Ømhet, kjærlighet og vold

For en norsk tilskuer er det lett å føle seg glad for at vi er spart for denne typen vold og overgrep i Norge, men da Utrop treffer Muholi til en prat, har hun en klar utfordring til det norske samfunnet:

– Hvorfor så vi ikke flere lhbti’ere med innvandrerbakgrunn på åpningen av utstillingen min, spør Muholi før vi får begynt samtalen om arbeidene hennes og hennes homopolitiske aktivisme. Hun beskriver seg selv som en «visuell aktivist» og en fotografisk arkivar av lhbti-befolkningens kamp i hjemlandet Sør-Afrika.

– Hva gjør Norge som nasjon for å integrere denne gruppen i den allmenne befolkningen, spør hun videre og legger til: – Hva gjør lhbti-bevegelsen, vår bevegelse, for å trekke med seg denne gruppen i sin kamp for likestilling og likeverd?

Vi må synliggjøre at også afrikanske menn er med på laget, fortsetter fotografen.

Norsk utestenging
Som lesbisk, svart sørafrikaner er Muholi svært så var for alt som smaker av diskriminering. Når hun opplever at en gruppe lhbti’ere mangler, tar hun det opp. Spørsmålet hennes er selvsagt betimelig. Det griper direkte inn i vår hjemlige debatt om rasisme, ikke bare i et land hvor nestlederen i et av regjeringspartiene erklærer multikulturalismen for død og nærmest en årsak til terrorisme, det minner oss også om den opplevde rasismen i homomiljøet.

Flere mennesker, blant annet fra organisasjonen «Skeiv Verden», har påpekt at de føler seg forskjellsbehandlet i homomiljøet. LLH har tatt opp hansken og bedyrer at organisasjonen tar problemet på største alvor, men samtidig har homofile muslimer rettet skarp kritikk mot arrangørene av Regnbuedagene i Bergen. De føler seg utestengt fra en debatt som skal handle om dem.

– Jeg er selvsagt glad for at bildene mine vises i et anerkjent galleri med publikum fra de brede lag av befolkningen, men jeg har også et ønske om å nå ut til lhbti-folk og bidra til å bevisstgjøre dem på deres egen historie og samfunnsmessige realiteter, sier Muholi.

Hun blir glad når jeg forteller henne at det faktisk var folk fra Skeiv Verden til stede.

Aktivisme og kunst

Den virkeligheten Zanele Muholi dokumenterer i sine fotografier handler spesielt om lesbiske kvinners livssituasjon og levekår i Sør-Afrika. Dette har utgjort mye av hennes kunstprosjekt siden hun startet i det sørafrikanske homonettstedet Behind the Mask på begynnelsen av det nye årtusenet.

Når vi snakker med henne, får vi et bestemt inntrykk av at aktivisten i henne er minst like sterk som kunstneren, men uten at det går utover kvaliteten på de fotografiske arbeidene. De er engasjerende og stillferdig insisterende på å vise sørafrikansk lesbisk virkelighet i alt sitt mangold. For som kronikør av lesbisk historie, nekter Muholi bare å vise undertrykkelsen og volden. I utstillingslokalet møtes vi av bilder som er vakre, fulle av ømhet og kjærlighet, bilder som er klart erotiske i sitt uttrykk.

Voldtar lesber
Kjærligheten mellom kvinner, ømheten dem imellom, står som en motkraft mot volden og forfølgelsen, de såkalt kurative voldtektene og drapene som svarte lesbiske ofte utsettes for i township-ene.

Kanskje så mange som 500 lesbiske utsettes for såkalt kurativ voldtekt hvert år i landet. Dette er voldtekter hvor gjerningsmannen hevder at bare kvinnen får smake pikk, uansett på hvilken måte, så er hun for alltid kurert for sin lesbiskhet.

– Naturligvis kurerer ikke en voldtekt noen ting, sier Muholi engasjert. – Tvert imot, voldtektene er sykdomsfremkallende på alle nivåer i livet, både psykisk og fysisk. Et økende antall lesbiske blir hivsmittet av sine voldtektsmenn, men lesbiske er nesten helt utelatt fra strategiene rundt forebygging og behandling av hiv i Sør-Afrika.

Smittet med hiv
Fotografen forteller at på grunn av diskriminering av lesbiske og stigmatisering av hivpositive blir mange av voldtektene aldri anmeldt, og flere av kvinnene som er smittet på denne måten, kvier seg for å oppsøke helsevesenet og få livreddende behandling.

Et glimt av denne virkeligheten får vi på utstillingens ene vegg, hvor ofre for voldtekt beskriver sine følelser etter opplevelsen. Virkeligheten lesbiske lever under, kommer også glimtvis til syne i tekstene som ledsager enkelte av fotografiene i boken for prosjektet Faces and Phases: Lungile Dladla og en venninne ble voldtatt av en mann som med pistol i hånden erklærte at han skulle befri dem fra deres homoseksualitet for alltid. Jentene ba voldtektsmannen tynt om at hvis han skulle voldta dem, kunne han ikke da gjøre det med kondom? Det gjorde han ikke og begge ofrene ble smittet med hiv. Overgrepsmannen ble senere arrestert og dømt til livstid for til sammen 17 voldtekter.

 – Som visuell lhbti-aktivist og kronikør av lesbiske levekår og historie i Sør-Afrika er det viktig for meg å dokumentere styrken disse kvinnene er i besittelse av og kraften i kjærligheten de har for hverandre, sier Muholi.

Kjærlighetsbildene er direkte og sterke i sine uttrykk, portrettene av lesbiske viser styrke mer indirekte, men den massive mønstringen av kvinneportretter hengt opp ved siden av hverandre skaper et inntrykk av både styrke i fellesskap og solidaritet samt en individuell styrke som henter støtte hos andre. Disse bildene inneholder en stillferdig kraft som fanger og viser kvinnenes mot og verdighet.

– Alle menn er ikke like
 Alt dette betyr ikke at svarte menn er monstre som må bekjempes, slår Muholi fast.

– Voldtektsmennene utgjør en liten del av det sørafrikanske samfunnet og representerer ikke afrikanske menn generelt. En person som biskop Tutu er langt mer representativ, mener hun.

Tutu er biskopen som ble tildelt fredsprisen i 1984 for sitt antivoldelige arbeid mot apartheid i Sør-Afrika og mannen bak uttalelser som at han ikke vil til himmelen om ikke homofile også kommer dit.

– Vi må synliggjøre at også afrikanske menn er med på laget, fortsetter fotografen, – og derfor vil mitt neste prosjekt handle om homofile menn.

Og utstillingen på Akershus kultursenter får vist frem at svarte menn er på de lesbiskes side: Den svarte, mannlige predikanten i et lesbisk bryllup snakker om hvor tom tilværelsen ville være uten kjærlighet før han vier de to damene.

Slik får kjærligheten det siste ordet på en utstilling som handler om kjærlighetens kår i et samfunn som ofte kan være voldelig. Men mest av alt handler utstillingen om lesbiske kvinners og kjærlighetens styrke.

FAKTA:
Utstillingen vises frem til 29. mars.
Akershus Kultursenter. Storgata 4, Lillestrøm