Foto: Daniel Beilinson/Creative Commons
Nyttårsbluesen hadde rammet de fleste av oss i Mottaket, og vi trakk oss tidligere tilbake enn vanlig. Jeg ble liggende og tenke på det marerittet Kongo hadde gjennomlevd som tutsi. Under folkemordet i Rwanda hadde han bodd i en grenseby og drevet en liten butikk. Gjennom de mange små bemerkningene han av og til kom med, skjønte jeg at han hele tida hadde levd i fare. Alltid klar til å flytte hver gang det skjedde noen grusomheter. Og det gjorde det stadig. Igjen og igjen. Han hadde sett på nært hold det hatet som hadde ligget der i mange tiår, sett landet forvandles til et slakteri i løpet av noen få dager. Folkemordet krysset over grensen, naboer og familier vendte seg mot hverandre. Selv om han helst ikke ville snakke om det, fortalte øynene hans alt. Han greide alltid å smile. Det var forkledningen hans. Jo lenger jeg kjente ham, jo sterkere følte jeg på den byrden av sorg han bar med seg hver dag.
Han ble ofte urolig hvis noen hadde en stor kjøkkenkniv i hånden. Jeg forestilte meg at machetebildene straks dukket opp i hodet hans.
Det var tungt å leve slik, men jeg hadde mine egne demoner å kjempe med. Mine opplevelser var ikke like alvorlige som hans. Men vi afrikanere delte ikke marerittene våre med fremmede. Vi prøvde å holde dem sperret inne så godt vi kunne!
Vi skryter av at vi har tusenvis av år med sivilisasjon, men hva kunne jeg vise til for mitt vedkommende? Jeg kommer fra en stamme som er stolte over å kunne føre sine aner tilbake til den vise kong Salomo i Det gamle testamente. Vi har vært en del av det store aksumittiske imperiet som regjerte over Nilen og Rødehavet. Vi ble kristnet før kristendommen krysset Middelhavet. Vi stammet fra det kongeriket som hadde hersket over store landområder i Øst-Afrika og helt til Midtøsten. Vi hadde invadert og slått oss ned i fruktbare landområder. Vi skrøt av vår enestående sivilisasjon, med sitt eget, spesielle alfabet og sine egne tradisjoner, bare overgått av egypterne. For et par århundrer siden hadde mange misjonærer og imponerte fremmede stormenn spådd en fantastisk framtid for det store imperiet som hadde avvist alle utenlandske makter. Hvem skulle vel tro at det første folk nå ser for seg når dette området nevnes, er tørke og folk som tigger om hjelp fra utlandet?
Vår egen stolthet hadde hindret oss i å utvikle oss. Rundt oss marsjerte verden videre. Mens resten av verden fjernet grenser, kjempet vi mot våre egne over et stykke tørt land. Hatet og mistanken innenfor stammer som snakket nesten det samme språket, spiste den samme maten og gikk til den samme kirken, hadde ødelagt og splittet familier. Vi er som fraskilte, fanget inn i en evig kamp om barna. Noen av oss ble fratatt vår nasjonalitet og drevet til fremmede land. Vi var annenrangs, overalt.
Jeg hatet mitt eget folk, jeg hatet begge sidene i kampen, jeg kjente meg statsløs og skammet meg over min egen historie. Fortsatt var jeg ung. Sammen med ’amche’ – nykommerne, som var det vi kalte oss – følte jeg en slags trygghet. Jeg hadde ikke noe ønske om å vende tilbake, heller ikke ville jeg bli minnet om de tapte sidene i mitt livs bok. Jeg identifiserte meg ikke med dem. Jeg hadde kommet meg ut, og nå var jeg bare meg selv. Uten noe land! De mange tusen årene med historie hadde ikke lenger noe med meg å gjøre! De vennene jeg nå fant, var de som ikke minnet meg om min egen fortid, men i stedet lot meg oppdage og transformere meg selv. Jeg var på leting, jeg ville finne meg selv.
