Foto: US Embassy Kabul Afghanistan
- Afghanistans historie: Tid for en omskrivning! - 14.08.2014
“Afghanistan – ingen fred å få” er en historisk/dokumentarisk bok skrevet av Elisabeth Eide og Terje Skaufjord, kjente norske forfattere og analytikere som har flere tiårs erfaring med forholdene i Afghanistan.
I april 2014 var jeg invitert til Oslo av Afghanistankomiteen for å delta på boklanseringen for “Afghanistan – ingen fred å få”. Jeg fikk ikke til å reise dit, men interessert var jeg absolutt. Så ivrig var jeg etter å lese denne viktige publikasjonen at jeg neste dag spurte Vadsø bibliotek om den engelske versjonen, siden norskferdighetene mine på denne tida ikke var gode nok til å lese boka i sin opprinnelige form. Skuffet måtte jeg innse at den ikke var oversatt, foreløpig. Jeg er glad for å kunne rapportere at nå, etter mange måneders studier av mitt vertslands språk, er jeg i stand til å lese den norske versjonen.
Utmerket historisk oversikt
Jeg var desperat etter å lese denne viktige boka fordi forfatterne er anerkjente og de er ikke afghanere. Derfor tror jeg at de kan skrive om våre problemer uten å ha noen personlige interesser eller bli påvirket av mektige afghanere.
“Afghanistan – ingen fred å få” gir en oversikt over Afghanistans politiske historie. Fra da landet ble kalt Ariana og deretter Khurasan, til Afghanistans uavhengighet, tiåret med demokrati og politiske partier. Boka tar også opp Sovjetunionens intervensjon/okkupasjon, Mujahedingrupper og deres partier, borgerkrigen, relasjonene mellom Pakistan og Afghanistan, Talibans rolle og mange andre beslektede saker i detalj.
De siste 13 årene etter 11. september 2001 har vært preget av det internasjonale samfunns tilstedeværelse i Afghanistan, noe som er godt dekket av Eide og Skaufjord. Forfatterne har fremhevet den påfølgende økte støtten til menneskerettigheter, godt styresett, ombyggingsprosjekter og grunnlaget for demokrati på en svært positiv måte som tegner et fint bilde av hva som er oppnådd. Og allikevel anerkjenner og skisserer de de mange utfordringene som fortsatt ligger foran oss.
I tillegg til de 16 hovedkapitlene er det lagt til utdrag fra intervjuer med høyt profilerte afghanske politikere og menneskerettighetsaktivister.
Unøyaktig framstilling
Én kritikk har jeg. Som ismaelitt fant jeg at informasjonen som gis om minoritetsgrupper ikke bare er altfor begrenset, men også unøyaktig og feil i sin beskrivelse av vår tro. I kapittelet “Sterk religiøsitet og sårbare minoriteter” (ref 1) står det:
“Ismailiaer, en egen gruppe shiamuslimer, tror på imamen Ismail som døde i år 765. De mener han var den sjuende og siste imamen, og at han vil komme tilbake på Dommens dag. I dag er deres øverste leder Karim Aga Khan (den fjerde Aga Khan). Han leder rundt 300 000 tilhengere spredt over hele verden. I Afghanistan holder ismailiaene til i Kabul, i Baghlan og Badakhshan, til dels i den utilgjengelige Wakhan-korridoren […].” (ref 2)
Ismaelitt-samfunnet er helt riktig en gruppe av shia, men vi tror på imamen i vår tid – en nålevende imam. Videre, imam Ismael var vår sjette, ikke sjuende, imam, og absolutt ikke den siste heller. (Ref 3.)
Vår gren av shia har vår nåværende imam som en direkte etterkommer fra Hazrat Ali (shiittenes første imam) og Profeten Mohammed fvmh (ref 4). I tillegg tror vi absolutt ikke at imam Ismael vil komme tilbake på dommedag, slik forfatterne skriver.
