Med duse pastellfarger, flagrende skjørt og høye splitter har oslojenta Najafpour Shervin begeistret publikum i Tyrkia og Aserbajdsjan. På grunn av pandemien har moteuker verden rundt blitt erstattet med digitale moteuker. Dette er tredje gang den unge klesdesigneren viser frem arbeidene sine under Antalya Fashion Week i Tyrkia.
–Jeg vil at kvinner som bærer plaggene mine skal føle seg elegante og stilfulle. Kreasjonene mine er anvendelige. Du kan løpe rett fra kontoret til cocktail på byen med venninnene uten å tenke på at du må hjem og skifte.
Moteskaperen er opptatt av kvalitet og liker best å jobbe med italiensk krepp og skinn. Hun er bevisst på miljøaspektet og satser på å produsere klær som holder fasong og form i årevis. Samtidig er dette også noe som gjør det vanskelig å lykkes kommersielt.
– Det er bare damer over 35 år som har økonomi til å kjøpe skreddersydde klær, som plaggene jeg designer.
En annen utfordring unge talenter som Shervin støter på i bransjen, er mangelen på støtteordninger og møteplasser.
– Derfor er det mange unge talenter som gir seg etter noen år, forklarer Najafpour.
På vegne av hele bransjen ønsker hun at Norge fikk lignende ordninger som de har i Danmark med stipend, gode moteskoler og offentlig støtte.
– Norsk motebransje er ikke spesielt mangfoldig og inkluderende. Konkurransen er beinhard. Jeg har valgt å vise meg fram på andre arenaer enn bare i Norge, nettopp fordi det tillater meg til å spre kunsten min gjennom internasjonale moteuker. Det har jeg høstet mye erfaring fra og anbefaler andre å våge seg ut på nye markeder og satse på å tilegne seg internasjonal erfaring slik at man i fremtiden også kan lykkes i Norge.
Kvinnelige rollemodeller
Shervin Najafpour var fem år da hun tegnet sin første kjole. Dypt inspirert av tegnefilmen Skjønnheten og udyret måtte mamma farte til stoffbutikkene på Grønland etter passende gult kjolestoff. Siden da har det blitt mange kjoler, og i en alder av 15 år begynte hun som praktikant.
– Jeg er selvlært, men var heldig som hadde en mor som sydde klær til meg som barn. Jeg har alltid vært fascinert av hvordan klær ble formet og har en far som er spesielt opptatt av skreddersøm. Den første kjolen jeg designet sydde jeg for hånd og deltok i en sømkonkurranse hvor jeg kom til finalen. Deretter fant jeg et sted i Oslo som tilbød sømkurs. De var svært skeptiske til at jeg som 15-åring skulle få lov til å delta på et kurs kun for voksne, men jeg viste frem skissene mine og fortalte hvor dedikert jeg var til å lære og fikk dermed delta på kurset. Noen måneder senere dro jeg til USA som utvekslingselev i ett år, og da fikk jeg teken på søm og design. Vertsmoren min, Darlene, hadde eget syrom. Hun var ganske tålmodig og lærte meg håndverket med mange unike teknikker jeg sent vil glemme.
I dag produserer hun klærne i et sjarmerende atelier i Tyrkia, men Shervin gjør fortsatt håndverket selv. For kunstneren er det terapeutisk å være en del av hele prosessen. Hun har klare meninger om størrelser og motebransjens snevre kroppsideal.
– Jeg er en stor tilhenger av mangfoldighet og variasjon i moteindustrien, nemlig fordi jeg selv er formfull og bruker størrelse 48. Drømmen min er å se flere formfull modeller på runwayen, og bidra til et mer realistisk samt sunnere bilde. Jeg heier på de merkene som tar i bruk flere varierte modeller og håper at flere følger etter. Det er de store designerne som setter standarder for internasjonale moteuker, når de tar i bruk formfulle modeller, må resten av moteindustrien også tilpasse seg.
Impulser til kreasjonene henter hun hos sterke kvinnelige rollemodeller og tyrkisk kultur. Coco Chanel er en stor favoritt. Med røtter i Tyrkia og Aserbajdsjan faller det naturlig for kunstneren å blande den minimalistiske skandinaviske stilen med elementer fra den tyrkiske kulturen.
I årets kolleksjon er det en unik orkide med navnet Khari Bulbul på mange av kjolene. For personer uten innsikt i Tyrkias og Aserbajdsjans kultur og historie kan blomstene virke plassert der etter estetisk behag. Sannheten er at orkideen symboliserer kjærlighet, og ble etter krigen et symbol dedikert til frigjørelsen, samt til minne for sivile og martyrer som mistet livet. Selve kolleksjonen er dedikert til frigjørelsen av Karabakh som var under okkupasjon i 30 år, og symboliserer håp om at kjærlighetens styrke vil gjenforene de 800 000 menneskene som ble drevet på flukt.Kolleksjonsvideoen inneholder flere viktige elementer, blant annet går modellene på fargerike tyrkiske tepper som er en viktig del av den tyrkiske kulturarven. I tillegg ser man ruiner fra Evdir Han som er et 800 år gammelt Karvan Saray fra Seljukenes tid. Lignende arkitektur finnes også i Aserbajdsjan, men de i Karabakh området ble utsatt for ødeleggelser under krigen, og derfor er ikke disse to historiske områdene tilfeldig valgt heller.
Tross for at pandemien har skapt store hindringer for den unge designeren, valgte hun å følge hjertet sitt og lanserte kolleksjonen som har en stor betydning for henne. Hun er enormt takknemlig for at kolleksjonen blant annet ble støttet av Doşemealtı kommune i Tyrkia, samt Fondet for Diaspora fra Aserbajdsjan.
– Jeg ser på klærne mine som kunst. De er mitt politiske talerør. Det som ikke kommer til uttrykk gjennom ord, kan alltid uttrykkes gjennom kunstens kraft. I videoen kan man også se modellene holde plakater som inneholder vakre budskap om kjærlighet og håp.
