– Arrangert ekteskap er ikke tvang

Nazish Khan er forfatter av den nyutkomne boka “Da himmelen falt”, utgitt på Pax forlag. Boka handler om tvangsekteskap blant muslimer i Norge i dag. Forfatteren er sosionom og har jobbet mye med barn og unge i ulike sammenhenger. Hun har selv fire døtre.

– Jeg har på sett og vis brygget på denne boka i ti år. Det var veilederen min på Høgskolen i Oslo som i sin tid anbefalte meg å bygge videre på bacheloroppgaven jeg skrev om tvangsekteskap. Tankearbeidet startet allerede da.

For tre år siden startet hun å intervjue foreldre og ungdommer systematisk. Nå foreligger endelig resultatet. 124 sider med blant annet flere sterke, personlige beretninger om tvang og hva tvang fører til, fortalt av unge som har vært utsatt for tvangsekteskap. Boka inneholder også et kapittel om religion og et kapittel om psykologiske og sosiale perspektiver på fenomenet tvang og ekteskap i et flerkulturelt Norge.

Lures av foreldrene
Flere av informantene til Khan forteller at de har blitt regelrett lurt av foreldrene til å gifte seg mens de har vært i foreldrenes hjemland på ferie.

I mange tilfeller er det stor forskjell på hvordan foreldrene og barna tolker virkeligheten, forteller Khan.

– Foreldre fra førstegenerasjonen er vant til fra hjemlandet at foreldrene tar styringen. Tidligere så de dessuten i mindre grad verdien av at barna deres giftet seg med noen fra Norge, selv om dette nok har forandret seg ganske kraftig de siste 15-20 årene. Det å ha vokst opp i Norge og det å ha vokst opp for eksempel i Pakistan gir svært ulikt erfaringsgrunnlag. Det er nok mye av årsaken til at de aller fleste minoritetsungdom som er vokst opp her, i dag foretrekker å gifte seg med en som også har den bakgrunnen. I tillegg er det selvsagt mye annet som skal matche, f eks utdanningsnivå og interesser, forklarer Khan.

I boka forteller Khan historien til 26 år gamle “Taha”, en ung mann med økonomiutdanning, oppvokst i Norge. På ferie i Pakistan opplever han det utenkelige. Det begynner med at hele familien er samlet. Farfaren løfter hånden, et tegn på at han vil ha alles oppmerksomhet. Taha frykter det verste. Farfaren kunngjør at “Taha” skal gifte seg med kusina “Alishba”. “Taha” reagerer svært negativt.

– Det provoserende var at jeg ikke ble spurt. Avgjørelsen ble tredd ned over hodet på meg. Det gjorde at jeg strittet imot med alle bein i kroppen, sier han i boka.

Ekteskapet ender tragisk. “Taha” begynner å ruse seg. Etter to år i Norge i et forhold som overhodet ikke fungerer, får paret en dødfødt datter. Det blir dråpen for “Alishba”. Hun reiser tilbake til Pakistan og sender “Taha” skilsmissepapirene i posten.

I dag er familien til “Taha” gått fullstendig i oppløsning. Også søsteren har falt i unåde. Hun fant en mann som hun giftet seg med på islamsk vis uten foreldrenes samtykke. Det førte til at hun ble forvist av foreldrene. Samtidig har storfamilien i Pakistan vendt ryggen til “Tahas” far fordi ekteskapet mellom “Taha” og “Alishba” endte i skilsmisse.

Presses av storfamilien
– Gapet mellom gode intensjoner og forferdelige konsekvenser går igjen i historiene om tvangsekteskap. Fedre gifter bort barn for å knytte sterkere bånd til familien. Men det overgrepet det er å presse sine barn inn i uønskede ekteskap, river båndene i stykker, både båndene innad i kjernefamilien og båndet til storfamilien, skriver Khan i boka (s. 62).

Og det er nettopp press fra storfamilien sammen med den kollektivistiske tankegangen som fremdeles preger foreldregenerasjonen, som er viktige forklaringer bak tvangsekteskap.