Ismaelittene grunnla det første shia-kalifatet under Fatimidenes kalifat – imam i år 297/909, og ga veldig viktige bidrag til islamsk tenkning, historie, kultur og utdanning. Al Azar-universitetet (det første, kanskje det eldste, islamske universitetet) er et av de beste eksemplene på dette. (Ref 5)
Hans Høyhet prins Karim Aga Khan IV er den 49. nedarvede og nåtidige imam for ismaelittene, og de som følger ham, er totalt ca 15 millioner på verdensbasis (et tall som er et godt stykke unna de 300.000 som forfatterne nevnte). Ismaelittene bor i mer enn tjuefem land i Asia, Afrika, Midtøsten, Europa og Nord-Amerika. (Ref 6).
Menneskets sinn er som fallskjermer…
Ismaelitt-samfunnet utgjør tre-fem prosent av Afghanistans befolkning (ref 7) og de bor i ni provinser: Kabul, Prwan, Maidan Wardak, Bamyan, Baghlan, Samangan, Balkh, Kunduz, Takhar, Badakhshan. (Ref 8)
Jeg vil anbefale at utenlandske forskere og forfattere som skriver om Afghanistans historie, spesielt om minoritetsgruppers demografi, finner frem til virkelig pålitelige kilder på innsiden av de aktuelle samfunnene.
Jeg er heldig som kan skrive fritt om denne boken i Norge. Jeg kan til og med håpe at forfatterne vil være interessert i min tilbakemelding og i beste fall foreta nødvendige korrigeringer i den neste utgaven de publiserer.
En slik frihet står i kontrast til hva jeg opplevde da jeg på liknende måte gjorde en afghansk forfatter oppmerksom på feil. Han svarte med å true meg, og var klar på at han ikke var interessert i å vurdere noen som helst konstruktiv kritikk. Dette minner meg om et sitat jeg liker:
– Menneskenes sinn er som fallskjermer. De virker bare når de er åpne. (James Dewar).
Minoritetsgrupper skjøvet til side
I Afghanistan er det dessverre mange forfattere, akkurat som våre politikere, som fortsetter å ignorere minoriteter. Istedet fokuserer hver og en på sin egen etniske gruppe, som vanligvis blir framstilt som både overlegen og dominerende, “storebroren” til alle andre.
Når jeg leser Afghanistans historie skrevet av afghanske forfattere, kan jeg faktisk ikke finne oss, ismaelittene, i disse tekstene. For det meste blir vi ignorert, eller den lille informasjonen som gis er vridd til en negativ omtale. Vi ismaelitter har, som minoritetsgruppe i Afghanistan, gått gjennom svært vanskelige tider, ikke minst fordi drapene på vårt folkeslag var autorisert av kong Abdul Rahman, pågikk i stor skala inntil nylig og ble autorisert av Taliban-regimet.
I “Afghanistan – ingen fred å få” fant jeg mye å beundre og applaudere, spesielt den objektive rikdommen av informasjon om vår historie og de utfordringene vi fortsatt står overfor. Jeg er takknemlig overfor forfatterene for deres innsats på våre vegne, og håper de vil være åpne for tilbakemeldinger fra afghanere som meg selv som fortsetter å jobbe for et tryggere og mer rettferdig samfunn i vårt hjemland.
Som den kjente afghanske historikeren, forfatteren og forskeren, Aziz Arianfar sa:
– Den historien som har blitt skrevet etter ordre fra konger og deres mektige følgesvenner, trenger nå å bli omskrevet, om-lest og om-bedømt fra begynnelsen av.
Referanser:
1. Eide, Elisabeth/ Skaufjord, Terje, Afghanistan – ingen fred å få , kapittel 3, side 47
2. Eide, Elisabeth/ Skaufjord, Terje , side 49, samme bok
3. Daftry, Farhad , the Ismailis- their history and doctrines
4. Daftry, Farhad / samme bok
5. Saif Azad, Abdul Rahman / the Fatimid caliphate’s history
6. Democracy and Pluralism in an interdependent world, collection of H.H. the Agha Khan’s speeches
7. Yazdani, Kazim, research into the history of the Hazara ethnic group
8. Bamynai, Said Ibrahim, Kainies and Ismailies of Afghanistan
For mer informasjon om ismaelittene, besøk:
http://www.iis.ac.uk/home.asp?l=en&lang=en og www.akdn.org
