Foto: Wikimedia Commons
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Allerede høsten 1814 ble forbudet mot jøder, jesuitter og munkeordener håndhevet. Fungerende statsråd Jonas Collett i Politidepartementet kom med resolutt svar: ingen jøde skulle slippe inn i riket.
– Mens det var uklart blant lavere embedsmenn hvordan paragrafen skulle håndheves, var det ingen tvil hos statsmakten sentralt. Paragrafen skulle håndheves resolutt og uten nåde, sier førsteamanuensis i historie ved UiB, Frode Ulvund, til forskning.no.
Fleksibel lov
Ulvunds sentrale funn kunne vise til at selv om jødeparagrafen i starten ble svært prinsipielt og konsekvent håndhevet, tok det ikke lang tid før en mer pragmatisk holdning ble utvist. Og når så skjedde, var det først og fremst økonomiske motiver som lå til grunn.
I 1822 hadde økonomiske problemer til den nye norske staten eskalert i slik grad at staten i praksis var bankerott og Karl Johan truet med å legge Norge under svensk forfatning.
Selvstendigheten stod i fare og staten hadde et akutt lånebehov. Viljen til å gi den norske staten lån var generelt laber i de fleste finanshusene. Et unntak var danske Hambro & Søn, ledet av jødiske Joseph Hambro.
– Finansminister i 1822 var Jonas Collett, samme mann som i desember 1814 var fungerende statsråd i politidepartementet og pådriver for en streng håndheving av jødeparagrafen. Åtte år senere valgte han på lik linje med konge, regjering og Storting å ignorere samme paragraf av økonomiske hensyn.
Måtte bryte Grunnloven
Ulvund mener overfor forskning.no at den norske staten i 1822 var avhengig av grunnlovsbrudd for å overleve.
– Staten og selvstendigheten ble berget av jødisk kapital, og prosessen skjedde i strid med grunnloven. Statsmakta valgte bevisst å ignorere den jødiske religionen til Hambro og Benedicks i håp om at ingen andre slo alarm, sier historikeren.
Les hele saken her.
