Hvorfor blir mennesker religiøse?

Det finnes bevis for at menneskeheten har vært religiøs siden steinalderen, kanskje helt siden menneskehetens begynnelse. Etnografien har dokumentert at religion fullstendig gjennomsyret alle stammesamfunn samt alle arkaiske og førmoderne samfunn. Religion synes å være mye sterkere og mer levende i arkaiske samfunn enn i dagens verdensreligioner i Asia, Amerika eller Europa. For eksempel pleide australske urfolk å bruke flere måneder i året på religiøs praksis og ritualer. Religion og magi hadde stor innvirkning på deres liv. Religion synes å spille en større rolle i samfunn på lavere utviklingstrinn enn hos dem på høyere trinn. Faktisk er det ikke mulig å finne en eneste person i arkaiske samfunn som tviler på at mystiske krefter som spøkelser, trollmenn eller guddommer finnes (Eliade 1974; Frazer 1994; Jensen 1992). 

En verden uten ateister
Ifølge Febvres forskning fantes det ikke én eneste ateist i Europa på 1500-tallet (Febvre 1946). De første ateistene dukket opp i Frankrike. De var intellektuelle som var påvirket av Decartes' tenkning (Buckley 1990). En undergrunnslitteratur oppsto på slutten av 1600-tallet, da en liten gruppe forfattere satte ord på ateistiske tanker for første gang i historien. Denis Diderot og Paul d´Holbach var de to viktigste ateistiske forfatterne på 1700-tallet.

Agnostisisme og ateisme spredte seg etter dette blant vitenskapsmenn og intellektuelle i den vestlige verden og ble en sosial bevegelse i løpet av 1800-tallet. 41 prosent av de mest fremstående vitenskapsmennene i USA var ateister så tidlig som i 1916, ifølge James Leuba, og 93 prosent av medlemmene av Det amerikanske vitenskapsakademiet var ateister i 1998 (Dawkins 2006; Oesterdiekhoff 2013a: 239). Rundt halvparten av europeere og japanere tror i dag ikke lenger på Gud eller sjelens udødelighet, mens 90 prosent er fortsatt religiøse i utviklingsland (Bruce 2002).

Et samfunn delt mellom troende, agnostikere og ateister viser likevel en mye svakere religiøsitet enn i samfunn med 100 prosent troende. Slik sett er religiøsiteten mye sterkere i stammesamfunn enn i alle slags moderne samfunn i dag. Videre er ateismen mer rotfestet hos medlemmene av Det amerikanske vitenskapsakademiet enn i England, Skandinavia og Japan, der rundt halvparten er ateister. Det er åpenbart at en psykologisk utvikling har funnet sted. Den begynte i hodene på noen få intellektuelle for 300 år siden og har siden erobret de fleste utviklede land og etter hvert også resten av verden. Det er anslått at det nå finnes flere hundre millioner ikke-troende i verden (Oesterdiekhoff 2013a: 235-240, 2009a, b, c, 2015).

Barn og det førmoderne mennesket
Hvordan kan vi forklare det fullstendige fraværet av agnostikere og ateister i den førmoderne verden og deres fremvekst og utbredelse etter 1700? Hvordan kan vi forklare religiøsitet og ateisme basert på én, slående teori?

Ludwig Feuerbach forklarte i 1841 religion som menneskehetens barnlige natur, som noe som demonstrerer at menneskets psyke fortsatt befinner seg på et barns psykologiske stadium. Ifølge Feuerbach kunne økende intelligens og modenhet hos mennesker forklare fremveksten av ateisme i løpet av opplysningstiden. Han skilte mellom «følelsesmennesket» i den førmoderne verden og «det rasjonelle mennesket» i den moderne verden, og forsto sistnevnte som sentral for utviklingen av religion, vitenskap og kultur. Han viste på en fremragende måte hvordan enkeltstående religiøse forestillinger har sin rot i barnlige tankemønstre.