Jeg oppdaget den ensomme Kongo gå fram og tilbake utenfor inngangen til Mottaket i bare joggedressen. Jeg gikk ut til ham. Han merket ikke den forferdelige kulda. Han hadde sunket ned i avgrunnen. Den alltid smilende Kongo hadde endelig gitt etter for bluesen. Det varmet å vite at jeg ikke var alene. Men jeg jaget tanken vekk da jeg så nærmere på det forvridde ansiktet hans. Det var blitt ti år eldre på noen minutter. Alt det muntre var borte. Han sugde på LM-sigaretten med innbitt forakt. Jeg ante ikke hva jeg kunne si til ham. Jeg hadde alltid sett på ham som en munter mann, selv om han kunne få problemer når motgangen rammet ham. Men nå sa Kongo, mens han sugde på de billige sigarettene og kjempet mot den kalde pusten som suste forbi oss: ”Et kaldt land, et kaldt folk, en kald skjebne, mann. Frosset i tid, frosset i rom, jeg vet ikke, mann, jeg kommer meg ingen steder.” Han tok en pause, røykte og la til: ”Jeg vet ikke om det er en forbanna skjebne eller ikke … Jeg har ikke hatt hell med meg. Aldri. Og selv de gangene det gikk bra, sørget skjebnen for at jeg ikke fikk noen glede av det. Det har alltid vært sånn, som om jeg har hatt en djevel som har voktet hvert eneste skritt jeg har tatt.”
Jeg nikket og kjente meg igjen. ”Jeg føler som deg, mann.”
Men Kongo var i transe. ”Jeg tror på Gud, mann.” Han holdt tilbake et hulk. ”Men noen ganger skjønner jeg ingen ting. Hvis det er en gud der, håper jeg at han morer seg. At det gir ham glede å se alle disse stakkars vesenene som bryter sammen under alt presset.”
Han så foraktelig opp.
Jeg hadde aldri opplevd ham så bitter og såret, men jeg forsto ham. Jeg klappet ham på ryggen og sa: ”Kongo, jeg visste ikke at du kunne bli så poetisk når du frøs.”
Han så på meg og sendte meg det velkjente smilet sitt. Det forsvant fort, for han fortsatte: ”Ærlig talt, mann. Det er ikke verdt det. Alle disse søvnløse nettene, alle drømmene og fantasiene jeg dikter sammen – for å skjule elendigheten. Jeg har forsøkt, mann. Ikke la dette klovnesmilet lure deg. Jeg har prøvd, bror. Men jeg kommer ingen vei, så hvorfor skal jeg se framover? Jeg begynner å bli trøtt av alt sammen. Hvis det finnes en virkelig gud der ute, og hvis han ikke liker det skitne livet mitt, så akter jeg å si til ham at du kan bare ta det tilbake. Når som helst. Jeg vet det ikke er riktig å si dette, bror, men jeg gidder ikke tigge ham lenger!”
Og dermed kastet han fra seg sigarettstumpen og gikk rett inn på rommet sitt.
Den natta lå jeg og snakket til meg selv. Grublet en masse. Hva faen var vitsen med livet mitt? Jeg kan da ikke storme rundt på leting etter et sikkert og trygt sted resten av livet! Jeg var sint på meg selv fordi jeg ikke greide å finne en eneste anstendig grunn til å leve. Hvor var ordene som kunne forklare hvorfor jeg eksisterte, slik at jeg kunne forstå hvor jeg sto? Det var som om jeg prøvde å lage et utkast til hva jeg skulle si på dommens dag. Tankene beveget seg inn på ukjente stier, men fortsatt førte de ingen steder. Min safari hadde vært en forestilling uten noe manuskript, ingen brydde seg om den, ingenting var notert ned. Ikke noe interessant, ikke noen intrige, ikke noe tema, bare en hel masse irrelevante figurer som dukket opp og forsvant! En maraton der målet fortsatt ikke var i sikte. Det hele bare kjedelig, samtidig som jeg dinglet ytterst på kanten av stupet og ikke visste hva som kom til å skje med meg!
Det var nærmest et ritual. Spisse, harde tanker boret dype hull i sjelen hver gang jeg gikk til sengs uten å få sove. Om dagen greide jeg å skyve til side de spørsmålene som kom hver natt. Men jeg fikk mindre og mindre tro på mitt eget liv, jo lengre jeg levde her på jorda. Livet mitt var en flopp, et kart som ikke fortalte noen noenting!
De sier at når livet blir hardt og slår deg til jorda, er det bare å komme seg på beina igjen, selv om du må begynne helt fra begynnelsen. Men alle slagene etterlater merker på sjelen, og snart så den ut som en eneste stor tatovering etter alle de skiftende omstendighetene jeg hadde gått gjennom de siste tjuefem årene. Hvis livet skulle være et mesterverk og jeg kunstneren, hva hadde jeg å vise fram? Bare noen meningsløse merker, et abstrakt bilde uten noe mønster, uten noen mening.
BOK
Mottaket
År: 2014
Forfatter: Nathan Haddish Mogos
Forlag: Z-forlag
Trykket i Utrop: Utdrag fra side 105 til 110
USA:
År: 2015
Forlag: Diasporic Africa Press