– Storfamilien har ulike motiver, blant de viktigste er tilknytningen til foreldrenes kultur fra hjemlandet, påpeker Khan.

– Du sier at om man skal arrangere et ekteskap, må det gjøres “riktig”. Hva legger du i det?

– Enhver form for press  er helt utillatelig. Det er det grunnleggende. En av de mange ungdommene jeg har snakket med, fortalte meg en historie som kan illustrere dette. Hun opplevde at foreldrene snakket mye om at hun skulle gifte seg. Dette opplevde hun som press. De snakket stadig om giftermål og foreslo kandidater. Hun var imot og ville egentlig vente, men var av den introverte, stille typen og sa ingen ting til foreldrene.  Jenta snakket med minoritetsrådgiveren på skolen, som da arrangerte et møte med foreldrene. Dermed fikk jenta snakket med sine foreldre om hva hun følte om ekteskap og at hun ikke var moden for det. Foreldrene ble sjokkerte og fortvilet. De hadde ingen anelse om at jenta gikk med de tankene og at hun slet så fryktelig. Resultat ble at ekteskapsplanene ble utsatt til hun selv selv var klar for ekteskap.

– Er det ikke en nokså stor fare for at slike situasjoner kan oppstå? De fleste foreldre har jo en naturlig autoritet i forholdet til sitt barn?

– Av og til kan det nok være slik, men faren er ikke så stor som mange sikkert tror. I boka er jeg nøye med å understreke at både de unge og foreldrene må gjennom en bevisstgjøring før de kan sette i gang med å lete etter en ektefelle. Det er viktig at barna og foreldrene snakker grundig sammen først og at de sammen og hver for seg tenker gjennom hva de selv ønsker og hva de kan forvente av hverandre. I en del tilfeller må de unge bli flinkere til å si fra til foreldrene at “dette er ikke greit”. Foreldre må på sin side være mer bevisst på å snakke om ekteskap og hva barnas ståsted er.

I boka viser hun til tidligere minoritetsrådgiver Michael Cruz. Han er opptatt av empowerment. Ungdommen må settes i stand til å ta makten over eget liv og fortelle foreldrene på en klar og åpen måte om sine behov og ønsker.

– Ikke problematisk
– Du har i forbindelse med lansering av boka uttalt at storsamfunnet i større grad bør akseptere arrangerte ekteskap. Hva er fordelene med arrangerte ekteskap?

– Arrangerte ekteskap gjort på den den riktige måten, minner litt om nettdating, blind dating og lignende. Man setter opp en liste med preferanser, interesser, foretrukket bosted, partnerens personlige egenskaper osv, og så leter man etter en match. Forskjellen er selvsagt at det ofte er foreldrene, familiemedlemmer eller nære venner som foreslår kandidater.

Khan forteller at det har blitt mer og mer vanlig med muslimske matchmaking-tjenester.

– I boka skriver jeg om en slik tjeneste i Oslo. Matchmaking gir den unge enda flere kandidater å velge mellom. En annen klar fordel er at den unge har ekteskap i tankene når hun eller han leter etter en partner. Det gjør prosessen mer målrettet . Man er bedre forberedt mentalt og gjør grundigere tankearbeid før man velger en partner, hevder hun.

– Likevel: Det er ofte foreldrene som foreslår kandidater. Det begrenser vel utvalget?

– Om foreldrene foreslår bestemte kandidater og mener at en av de kandidatene må velges, så begrenser de valget. Da har de beveget seg mot det å forsøke å overtale eller utføre ulik grad av press. Da er det ikke arrangert ekteskap, da er det tvang, noe som ikke har noe med arrangert ekteskap å gjøre. I arrangerte ekteskap skal det foreslås kandidater, punktum. Avgjørelsen om det blir et ekteskap eller ikke, ligger kun hos de unge selv. Det betyr at de som skal gifte seg skal stå fritt til å si ja eller nei til alle kandidater. Det ideelle er at de unge selv tar initiativet overfor foreldrene og forteller at de ønsker hjelp til å finne en partner. Det er på den annen side helt greit, slik jeg ser det, om den unge finner en ektefelle på andre måter, f eks på nettet, gjennom jobb, venner eller i andre sammenhenger. Det har jeg eksempler på fra min egen familie.