Til tross for hans berømmelse var det ingen som egentlig fulgte tilnærmingen hans etter hans død. Man hadde måttet støtte seg på barnepsykologi og krysskulturell psykologi for å videreutvikle Feuerbachs teori. Hans etterfølgere ville ha måttet vise at barn faktisk er dypt religiøse av natur, og ikke bare er det som en følge av måten de er oppdratt på. Deretter måtte forskere ha vist likheten mellom barnetro og førmoderne menneskers forestillinger. Videre måtte Feuerbachs disipler ha kunnet føre bevis for det førmoderne menneskets barnlige natur antropologisk og psykologisk og den motsvarende modenheten til det moderne mennesket. Hadde hans etterfølgere gjort dette arbeidet, ville de ha kunnet belegge hans tidlige, men geniale teori. Denne grenen av religionsvitenskapen ville ha vært i stand til å frembringe en teori som forklarer både den altomfattende religiøsiteten hos førmoderne mennesker og fremveksten av svak religiøsitet, agnostisisme og ateisme i løpet av de siste 10 generasjonene.

Ikke én eneste ekspert innen religionsvitenskap har i det siste århundret gjort dette arbeidet, fordi ingen kunne forestille seg at barn er dypt religiøse ene og alene på grunn av det utviklingsstadiet de befinner seg på. Mange forskere har til og med hatt problemer med å gripe den barnlige naturen til førmoderne mennesker. Selv om mange forfattere, slik som Heiler, Campbell, Freud, Jung og Clodd, har sett likhetene, har de ikke fulgt de åpenbare sporene videre. De fleste innflytelsesrike og fremstående forskere og fagretninger har lagt vekt på likhetene mellom førmoderne og moderne mennesker, særlig i perioden 1800 til 1945/1980. Men de mente ikke at disse likhetene kunne utgjøre grunnlaget for å forklare fenomenet «religion».

1000 studier 
Men nesten alle klassiske forfattere innen psykoanalyse og utviklingspsykologi og mange klassikerne innen sosiologi, historie og etnologi har gitt bidrag til teorien om det førmoderne menneskets barnlige natur. Blant disse tilnærmingene og verkene er Piaget (1975) og Werner (1948) særlig imponerende og plausible.

Disse bøkene viser parallellitet mellom barn og det førmoderne mennesket langs alle dimensjoner av logikk, fornuft, persepsjon, sosial tenkning, moral og politisk tenkning. Det førmoderne mennesket skiller seg fra barn i sin kunnskap og erfaring, men ikke når det gjelder det psykologiske stadiet de befinner seg på og de grunnleggende kategoriene for fornuft og bevissthet. Likheten gjelder faktisk hvert eneste aspekt og hver eneste detalj (Oesterdiekhoff 2009a, 1997, 2011, 2013a, b, 2012 a, b; Hallpike 1979).

Krysskulturell psykologi i tradisjonen etter Piaget har de siste 80 årene gitt belegg gjennom mer enn 1000 studier foretatt i over 100 ulike miljøer og kulturer for at voksne mennesker fra arkaiske, tradisjonelle, analfabetiske og førmoderne miljøer ikke utvikler seg videre fra barnestadiet, mens voksne i moderne samfunn fortsetter sin utvikling i flere år og utdyper ungdomsstadiets formelle tankeoperasjoner (Dasen 1977; Dasen & Berry 1974; Hallpike 1979; Oesterdiekhoff 1997, 2009a, 2011, 2013a, b, 2012 a, b, 2014, 2015; Piaget 1974).

Krysskulturelle intelligenstester har også bekreftet dette resultatet. Voksne i førmoderne samfunn skårer under 75 på intelligenstester i motsetning til voksne fra moderne, avanserte land. Selv europeere, østasiater og nordamerikanere skårte under 75 for 100 år siden. Flynn-effekten er navnet på den sekulære økningen i intelligens i løpet av moderniseringen. En IQ på 50 tilsvarer skåren til et barn på syv år, en skår på 75 tilsvarer resultatet til en 13-åring (Flynn 2007; Oesterdiekhoff 2011, 2012b, 2013a: 49-78). Dette er empiriske data som stemmer overens med dataene fra psykologisk forskning inspirert av Piaget, som hevder at førmoderne mennesker blir værende på et barnstadium, mens moderne mennesker utvikler seg fem eller til og med ti år videre. Hovedårsakene til forskjellen er skolegang, teknikker for primær sosialisering, media og yrkeslivets oppbygging.

