Foto: Angela Andriot/Vetiver Aromatics
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
For ikke så lenge siden var jeg hos en venn med oppinnelse fra et land i Midtøsten. Stedet lå sentrumsnært, men klart plassert på Oslos vestkant. Anledningen var preget av festivitas, gaver og dans. Vennen min fylte år, og tonen var munter gjennom hele kvelden.
Samtalen gikk i en slags blanding av engelsk, norsk og språket fra min venns opprinnelsesland. Vi snakket om livet i Norge, om forskjeller og likheter, om hva som hva er lett og vanskelig å innfinne seg med i dette nye landet. Mange var unge og høyt utdannete som enten hadde funnet veien hit alene, eller gjennom kjærligheten til en norsk mann eller kvinne.
Vi snakket også om morsomme kulturforvekslinger. Om alt fra misforståelser til morsomme språktabber. Lite visste jeg at jeg senere den kvelden skulle sørge for at mine medgjester fikk seg en aldri så liten latter.
Sjekker man “faux pas” på engelskspråklig Wikipedia: “An embarrassing or tactless act or remark in a social situation”.
Hånda med “spriten”
Timene gikk. Musikk ble spilt. Gaver ble utdelt. Kake ble fortært. Formen ble etterhvert… ganske grei, for å si det på den måten.
Så strekkes plutselig en hånd frem. I hånden ser jeg en liten flaske. “Slik gjør vi alltid på fest med våre gjester”, fikk jeg senere vite.
Som det festglade mennesket jeg er, og tatt i betraktning at det var kl. 01.00 på natt til søndag, antok jeg at denne vennlige hånden serverte en velsmakende liten drink. Til min store overraskelse fikk jeg servert “drinken” rett i hånden. “Hmm..må vel være slik de gjør det, tenkte jeg innvendig”.
Så svelger jeg innholdet. Og plutselig ser jeg flere rare blikk rundt omkring meg.
“No, don`t do it!”, utbryter kvinnen som serverte meg spriten. “Rart, tenkte jeg, var ikke dette den vennskapelige gesten jeg trodde? Peace, love and alcohol?”
Kjeftbrann og latter
Så kjente jeg det. Og skjønte, selv i min tilstand, skepsisen og de åpne øynene til medgjestene som satt rundt meg der og da.
Spriten viste seg nemlig å være tradisjonell sitronduftende parfyme. Kutymen er at man får det i hånden, og tar det på armene og i halsen. “Hensikten er at man skal lukte godt under hele festen”, fikk jeg vite. Altfor sent.
Jeg kjenner kvalmen og kjeftbrannen. Innholdet, sterkt som det var, fristet ikke til videre inntak. Som tenåring var det kanskje kult å sniffe parafin eller sette tunga på “isstolpen”, men i en mer voksen alder har jeg i større grad lært å sette mer pris på liv og lemmer.
Hele innholdet spyttes ut, som uønskede tvangstanker. Vekk, med en gang.
Etterhvert sitter latteren løst. Heldigvis ler folk med meg, og kanskje av min sprithunger på en lørdag natt til søndag, heller enn av min manglende kulturelle kompetanse.
Små konsekvenser, heldigvis
Sjekker man på engelskspråklig Wikipedia vil man finne følgende definisjon på begrepet “faux pas”:
“An embarrassing or tactless act or remark in a social situation”
I det transnasjonale livet som mange av oss lever i dag, er mulighetene for slike “faux pas” langt flere enn det vi er klare over. Skal man kysse en arabisk person man ikke kjenner på kinnet eller ei, eller hvorfor man ikke skal ha med hvite blomster til et japansk bryllup?
Regjeringer, NGOer og store internasjonale firmaer setter av millioner fra sine budsjetter til å kurse sine ansatte slik at verre blundere enn undertegnedes parfymedrikking ikke skal skje. Her handler det om kontrakter, avtaler og forhold mellom stater. Et feilsteg, og det skal mye til for å gjenopprette tilliten.
Når det gjelder det sistnevnte, kan jeg si meg heldig at konsekvensene ikke ble større enn ekstra god ånde og grundig parfymering av hele munnhulen. I en Oslo-klokken-ett-kontekst trodde jeg helt ærlig at sintronparfyme var sprit. Så nå, som natten setter inn, kan jeg puste lettet ut. Og ta meg et glass fra min egen bar.
Hilsen kulturmikseren.