– Hvor viktig er religion i dette bildet?

– Muslimsk ungdom som i utgangspunktet ønsker arrangert ekteskap, ønsker som regel en partner med samme bakgrunn. Det ligger vel nesten i sakens natur. Tokulturelle ekteskap på tvers av foreldrenes landbakgrunn, dog ikke på tvers av religion, blir derimot stadig mer vanlig i Norge. Det er i hvert fall det jeg observerer i mitt arbeid med unge og hører fra andre, forteller Khan.

– Ifølge tradisjonell islamsk tenkning kan muslimske kvinner ikke gifte seg med ikke-muslimske menn, mens muslimske menn kan gifte seg med f eks kristne kvinner. Hva tenker du om det? 

– Nå snakker du om teologi, og jeg er ikke teolog. Men slik jeg forstår religionen, er det en begrensning for kvinnene her, ja.

– I boka har du et eget kapittel om religion. Her går du både til hadithene og de mest velutdannede lærde i Norge. Alle er helt klare på at tvang ikke er tillatt i islam. Hvordan forener du dette med kravet til kvinner om å gifte seg med en muslim?

– Poenget her er at en muslim ikke kan tvinge andre til noe som helst. Jeg kan f eks ikke tvinge mine døtre til å følge religionen slik jeg forstår den. Jeg kan lære dem om mitt syn, men når de er voksne, står de helt fritt til å velge selv. Om de finner seg en mann fra en annen en religion, eller en ikke-religiøs mann, har jeg ingen rett til å dømme dem.

– Unge i Norge med bakgrunn fra en del muslimske land, f eks Pakistan, der du selv har dine røtter, gifter seg oftest med andre muslimer. Styrer religion fremdeles de unges valg av partner – på tross av den valgfriheten du beskriver at de har, rent teologisk?

– Det handler nok om mange andre faktorer også, men det er klart religion er viktig. Mer generelt tror jeg det som påvirker mest, er at vi søker etter det kjente og trygge når vi velger oss en livspartner. Slik er det jo for ikke-muslimer også. Religion er en naturlig del av dette bildet. Jeg tror vi må slutte å være så redde for å la folk få holde på sine tradisjoner og sin tro. Så lenge det man gjør, ikke skader noen og er i tråd med norsk lov, skal man kunne beholde kulturen sin og skikkene sine. Det er et viktig prinsipp i et demokratisk og pluralistisk samfunn. Dessuten mener jeg at ekteskap og valg av ektefelle skal være en selvstendig og fri avgjørelse som skal foretas fullt og helt av individet som ønsker å gifte seg. Hvem han eller hun gifter seg med, hvor partneren kommer fra, eller hvilken religion han eller hun tilhører, er en svært personlig sak. Jeg  mener at ingen kan påtvinge sine verdier på meg, og jeg kan ikke påtvinge mine tanker, meninger og verdier på andre. Religion er en privatsak, hvordan hvert enkelt individ velger å følge sin tro, er opptil den enkelte.

Fakta:

I boka “Da himmelen falt” forteller flere unge med minoritetsbakgrunn sin historier om tvangsekteskap. Forfatteren Nazish Khan diskuterer også ulike sider ved ekteskap, tvang og foreldres rolle i minoritetsfamilier. Hun trekker et skarpt skille mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap i boka.

IMDis Integreringsbarometer for 2015 viser at blant innvandrere fra Pakistan mener nær 80 prosent at foreldre bør engasjere seg for å finne en egnet ektefelle for sine barn. Også blant innvandrere fra Sri Lanka og norskfødte barn av innvandrere er det mange som er positive til dette, henholdsvis 68 og 57 prosent. Færrest positive finner man blant innvandrere fra Bosnia, Danmark, Chile og Sverige, mellom 8 og 5 prosent. I hele befolkningen er det kun 4 prosent som deler dette synet.