Tror på magi
Hele den retningen innen forskningen som vi kan kalle «barnets religion» har i løpet av det siste århundret vist at barn er dypt religiøse og at tenåringer i moderne samfunnet fremviser synkende religiøsitet. K. Hyde (1990) og Goldman (1964) har begge presentert imponerende forskningsoversikter som dekker det rike datamaterialet som kan si noe om problemstillingen, og all empirien peker i samme retning. Det finnes bokstavelig talt tusenvis av studier som viser at alle barn har elementære forestillinger om gud, bønn, guddommelig styring av verden, virksomheten av magi og sjelens udødelighet. Videre er det vist at moderne tenåringer går gjennom en religiøs utvikling der de opprinnelige magiske, animistiske og konkrete forestillingene deres blir stadig svakere og mer abstrakte.

Allerede Piagets bok om barns syn på verden viste sammenhengen mellom barns og førmoderne menneskers religion og syn på verden. Den viste at barn i moderne samfunn beveger seg videre fra dette arkaiske synet på verden senest når de er 10 år gamle, mens førmoderne mennesker holder fast ved det hele livet. Jeg har selv demonstrert i en del artikler og en bok som kommer ut i 2015 at hvert eneste element som religioner består av, har sin opprinnelse i tenkningen, bevisstheten og psyken til barn.

Alle barn, i likhet med førmoderne voksne, ser på verden som noe skapt, født av bevisste handlinger og mektige krefter. Begge grupper anser at menneskelig eller gudommelig magi kan forårsake enhver hendelse og styre historiens gang. Begge grupper tror på belønning og straff både i det dennesidige og det hinsidige. Barn tror på guder, spøkelser og på sine foreldres og andre voksnes magiske evner (Oesterdiekhoff 2009a, 2013a: 215-240; Hyde 1990; Goldman 1964). Barn i sitt sjette år ser på foreldrene og voksne som allvitende og allmektige, som en slags guddommer (Bovet 1951; Piaget 1975; Goldman 1964; Hyde 1990). Etter seksårsalderen går barna gjennom en skeptisk krise. Deres egne fremvoksende mentale evner tydeliggjør begrensningene i intelligens, evner og kunnskap som de voksne har tilgang til. Barna overfører da sine religiøse følelser på den offisielle og imaginære guden i de voksnes kultur, i Vestens tilfelle Bibelens Gud. Førskolebarn har til felles med steinaldermennesker, førmoderne mennesker, med urgamle sivilisasjoner og med kristendommen forestillingen om én, stor gud i himmelen. Alle førmoderne kulturer, inkludert steinalderfolk og tidlige jordbrukssivilisasjoner i Kina, India, før-kolombianske Amerika og Middelhavsområdet har ved siden av troen på Gud faderen også drevet forfedredyrking. Forfedredyrking innebærer tilbedelse av avdøde foreldre, besteforeldre, onkler, tanter og tidligere generasjoner. De blir antatt å styre sine etterkommeres liv fra sin plass i himmelen (Frazer 2010; Jensen 1992). Jeg har vist at dette kjerneelementet i gamle religioner stammer fra barnets mentalitet før den skeptiske krisen, fra barnets syn på foreldrene før det når sjuårsalderen (Oesterdiekhoff 2013a: 223-230).

Paradis og helvete
Både barn og primitive stammer har i utgangspunktet problemer med å forestille seg at døden fullstendig utsletter personligheten til den avdøde. Denne evnen er ikke på noen måte gitt, men er resultat av at man oppnår evnen til visse abstraherende kognisjoner (Anthony 1940). Videre har barn en livlig fantasi og evnen til ønsketenkning. De ser derfor for seg livet etter døden i konkrete og fargerike bilder (Goldman 1964; Hyde 1990). De rike forestillingene hos førmoderne folkeslag om helvetet og paradiset har sitt utspring i denne barnlige tankemåten. Nedgangen og utraderingen av troen på sjelens udødelighet, paradis og helvete har dermed sin opprinnelse i utviklingen av ungdomsstadiets formelle operasjoner.

