Foto: Carlos Varela
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
I år går festivalen, på sitt 21. eksistensår, og i sitt fjerde uten statlig regi, fra 27. oktober til 1. november.
Stølen, leder og primus motor, tilbrakte fem måneder i Argentina, fra februar til juli 2015. Her har hun saumfartet talent, snakket med ulike kulturinstitusjoner, knyttet viktige kontakter, og som filmfiguren Willy Wonka prøvd å få tak i de beste ingrediensene til det som skal bli god festivalsjokolade.
I fjor og forfjor var programmet sterkt preget av den arabiske våren, kulturimplikasjonen denne har fått, og festivalsamarbeidet med verdensmusikkfestivalen i Beirut. Nå er det latinoboller det går i, og i morgen startet hele ballet.
En smak av polka og yerba mate
Utrops medarbeider har hørt en knippe av artistene som skal opptre under årets festivalgilde. Så hva er å anbefale?
Årets åpningskonsert bør ihvertfall bli en svært interessant affære. Horacio “Chango” Spasiuk er fra Argentina, men har familiebakgrunn fra det krigsherjede Ukraina, og vender tilbake til Norge og festivalen etter elleve år. Stedet hvor han er født, byen Apostoles, ligger i den argentinske provinsen Misiones, et sted hvor mange øst-europeere innvandret til på 1890-tallet. Flatlandet er Misiones er rik på steppelandskap og ikke minst yerba mate, den tradisjonelle tedrikken fra grenseområdene rundt det nord-østlige Argentina og Paraguay.
Spasiuk er nå en av Argentinas fremste moderne eksponenter for musikksjangeren “chamamé”, som kombinerer halvveis nostalgiske akkordionrytmer med den livlige latin-amerikansk gitar- og sangtradisjonen. Som en velfyllende vinterkveld på den sørlige halvkulen, med stekt brød og mate-te. Slik klarer Spasiuk å kombinere det beste fra to verdener.
Sentrum Scene 27.10, kl. 20.00.
En smakebit på Chango Spasiuk kan du få her.
Chilombiansk cumbia
Cumbia, bolero, balada, ska, reggae, rock. Ingen sjangre er for risikable å eksperimentere med for bandet Chico Trujillo fra småbyen Villa Alemana, midt i mellom Chiles hovedstad Santiago og havnebyen Valparaiso.
Siden oppstarten i 1999 har Chico Trujillo forsøkt, med godt resultat, å modernisere den tradisjonelle chilenske cumbiaen. Bandet tilhører den nyeste generasjonen chilenere, en generasjon som er langt mer åpent for nye kulturuttrykk og impulser. Chico Trujillo har i årevis turnert, både i Chile og i utlandet, blant annet i Berlin og Spania.
Bandets seneste varemerke er stilen “chilombiana”, en blanding med egne tolkninger av chilensk og colombiansk cumbia. Her er det duket for lapskaus og mye moro.
Cosmopolite, 29.10, kl. 21.00
En smakebit av Chico Trujillo kan du får her.
Azerisk og spirituelt
Siden Oslo World er et musikkfestival, er også andre land og regioner representert. En artist som jeg også ble nysjerrig på er den internasjonalt anerkjente aserbajdsjanske vokalisten Alim Qasimov, en av de fremste moderne eksponentene for sangstilen mugham, en sjanger med tilhørighet til Kaukasus og Persia.
Qasimov, som mange mugham-utøvere, har fått sjangeren overlevert muntlig, nærmest med støpeskjeen. Han begynte karrieren sin på 70- og 80-tallet, i en periode hvor den tradisjonelle aserbajdsjanske kulturen begynte å få større fotfeste i det som ellers var preget av kulturstrikte føringer under Sovjetunionen. Nå er Aserbajdsjan forlengst blitt uavhengig, og Qasimov kan spre sin stemmeprakt verden rundt.
Mugham handler først og fremst om improvisasjon, men kan også ha en spirituell virkning som balsam på kropp og sjel. Her har vi noe som er verdt å oppleves.
Kulturkirken Jakob, 30.10, kl. 19.30.
En smakebit av Alim Qasimov kan du få her.
Når kolonifortid blir kultursamtid
Angola og Portugal. Tidligere koloni og koloniherre. Uløselig og kulturelt tilknyttet gjennom fortiden begynner disse to landene å få et nytt postmoderne forhold til hverandre. Krisen i Portugal har ført til at portugisere reiser til vekstøkonomien i Angola for å få seg jobb. Midt i alt dette virvaret av kulturblanding står klubb-DJen Pedro Coquenão, også kjent som Batida, og prøver å lage musikk med samfunnstematikk.
Coquenão vil gjøre oss nordboere kjent med kuduro, blandingssjangeren som kombinerer det portugisiske og det angolanske/afrikanske, og som danses vilt både i Luanda og blant angolanske ex-pats i Lisboas drabantbyer. Jeg ser for meg en livlig og nyskapende konsertaften.
Blå, 31.10, kl. 23.00.
En smakebit av Pedro Coquenão kan du se her.
Link til pressebildet.
