Foto: Skjermdump/NRK
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Etter å ha sett hele episoden av det beryktede kapittelet “Rassisme Spesial” av Trygdekontoret (både i ukuttet og kuttet tilstand), har jeg brukt noen dager på å samle inntrykk. Så her slår jeg til med mine personlige betraktninger:
1. Trygdekontoret virker å ha som ideal å inspirere til samfunnsdebatt gjennom en spe dose humor og satire. Problemet i den overnevnte episoden var at en tilsynelatende ideologisk konflikt mellom to av paneldebattantene under diskusjonen om Kongolandsbyen. Programleder Thomas Seltzer tok ikke nok kommando fra start, og det som kunne blitt en innsiktsfull debatt (for seerne som ikke kjenner til saken) endte istedet opp med å dale i nivå, og i person fremfor sak (Fadlabis kommentar om “afrikanskhet”).
2. Sotrør-innslaget (Mot i Brøstet-parodien) var kanskje gjennomtenkt, og passet perverst nok rett inn etterhvert som episoden stadig slo personlige Norgesrekorder i politisk ukorrekthet. Noe av det samme kan sies om “Trygdebeistet”.
3. Fadlabis ordskifte med Wozene Kvam og Elisabeth Norheim var ikke bare heftig, men inviterer også til brutal ettertanke. Nå må storsamfunnet skjønne at alle “minoritetsstemmer” er ikke like eller monolittiske. Trygdekontoret er absolutt ikke det siste stedet hvor vi hører om polemikken rundt Kongolandsbyen.
4. Seltzer må få litt berøm for at han velger å ta opp den historiske rasismen, som også er en del av norske narrativet som man ikke snakket så høyt om. At formen og sjangeren kanskje ikke ble den mest idéelle, kan både han og NRK ta på sin kappe. Balansegangen mellom satire og alvor er mildt sagt vanskelig.
5. Norheims jødeuttalelser, som ble tatt ut av den offisielle programversjonen, men som ligger ute i sosiale medier, er det som i ettertid har skapt mest diskusjon. Ikke selve rasismedebatten. Her er det grunn til å være enig i programleder Thomas Seltzers betraktning om at hun “sitter med svarteper” (no pun intended).
6. Samtidig er både det Norheim sa (som hun i etterkant har til en grad tatt avstand fra på sosiale medier) og blogger Suzanne Aabels uttalelser om “veldig mange muslimske barn i Oslo-skolene” et særs viktig tankekors. For det viser at ikke bare majoriteten, men også stemmer innenfor minoriteten som ukritisk og uten å tenke kan internalisere ekskluderende tankegang, og gjøre det til sitt eget.
7. Ja, det Norheim sa var langt over streken av det som kan sees på som akseptabelt. Norheim har en særdeles direkte “in-your-face” stil som gjør seg godt som TV-underholdning, men som til slutt ikke egner seg for de mer stive diskusjonene. Nå, i etterkant av episoden har hun fått drapstrusler, og holder en lav profil. Og selv om det hun sa kunne falle de fleste tungt for brystet, så er det slettes ingen akseptabel unnskyldning for overnevnte.
8. Er det en ting vi kan lære av denne flausen, er at visse emner ennå er store tabuer i det norske samfunnet. Vi har mye å lære her i Norge ennå. Vi har ikke kommet langt nok i den flerkulturelle utvekslingen (som f. eks. USA). Vår rasismedebatt har fortsatt til gode å løse mange floker, og er ellers veldig subjektiv, politisert og lite individrettet. Å redusere rasismediskusjonen til helgeunderholdning med verbale slagsmål og popcornkasting i beste sendetid er ikke helt veien å gå. Snarere tvert i mot. Gode intensjoner fra statskanalen til tross.