Barns fantasi er også kilden til troen på mytologi og eventyr. Barn i alderen tre til åtte år lever i en mytisk verden og tror på trollmenn, spøkelser og hekser (Blair et al. 1986; Dieckmann 1995; Hyde 1990, von der Leyen 1995; Werner 1948). Det er ikke bare W. Wundt (1914) som har vist at det opprinnelig ikke var noen forskjell mellom gude-myter og barns mytiske forestillinger. Faktisk stammer troen på guder fra troen på myter og legender. Det førmoderne mennesket var i stand til å skape slike myter i fantasien og i tillegg tro på dem. Dermed stammer religion og mytologiske guddommer fra de antropologiske utviklingstrinnene man når før åtteårsalderen. Så snart voksne passerer denne psykologiske alderen begynner deres mytologiske forestillingsevne å minske gradvis, eller den forsvinner helt. Moderne agnostikere og ateister er ikke lenger i stand til å tro på guder. Stadiet de befinner seg på i sin utvikling hindrer dem i å forstå myter og legender som sanne historier (Oesterdiekhoff 2006, 2007, 2011, 2009a, b, c, 2013a: 232-236).

Religion kan forklares
Fra nå av er “full religiøsitet” (M. Eliade) en manifestasjon av visse utviklingsstadier hos mennesker
som når sitt høyeste antropologiske stadium på et barns nivå. Alle sentrale elementer i religionen kommer fra psykologiske mekanismer som finnes igjen i barns psykologiske stadier.

Religiøse mennesker i moderne samfunn har en svakere og mer abstrakt religion enn våre forfedre hadde. De moderne rest-religionene er på ingen måte frikoblet fra psykologiske utviklingstrinn, men representerer snarere overgangsstadier. Ateisme og agnostisisme er åpenbart resultatene av en gradvis utvikling av ungdomsstadiets formelle operasjoner. Fra nå av kan vi se på teologien til Thomas Aquinas, Martin Luther, Hans Küng, J.B Metz eller J. Ratzinger som uttrykk for overgangsfaser i den psykologiske utviklingen, da det ikke finnes noen religiøse fenomener som eksisterer frakoblet fra denne utviklingen.

Overordnet gir utviklingspsykologien oss nøkkelen til en helhetlig forståelse av religion og religiøsitet. Sosiologi, allmenn psykologi, fenomenologi og evolusjonspsykologi forklarer religion, ateisme og agnostisisme samtidig. Etter min mening er utviklingspsykologi den teorien vi har lett etter for å beskrive både tro og ikke-tro.

Artikkelen ble først publisert på nettsiden richarddawkins.net. Gjengitt med tillatelse. Oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.  

Dr. Dr. Georg W. Oesterdiekhoff er forfatter av 25 bøker og 200 artikler. Hans hovedfelt er rekonstruering av menneskehetens historie basert på utviklingspsykologi og utarbeiding av utviklingspsykologi som grunnlagsteori for humaniora og samfunnsvitenskap. Tidligere stillinger: professor i sosiologi ved Universitetet i Aachen og Erlangen-Nuremberg, gjesteprofessor ved Universidad Nacional de Colombia i Bogotá.

Litteratur:

Anthony, S. 1940. The Child´s Discovery of Death. London.

Blair, J. R. and J. S. McKee and L. F. Jernigan. 1986. Children´s Belief in Santa Claus, Easter Bunny, and Tooth Fairy. Psychological Reports, 46, 691-694.

Bovet, Pierre 1951. Le sentiment religieux et la psychologie de l´enfant. Genf.

Bruce, Steve 2002. God is Dead. Secularization in the West. Malden.

Buckley, M. 1990. Origins of Modern Atheism. Yale University Press.

Dasen, Pierre (Hrsg.) 1977. Piagetian Psychology. New York.

Dasen, Pierre and John Berry (Eds.) 1974. Culture and Cognition. London.

Dawkins, Richard 2006. The God Delusion. London: Bantam Press.

Dieckmann, Hans 1995. Die symbolische Sprache der Märchen. In: Wilhelm Laiblin (Hrsg.), Märchenforschung und Tiefenpsychologie. Darmstadt, S. 442-470.

Eliade, Mircea 1974. Death, Afterlife, and Eschatology. New York: Harper & Row.

