak var tøffe. Du venter på svar om du får bli i Norge. Og så må du gjennom dette her, sier han og henviser til terroren 22. juli 2011.
Til tross for at han har møtt motgang i livet, gleder han seg over mulighetene han hatt fått, ikke minst sjansen til å konkurrere om plassen for å representere Norge i den europeiske sangkonkurransen Eurovision.
Allerede som ung gutt visste Mo at han var ment for å underholde, og han var alltid midtpunktet i vennegjengen. Han sier at han allerede på asylmottaket fikk stemplet som en entertainer.
– Folk bare “whoa, vi visste ikke at han der kunne synge”, han som alltid er så sjenert. Det var et spesielt øyeblikk.
Han forteller at han alltid sang foran speilet hjemme, uten publikum, med en hånd som mikrofon. Drømmen om å en gang opptre foran et publikum forsvant ikke med alderen som den gjør for mange.
– Jeg visste alltid at jeg kunne synge og danse, men jeg måtte bygge selvtilliten min først. Jeg var fortsatt ung. Men det var da jeg begynte å opptre foran folk at jeg skjønte at dette var noe jeg måtte satse på.
Melodi Grand Prix
Han har på ingen måte latt motgang stoppe ham, og han sier at et av hans mål er å inspirere alle til å gjøre det de tror på.
– Jeg møter forskjellige folk fra forskjellige kulturer og bakgrunner som støtter meg, og det er det som gjør det så kult, fordi det vil si at jeg har inspirert forskjellige folk. Så lenge jeg gjør deg glad og stolt, så blir jeg glad og stolt, sier Mo.
Han forteller at hans største forbilde er hans mor. De er veldig knyttet til hverandre.
– Først og fremst er det mamma som er den største inspirasjon. Jeg har lært alt av henne, smiler Mo.
– Hvem har inspirert deg musikalsk?
– James Brown, Lionel Richie, Beatles, mye forskjellig. Jeg syns det er spennende å høre på hva som var før, og det som er nå. Det er veldig viktig å studere dem som kom før oss. Av folk fra denne generasjonen liker jeg Justin Timberlake, og selvfølgelig Beyoncé. Jeg var på konserten hennes i mai.
Semifinale-vinner
I år stiller han opp med sangen “Heal” til Melodi Grand Prix, i håp om å kunne representere Norge i Eurovision-finalen i Danmark i mai. Han fikk flest stemmer under den første semifinalen i Oslo. Sangen han fremførte, handler om å komme seg etter en tøff periode i livet.
– Du kommer fra et mørkt sted, en periode i livet ditt der du har hatt det tøft, også at du kommer tilbake fra det til det positive i livet ditt.
Han sier at han er sterkt knyttet til sangen, og at han ønsker å inspirere andre som har gjennomgått mye i livet.
– Følelsen av motivasjon er sterk, samtidig skjønner man at man kan reise seg, og stå på uansett. man må ta sin tid, “take your time to heal, you know it’s not gonna take forever”, synger han.
Mos topp tre
Personer:
Mamma, fans (de motiverer), James Brown
Filmer:
Vanskelig å si, men Twelwe years a slave, Avatar og generelt filmer som inspirerer.
Tre ting på en øde øy:
Musikk som aldri stopper, mobilen min, venner fordi jeg vil jo ikke være aleine, også kan vi “heale” før vi blir redda.
