Foto: Privat
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Norsk-pakistanske Zaman er en av 80-tallsbarna som opplevde brytningstiden, hvor Norge gikk fra å være monokulturelt til dagens komplekse flerkulturelle uenighetsfellesskap.
Et av poengene han tar innledningsvis i boken er selvdefineringen. Et sted mellom norsk, pakistaner, Liergutt og verdensmann. Han har også fått høre det på fiendtlig hold, som mannen som kalte ham “muslimjævel” på live fjernsyn.
Zaman forteller om en godt og beskyttet barndom, kanskje fargeblind oppvekst på Lier, hvor flesteparten av klassekameratene var hvite. For oss som vokste opp i et Norge hvor det hvite var normalen, og interseksjonell var et uttrykk som kun fantes i post-modernistiske universitetsstudier, er dette en gjenkjennbar situasjon.
Når det personlige blir historisk
80-tallet var tiden med sterk brytning i seg selv. Sagene skole ble utsatt for rasistiske bombetrusler. I år var 17. mai-komitéens leder en åpen lhbt-person med kurdisk bakgrunn, uten at det vekker så stor oppsikt. Sistnevnte tar man nesten som en selvfølge i landets mest kosmopolitiske by.
I Oslo på 80-tallet var det å bli kalt “staner” eller “pakkis” noe helt dagligdags, og man trengte ikke være pakistaner for å bli innlemmet i den kategorien.
Så skjedde det noe i 1986. Khalid Hussain ga ut Pakkis, som første litterære verket som ble skrevet på norsk av en ikke-europeisk innvandrer. En ny sjanger i den norske litteraturen ble født, nemlig innvandrerromanen.
Tittelen vakte ubehag, på grunn av skjellsordet, men det fungerte også som et fullgodt forsøk på å ta tilbake et rasistisk begrep, og gjøre det til sitt eget. Skeive og andre minoritetsgrupper har også vært gjennom det samme.
Norskhet og historie
Kadafi Zamans bok handler ikke om utenforskapet mange ikke kjente til i Hussains roman fra 80-tallet. Først og fremst er det en livsfortelling som gir personlig-historisk innblikk, og spesielt gjennom Zamans journalistgjerning. Vi blir tatt med til London, til Russland, til Tyrkia under kuppforsøket i 2016, til Zamans brutale arrest i foreldrenes fødeland. Samtidig går det en rød tråd, i og med at det er fortelling om de nye mangfoldige erfaringene i det moderne Norge. Zamans klassereise kan sammenliknes med eks-kulturminister Abid Rajas enda mer dramatiske klassereise, som også er foreviget i bokformat.
“Innvandrerromanen” og “innvandrerboken” er ikke lenger en utenforstående sjanger, eller en slags særstemme som skal uttrykke en form for eksotisk livsførsel. Vi har vært gjennom for mange nye stemmer siden Khalid Hussain til å avvise dette som en del av norsk kultur og forfatterskap. Zeshan Shakar, Sumaya Jirde Ali og Maria Navarro Skaranger, bare for å nevne noen få.
Zamans fremstilling av seg selv som historisk subjekt plasserer boken inn en mer historisk enn skjønnlitterær forståelse. Fra en innvandringspolitisk synsvinkel er også boken veldig interessant, ettersom den viser både klassereise og oppnådd status i det norske samfunnet. Zamans historie er en historie om tilpasset norskhet, og om innenforskap fremfor utenforskap.
Et bedre liv
Sentralt i boken er størrelsen “den norske drømmen”. Når Zaman snakker om sin “norske drøm” sikter han til det personlige-politiske prosjektet, som alle norskfødte 80-tallsbarna kan kjenne seg igjen i. Vi var generasjonen som opplevde den sterke rasismen på 80-tallet, men som ikke opplever dagens kulturkonflikter og kulturkompleksitet.
For de av oss som havnet den gang i Norge var drivet søket etter et bedre liv, og fokuset første- og andregenerasjonen hadde på å oppnå et så godt liv medførte til at identitetsspørsmålene havnet i bakleksa for mange. Zaman kunne like godt ha blitt assimilert, slik mange ble i de siste 40-50-årene med norsk innvandringshistorie. I boken gir han uttrykk for en slags mellomløsning, hvor han av og til deltar i muslimsk bønn, og av og til tar en en øl med kollegene.
Zaman kunne fort endt opp bonde i Punjab, fremfor TV 2-journalist, hadde ikke hans foreldre innvandret til Norge tidlig på 70-tallet. For de som har opplevd utvandring er dette ofte tanker som kommer frem i kontrafaktisk livsfortelling: Hvordan hadde livene våre blitt, hadde vi blitt igjen?
For ham virker sistnevnte å være definisjonen på et bedre liv, selv om han i boken skriver om familien og røttene med den største respekt og en liten slant av humor.
Et bidrag mot strømmen
Takknemlighet for klassereisen og det livet man fikk oppleve, og opplever i dagens Norge, er et annet inntrykk leseren kan få. Zamans kjærlighet til Norge, og hans visjon av det norske kan nesten sees som motstrøms i en tid hvor identitetsspørsmål har fått sterkere forankring på ytterflankene i politikken, og i flere lag i offentligheten.
Gjennom Den Norske Drømmen har man et narrativ som er både inspirerende, og som kan bidra til en diskusjon om identitet. Innvandrerstemmene har i lang tid vært alt annet enn forankret i bestemte blokker. For der andre selvbiografiske bøker om flerkulturelle nordmenn skildrer strev, utenforskap og mistilpasning, er Zamans bok historien om Lier-gutten som i stor grad har hatt et greit. Ikke alle med majoritet, og ikke alle med minoritet har de samme erfaringene. Å ha en drøm, slik Zamans foreldre som innvandret fra Punjab, er viktig, fordi det
Så langt har boken vist seg som mer enn en god fornøyelse. Handlingsforløpet fenger, og ellers sitter man med inntrykket om at en flerkulturell livsfortelling er tross alt en livsfortelling i samtidens Norge.