Febvre, L. 1946. Le probleme de l´incroyance au XVI siecle. Paris.

Feuerbach, Ludwig . 1985. The Essence of Christianity. New York: Harper & Collins.

Flynn, James 2007. What is Intelligence? Cambridge, England.

Frazer, James G. 1994. The Collected Works of J. G. Frazer. London: Richmond.

Frazer, James G. 2010. The Belief in Immortality and the Worship of the Dead. 3 Vols. Tennessee, Memphis.

Goldman, R. 1964. Religious Thinking from Childhood to Adolescence. London: Routledge & Kegan.

Hallpike, Christopher 1979. The Foundations of Primitive Thought. London: Oxford Clarendon Press.

Hyde, K. E. 1990. Religion in Childhood and Adolescence. A Comprehensive Review of the Research. Birmingham, Alabama: Religious Education Press.

Jensen, Ad. E. 1992. Mythos und Kultus. Stuttgart.

Leyen, Friedrich von der 1995. Traum und Märchen. In: Laiblin, Wilhelm (Hrsg.), Märchenforschung und Tiefenpsychologie. Darmstadt, S. 1-12.

Oesterdiekhoff, Georg W. 1997. Kulturelle Bedingungen kognitiver Entwicklung. Frankfurt am Main: Suhrkamp.

Oesterdiekhoff, Georg W. 2006. Irrationale Denk- und Verhaltensweisen am Beispiel von Hexerei und Magie und ihr Stellenwert in der Kulturgeschichte der Menschheit. Sozialwissenschaftliches Journal, Jg. 1, H. 2, 79-104.

Oesterdiekhoff, Georg W. 2007. Ancient Sun Cults. Understanding Religious Rites in Terms of Developmental Psychology. The Mankind Quarterly, 48, 1, 99-116.

Oesterdiekhoff, Georg W. 2009a. The Mental Growth of Humankind. Norderstedt: Bod.

Oesterdiekhoff, Georg W. 2011. The Steps of Man Towards Civilization. The Key to Disclose the Riddle of History. Norderstedt: Bod.

Oesterdiekhoff, Georg W. 2012a. Ontogeny and History. The Leading Theories Reconsidered. In Cultural-Historical Psychology, 3, 2012a, pp. 60-69.

Oesterdiekhoff, Georg W. 2012b. Was Premodern Man a Child? The Quintessence of the Psychometric and Developmental Approaches. In Intelligence. A Multidisciplinary Journal, 40, 2012b, pp. 470-478.

Oesterdiekhoff, Georg W. 2013a. Die Entwicklung der Menschheit von der Kindheitsphase zur Erwachsenenreife. Wiesbaden: Springer VS.

Oesterdiekhoff, Georg W. 2013b. The Relevance of Piagetian Cross-Cultural Psychology to Humanities and Social Sciences. In American Journal of Psychology, Vol. 126, No. 4, 2013b, pp. 477-492.

Oesterdiekhoff, Georg W. und H. Strasser. 2009a. Die Traumzeit der Menschheit. Warum Menschen an Gott glauben oder geglaubt haben. In Sozialwissenschaftliches Journal, Heft 2, 2009, S. 45-64.

Oesterdiekhoff, Georg W. und H. Strasser. 2009b. Glauben Sie noch oder wissen Sie schon? In Soziologie heute, Dezember 2009, S. 6-10.

Oesterdiekhoff, Georg W. (erscheint in 2014). Denkschrift zur Gründung eines Max-Planck-Instituts für Humanwissenschaften.

Oesterdiekhoff, Georg W. (erscheint in 2015). Traumzeit der Menschheit. Ursprung und Wesen der Religion.

Piaget, Jean 1974. Need and Significance of Cross-Cultural Studies in Genetic Psychology. In: Dasen, Pierre und Berry, John (Hrsg.), Culture and Cognition, London, S. 299-310.

Piaget, Jean. 1975. The Child´s Conception of the World. New York: Littlefield, Adams & Co.

Werner, Heinz 1948. The Comparative Psychology of Mental Development. New York: Follet.

Wundt, Wilhelm 1914. Sprache, Mythus und Sitte. 5. Band, 2. Teil der Völkerpsychologie. Leipzig.