Foto: flickr.com
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Filmen som tidligere i høst ble vist som del av Etnografisk filmfestival på Universitetet i Oslo, og som opprinnelig ble vist i Norge under Film fra Sør-festivalen samme år som utgivelsen tar for seg den vanskelige livssituasjonen et overveldende flertall av indiske lansbykvinner opplever i dagliglivet.
Sampat Pal Davi har kjempet mange runder, gått sulten og grått mange tårer. Men igjen og igjen har hun klart å reise seg opp etter fornedrelser.
Tilværelsen, som for mange av hennes medsøstre, er nemlig kjønnsbestemt. I landsbygda i Uttar Pradesh er det ingen spøk å være jente eller kvinne. Kvinnene står for så å si alt husarbeidet, og må i tillegg bidra til det tøffe gårdsarbeidet. Noen giftes bort helt nede i 14-årsalderen.
Spesielt vanskelig er tilværelsen for de laveste av lavkastekvinnene, som er totalt underlagt familien de ender opp i. Ektemenn, svoger og svigerinne får totalt makt over den inngiftede kvinnen. Og for å bevare systemet brukes splitt-og-hersk metoder, hvor de andre kvinnene i huset, f. eks. ektemannens søstre behandles på en langt mer privilgert måte, blant annet ved at de kan slippe det verste husarbeidet, eller unntas fra fysisk avstraffelse. Slik klarer man å holde eventuelle tendenser til gjensidig søsterskap unna. Vold mot kvinner er derfor et problem som engasjerer Sampat og hennes medsøstre ekstra sterkt.
Kvinnen mot strømmen
Elendigheten til tross er det endringer på gang. I filmen møter vi Sampat og hennes medhjelpere i Gulabi Gang, som til tross for et svært vanskelig utgangspunkt klarer å gjennomføre en slags elementær form for kvinnekamp.
Filmen viser at i denne kampen er utdanning, og ikke minst det å skrive og dermed kunne sette ord på sine følelser og kreve sin rett, helt essesielt. Som ung var Sampat lutfattig, men ved lære seg å skrive ble hun mer ressurssterk, og etterhvert bruker hun denne styrken til å drive hjelp til selvhjelp. Til de ungjentene som hun har hjulpet og hjelper den dag i dag, gjentar hun ordet “utdanning”.
Gå på skolen, så du kan bli noen i dette livet, og ingen mann kan få makten over deg.
Førstelinjen
Sampat er en som kjemper i førstelinja mot de patriarkalske verdiene og den undertrykking som landsbykvinner blir utsatt for. I førstelinja er det ikke politiske kompromisser som gjelder, men harde ord, aksjoner og konfrontasjon. Når kulturen rundt henne er såpass motstandsdyktig mot endringer, er kanskje dette det eneste virkemiddelet som har noe for seg.
Filmen viser også hvordan arbeidet til Sampat går utover forholdet til ektemannen, som på et tidspunkt i filmen truer med å gå fra henne. Han føler at konas engasjement har gjort henne egenrådig, sjefete og lite mottakelig for både hans og andres innspill. Esssensen i konflikten ligger i hvordan en kampsak får implikasjoner i dagliglivet og de nære forhold. Hvordan skal man forholde seg til “egne allierte”?
(Som et fotnote kan man nevne at Sampat tidligere i år ble kastet ut av sine egne fra Gulabi Gang, anklaget for å misbruke gruppen til å fremme egne interesser)
Ulike feminismeformer – samme formål
Kvinnesakskjemperne i rosa sarier står på mange måter nærmere europeiske kvinnesakspionerer som Emily Pankhurst enn våre 70-talls rødstrømper og næringslivskvinner med sans for “soft power”. Utgangspunktet er helt forskjellig. Der norske og vestlige kvinner kjemper for å komme inn i lederposisjoner i akademia og politikken, kjemper kvinnene i landsbyene i Uttar Pradesh for egen kroppslig integritet og retten til å styre de mest grunnleggende sidene ved sitt eget liv.
Forskjeller til tross, likheten ligger i mekanismene bak kjønnsdiskrimineringen. Og her hjemme kan vi relatere kampen til de rosa sariene til det kvinner i mange innvandrermiljøer gjennomgår. Tvang, splitt og hersk-taktikker, ekstrem familiekontroll, æresrelatert vold. Dokumentaren gir et innblikk i hvordan kvinner selv kjemper mot den ukulturen vi snakker om her hjemme, på ukulturens “hjemmebane”.
Filmen er fra 2010. Fire år senere har 270.000 kvinner i hele delstaten endt opp i Gulabi Gang. Kontroversene til tross – bør av den grunn absolutt sees av alle som er interessert og dem som jobber på dette feltet – også her hjemme.
Linken til illustrasjonsbildet
Vil du vite mer om Gulabi Gang? Gå inn på: www.gulabigang.in
Vil du få tak i filmen på DVD? Klikk her.
Filmnavn: Pink Saris (2010).
Regissør: Kim Longinotto.
Medvirkende: Renu Devi, Sampat Pal Devi, Niranjan Pal, Rekha Paswan, Shiv Devi Patel, Rampataree Yadav.
