Foto: canneseries.com
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
I serien flytter fire muslimske menn, hvor en av en konvertitt, til en gård i Telemark, hvor de ender opp som gründere av Norges første halal-ysteri, selv om planen er langt mer lumsk.
En av hovedfigurene, Marwan, kidnapper sin egen datter for å hindre at besteforeldrene overtar ansvaret for henne. Sammen med kameraten Adil, konvertitten Tariq (Knut) og den kraftige og skjeggete Khabib overtar de gårdsdriften i Telemarks-gården til Tariqs bortreiste onkel.
Serien fikk nylig to prisen under seriefestivalen i Cannes, men her hjemme er kritikken lettere blandet.
I en anmeldelse skrevet av Dagbladets TV og filmanmelder, Cornelius C. Steinkjer, får serien kraftig kritikk:
– NRKs dramakomedie «Jordbrukerne» leker med folks fordommer, og byr på et fiffig handlingsforløp og en distinkt stil. Men serieskapere må ha hatt dårlig tid, for flere viktige ledd av produksjonen er både uferdig og ustrukturert. Med et spennende premiss klarer likevel ikke serien å vekke interesse, som er trist da det også er mye som funker bra.
Videre skriver han:
– «Jordbrukerne» spiller på fordommene rundt islamistisk terror. Seerens tvil rundt mennenes egentlige intensjoner veksler gjennom handlingsforløpet basert på hovedkarakterens vekslende mistanke.
Kaotisk humor
VG-anmelderen Morten Ståle Nilsen viser også til terror-referansene, og kaller serien “modig på grensen til det dumdristige”.
– Å lage satire over radikale muslimer som barker sammen med norske bygdefolk, lyder krevende.
Filmanmelderen fra Dagbladet har på en måte rett i at serien kan oppfattes av seeren som rotete og kaotisk i fortellingen. Tidsmessig går det frem og tilbake, på en måte som krever fullt fokus fra publikum.
En annen innvending er påstanden om at den spiller på fordommene rundt islamistisk terror. I den tiden vil lever i, med sterkt fokus på underrepresenterte gruppers identitet, er selvsagt slike henvisninger noe som kan oppfattes kontroversielt. Serien måtte blant annet ta vekk en replikk i lys av Kongsberg-angrepet, hvor en selverklært konvertitt tok livet av fem personer. Referansen var altfor tidsnært.
Slettemark har rett i at den kunne gi mer, men samtidig kjenner jeg meg ikke igjen i hans frustrasjonsmoment. Uferdig-følelsen kan også være et grep for å lokke seerne til å lengte etter nye storylines.
Er innvandrerhumoren innabords?
Et av Jordbrukernes vanskeligste grep er å omsette stereotypier som passer til humor i en hipt, urbant og moderne kontekst i det 21 århundre, i en bevisstgjort offentlighet. I motsetning til USA er det fortsatt ikke en så vanskelig balanseøvelse her hjemme, selv om temaene som tas opp i serien er ganske brennbare og fremstillingen potensielt provoserende.
Serien inviterer seerne til å stille utfordrende spørsmål om seg selv. Er serien kanskje blitt for stereotypt i et moderne og progressiv vestlig kontekst, hvor kunst og humor settes under lupen, hvis det ikke har riktig formål? Hvor det må personer med farge til som Dave Chappelle for å kunne si det mest outrerte og ukorrekte?
Et godt eksempel er scenen mellom Adil og Marwan på moskéen, hvor den assimilerte Marwan kødder med “muslimer og terror” fører til klare pekefingre og stygge blikk fra den nyfrelste Adil og de andre troende. Når går man for langt? Og dette er ikke bare noe som handler om islam, terror og identitet, men humor, satire og dramahumor generelt.
For vi lever i langt mindre humoristiske tider, som fører til at humor i ren format, og som del av et humordrama som Jordbrukerne, får mindre spillerom. Innvandrerhumoren som man kunne le av på 2000- og 2010-tallet, og som følger i en rød tråd fra Zahid Alis “innvandrerviser” som tullet om grensekontroll og Lisa Tønnes selvparodiering av sitt eget iranske opphav gjennom figuren Ali Reza, kan virke passé for stadig flere.
En serie om vanlige folk
Jordbrukerne ser ut til å ha løst floken rundt stereotypi ved å gi kraftig karikaturer av alle karakterene, både med og uten innvandrerbakgrunn. Vi får møte to lokale bygdedyr, i form av en bussjåfør og en svart telemarking i Coop-butikken, som følger spesielt på Marwan. Vi får også møte en skolerektor som er opptatt av hip-hop, Adils hijabkledte søster og en brobygger i politikvinnen Ingeborg. Og en skjeggete råner av en medisinselger, som gir blanke om Tariq er konvertitt og går i shalwar kameez.
For det er samtidig autentisiteten ved Jordbrukerne, og det menneskelige aspektet, som er seriens kanskje største styrke. Vi får møte vanlige folk i vanlige settinger. Selv ispedd en kraftig dose stereotypisk fremstilling.
Jordbrukerne
Serieskapere: Anne Bjørnstad og Izer Aliu.
Regi: Izer Aliu, Aurora Gossé, Brwa Vahabpour.
Medvirkende: Nader Khademi, Arben Bala, Ayaz Hussain, Jonas Strand Gravli, Erika Strand Mamelund, Hini Zaidi, John Emil Jørgensrud, Kristin Grue, Jan Sælid, Jamal Sheik, Tiril Pharo, André Sørum.
