Foto: Kari Bye
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
– Vi er få i Norge, bare 500. Men vi har vårt eget språk, vår egen kultur, og ikke minst en egen viktige historie å formidle, sier den norske rom-kvinnen selvsikkert.
Jansen har tidligere holdt en rekke foredrag på Holocaustsenteret, Politiskolen, Institutt for kriminologi ved Universitetet i Oslo og mange andre steder om norske roms krigshistorie og om besteforeldrene som overlevde nazistenes konsentrasjonsleirer.
Hun skal også være ressursperson for Holocaustsenteret i forbindelse med utredningen av norske roms skjebne under Holocaust. Interessen for å grave dypere i sitt eget folks historie fikk hun imidlertid etter en tur til Israel.
Det var assimilering. Vi skulle tvinges til å bli bofaste, til å gå på skole, til å bli mer som etniske nordmenn og oppgi hele vår kultur.
– Jeg dro til Tel Aviv med min samboer. Vi var blant annet på det offisielle Holocaustarkivet, hvor han hevdet at han fant bilder og personlige opplysninger om mannen som var min oldefar i Norge. Jeg trodde først at han tok feil, men så viste det seg at alt stemte. Tenk – min oldefar – som ikke engang var registrert i den norske krigshistorien.
Vanskelig tema
Jansen snakker med en sterk stemme, samtidig som ansiktsuttrykket hennes blir stadig mer preget av tristhet. Å snakke om overgrep fra nazister under krigen og overtramp fra det norske storsamfunnet frem til 1970- og 80-tallet er vanskelig.
– Besteforeldrene og oldeforeldrene mine snakket aldri om krigen, om slekt og venner som de mistet. Jeg tenker det må ha vært svært traumatiske opplevelser.
Samtidig har det å bli historiker gitt Jansen en ny stolthet over det å være rom. Og sigøynerbegrepet vil hun helst ha seg frabedt.
– Vi er rom, og vårt språk er romanés. Vi kan skjønne rom som bor i Sverige, og andre rom fra Øst-Europa, selv om det finnes visse dialektforskjeller. Men har går det mest på at man blander inn ord fra språket til majoriteten i det landet man vokser opp i.
Religion
Ifølge Jansens funn har det vært en mer eller mindre omreisende romanéstalende befolkning i Norge ihvertfall siden 1700- og 1800-tallet. I tidlig norsk romhistorie var katolisismen dominerende.
– Før katolisismen ble godkjent i Norge ble den praktisert privat. Da kirken fikk etablere seg her etter 1850, ble den et viktig sosialt knutepunkt. Katolske menigheter var datidens NAV, som sørget for diakonal hjelp og småjobber. Menighetenes kirkebøker registerte mesteparten av fødsler, brylluper og begravelser blant norske rom. Jeg har mine egne besteforeldre som ble registert som gifte ved St. Birgitta Katolske kirke i Fredrikstad. I dag er alle etterkommere pinsevenner.
En “svart rød tråd”
Historien om rom i Norge er i stor grad historien om en minoritetsgruppe som har hatt det vanskelig.
– Vår kultur handler om å være våre egne herrer. Og derfor har vi møtt mye motbør fra storsamfunnet. Fra stodderkongene (jour. anm: betjent hvis oppgave var å jage omstreifere ut av byen eller prestegjeldet) som kunne fengsle oss uten lov og dom, til de norske myndighetene som stoppet våre besteforeldre på den dansk-tyske grensen mens nazistene styrte Tyskland, slik at mange av oss endte opp i konsentrasjonsleir – til tross for at de var norske borgere. Fra hatefulle innlegg i aviser i gamle dager til nåtidens kommentarer på nett. Vår historie er preget av en “svart tråd”, heller enn en rød tråd, påpeker Jansen.
Fornorskningpolitikken gjaldt ifølge henne ikke bare for samene.
– Men i vårt tilfelle var det mer subtilt. På 1960-, 70- og 80-tallet fikk vi fritidsklubber, betalt kommunalt husvære og den velkjente “sigøynersosialen”.
Hvorfor gikk det galt med dette “integreringstiltaket”?
– Fordi det var assimilering. Vi skulle tvinges til å bli bofaste, til å gå på skole, til å bli mer som etniske nordmenn og oppgi hele vår kultur.
Vårens rastløshet
Jeg merker at Jansen er rastløs under intervjuet. Hun smiler, og sier det er på grunn av våren.
– Når det først blir fint vær ute er det på tide å hive seg i husvognene og reise land og strand rundt. Møte slekt og venner man ikke har sett i hele høst og vinter. Snakke sammen, fortelle skrøner. Fortellertradisjonen hos rom er muntlig, og det er slik jeg har lært det meste om våre familiers liv og historie i Norge.
Jansen har barn i skolepliktig alder. Og det er på grunn av henne at hun selv har blitt mer bofast en da hun var barn.
– Helst skulle jeg hatt med henne ute på reise større deler av året, slik at hun kunne holde rom-kulturen enda sterkere.
Bekymret for mediebildet
Jansen selv ønsker seg en fremtid der datteren hennes ikke må senke blikket når hun går på gaten fordi man på TV snakker om “et drap i sigøynermiljøet” eller “tiggerinvasjonen østfra”.
– Her blåser mediene opp problemene og fremstiller hele romfolket som en eneste kriminell organisasjon med en kvinnefornedrende kultur hvor man deler ut straffer som er imot norsk lov. Ja, det finnes en liten gruppe som begår slikt. Problemet er at vi som folk nesten alltid er i frykt for at feilinformasjon på TV, i aviser og på sosiale medier vil ødelegge vår posisjon i samfunnet på lengre sikt.
