Foto: Rita Joner
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Om ikke så lenge taler Fatih Husayn Obama, verdens mektigste mann, og president i Amerikas Forente Islamske Stater til inviterte verdensledere under Id-al-fitr, som er både avslutningen på fastehøytiden Ramadan og Amerikas nasjonaldag.
Kongressen i den amerikanske føderale distriktshovedstaden Osmanisehir er vakkert utsmykket med gyldne kupler og vers fra Koranen. Obama tar høflig sistedelen av talen på engelsk, mens resten går på tyrkisk, verdens nest største kommunikasjons- og forretningsspråk.
Obama regjerer i verdens tredje største land, hvor også flere av nabolandene er gamle tyrkiskspråklige kolonier. Her er det nesten like mange muslimer som i hele Nord-Afrika og Midtøsten tilsammen. Ottomanernes drøm om kulturområder utenfor Asia og Europa, og utfordring av de vest-europeiske kolonimaktene, har blitt til virkelighet.
Kartografen Piri Reis var en visjonær og en ledertype på lik linje med Colombus.
Høres dette vilt ut? Slik kunne imidlertid verden ha sett ut hvis hovedpersonen i Sercan Leyleks kontrafaktiske historiske roman Piri Reis og Nostradamus hadde trumfet gjennom viljen sin.
Fra sjørøver til sjøkaptein
Reis, som egentlig het Hadji Muhiddin Piri Ibn Hadji Mehmed (1465-1555), var en osmansk admiral og kartograf.
– “Reis” betyr på gammeltyrkisk sjøkaptein, og var graden han fikk i den ottomanske marinen.
Kapteinen huskes kanskje først og fremst for sine overraskende korrekte kart over verden på denne tiden, med blant annet Nord-Amerika, Sør-Amerika, Afrika og Antarktis inntegnet. I 1513 tegnet han sitt første verdenskart, kjent som Piri Reis-kartet.
Han var dessuten en nokså polemisk figur, ifølge forfatteren.
– Som gammel mann vendte han tilbake til Egypt, der han hadde deltatt i erobringstokt i 1516-1517. Da han nektet å støtte den osmanske guvernøren i Basra, Kubad Pasha, i et felttog mot portugiserne i Persiagulfen, ble han erklært for landssviker av sine egne våpenbrødre og av sultanen i Istanbul. Han ble halshugd offentlig i 1555. Før han var i sultanens tjeneste, var han blant annet sjørøver i de nærmest lovløse områdene i Nord-Afrika.
Mot myter med fiksjon
Formålet med boken, ifølge Leylek, er å avkrefte mytene rundt den ottomanske sjøkapteinen, med hjelp av mye historisk kunnskap og en liten dose fantasi.
– Flere av hans gamle kart ble gjenoppdaget i et av de gamle sultanpalassene i Istanbul i 1929. Noen tiår senere, på 1960- og 70-tallet, fikk interessen for Reis en renessanse. Teorien min, som jeg fremlegger i boken, er at onkelen hans, som også var sjøfarer og kartograf, skal ha gitt ham sine egne kart, som Reis senere i voksen alder perfeksjonerte.
Ifølge romanen din skal Reis ha møtt Nostradamus uten å kjenne ham. Hvor sannsynlig er det at et slikt møte virkelig fant sted?
– De to var samtidige, til tross for nesten 40 års aldersforskjell. Begge drev også utstrakt reisevirksomhet i en historisk periode hvor vanlige mennesker var bofaste på ett sted så å si hele livet. Reis og Nostradamus tilhørte samfunnsgrupper som i senmiddelalderen hadde større muligheter til å reise ut og oppleve andre kulturer, og det finnes flere paralleller i livene og interessene deres.
Kunne tyrkerne ha kolonisert Amerika?
– Reis var en visjonær og en ledertype på lik linje med Colombus, på godt og vondt. Han fremmet tanker om at ottomanerne måtte komme seg ut i “den nye og ukjente verden”, slik spanjolene og portugiserne gjorde. Sultanen og andre admiraler var mer forsiktige, og man ville holde seg til nærområdene i Asia og Nord-Afrika, samt beskytte handelsrutene østover til India og Kina.
– I sin samtid ble Reis sett på som farlig og for ukonvensjonell. Jeg tror det var det som førte til hans fall fra den privilgerte maktposisjonen han hadde, og at han i fire århundrer nærmest var et ikke-tema i tyrkisk historiedebatt.
Kun på tyrkisk
I de siste to ukene har Leylek, som til daglig jobber som presseanalytiker for Thomson Reuters i Oslo, vært på forfatterturné i hjemlandet, hvor han har blitt intervjuet av lokal og riksdekkende presse om romanen.
– Jeg er fornøyd med mottakelsen. Jeg har brukt lang tid og mye ressurser på boken. I Cydonia skrev jeg mer for et vestlig publikum. Når har fokuset vært mer rettet mot tyrkiske lesere.
Foreløpig er boken kun på tyrkisk. Har du planer om å få den oversatt til noen andre språk?
– Jeg tenker at boka må fortjene seg en plass i det ikke-tyrkiske bokmarkedet før den eventuelt oversettes, så jeg avventer foreløpig.
– Forfatterskap er subjektivt
Ligger det ikke en selvmotsigelse å skrive en roman med historisk utgangspunkt, og med formål om å opplyse, samtidig som man bruker kontrafaktiske virkemidler?
– Forfatterskap er egentlig en ganske subjektiv ting. En kan skrive om rent faktiske ting, eller kun underholde. Jeg inspireres av det jeg leser, av teorier og av mediefremstillinger. Jeg tror det er fullt mulig å lage noe som kombinerer flere elementer i samme produkt som leseren kan tolke på fritt grunnlag, sier Leylek.
