Foto: Foto: Tove Andersson
- “Tandooristan” – menneskelige relasjoner - 22.02.2022
- Bollywood på spansk - 27.03.2013
- Innvandrere kræsjer mer - 19.07.2012
Asianettverket arrangerte lanseringen av «Tandooristan – fortellinger fra et overopphetet land» på Litteraturhuset en mørk novemberkveld. Boka er skrevet av sosialantropolog med doktorgrad i medisinsk antropologi, Torunn Arntsen Sajjad og den første delen handler om menneskelige relasjoner.
Da tidligere kultur- og likestillingsminister Abid Raja (V) som i høst ga ut selvbiografien «Min Skyld» og psykolog Nadia Ansar satt på «Lindmo» og fortalte om den tunge veien frem til de to fikk hverandre, stilte mange seg uforstående til at norskpakistanere er bundet til tradisjoner fra et kastesamfunn langt fra Norge: Et samfunn der lys hud gir deg privilegier. I «Tandooristan» kan leseren bli med Torunn Arntsen Sajjad til Punjab-provinsen, området der de fleste nordmenn med pakistansk bakgrunn kommer fra. Punjab-regionen er delt i en pakistansk Punjab-provinsen og en indisk Punjab-stat.
Professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen og sykepleier Margaret Oddsdatter Finnvik satt i panelet, omringet av vakre klesplagg i silke. Panelet ble ledet av forfatter og lærer Assad Nasir. Et av temaene for kvelden er fra bokas «Menneskelige relasjoner» der forholdet menn og kvinner, ekteskap, bryllupsseremonier, flerkoneri, slekten og menns blod, kaste og klasse – to former for hierarki, omtales.
– Noen aksepterer slike ulikheter glatt og er like opptatt av kaste, sier Nasir, men synes det er interessant å se hvordan noen bruker kastetittelen i navnet sitt, 50 år etter at de første Pakistanske innvandrerne kom til Norge.
Assad Nasar, som har utgitt bøkene «Kunsten å være pakkis (2017), romanen «Her inne hvor du og jeg finnes» (2020) og « Hva er galt med integreringsdebatten?» kan fortelle at han nylig hadde en artikkel i Klassekampen «kjærlighetens meglere», som omhandler «kjærlighetsmeglere», eller det vi kaller «Kirsten giftekniv».
– Jeg har kastet meg ut i debatten om “markedsverdi” med et essay i Klassekampen. Det er bak betalingsmur, men jeg vil selv påstå at det er verdt pengene, ler han.
I «Tandooristan» får vi nesten kjenne kastesystemet på kroppen under lesningen.
Les også: Historien om Tandooristan og det hjertevarme samfunnet.
Helsefarlig blekekrem
I India er ukebladene fulle av reklame for «Fair & Lovely» – hudkremen som gjør din hud lys og vakker. Dette er helseskadelige hudkremer som inneholder kvikksølv – og norsk tollvesen beslagla så sent som i 2020 slike produkter, ene alene ment for å bleke kvinners hud, høyne deres status – og vedlikeholde diskriminering av mørkhudede. Dette kan man også lese om i «Tandooristan».
«På ekteskapsmarkedet er lyshudede kvinner øverst på ønskelistene og bruder sminkes som hvite spøkelser på bryllupsdagen.», skriver Sajjad. Kvinner bruker kremer med syre som bleker huden. Dette bidrar til at den helsemessige effekten av sollyset forsvinner, med D-vitaminmangel som resultat. «I hvert fall hvis de er kvinner – spesielt ugifte og høykastekvinner, samt kvinner som vil gi inntrykk av at de er av høyere kaste enn det de er», skriver hun.
Det er 40 år siden Torunn Arntsen Sajjad ble kjent med de første innvandrerne fra Pakistan på et norskkurs for kvinner. Dette var på Tøyen i 1980. Torunn forteller at hun selv kjente på kulturforskjeller da hun kom til hovedstaden Oslo, selv om det i dag bare er 20 minutter inn til byen fra det mer landlige Sørum. Hun kjente at hun og innvandrerkvinnene hadde noe felles. Senere tok hun sin doktorgrad på en medisinsk antropologisk studie av genetisk veiledning blant pakistansknorske familier.
Det er de minst privilegerte hun skriver om, og hun er opptatt av den store gruppen som forblir funksjonelt analfabeter, de som er mest utsatt på flere områder.
– Selv de fattigste av de fattige deler
I «Tandooristan» forteller hun om tradisjoner og dagligliv hun selv har erfaring fra gjennom reiser til Punjab. Forfatteren, som i tre tiår forsket på møter mellom innvandrerbefolkningen og offentlige tjenesteytere, går inn i dette materialet med dyp respekt for menneskene som har åpnet sine hjem og hjerter for henne.
– Selv de fattigste av de fattige deler, sier forfatteren og antropologen, som har reist alene som kvinne og alltid opplevd å bli ivaretatt i Punjab.
Hun forteller om en enorm medfølelse fra medmennesker i Pakistan da terroren rammet Norge den 22.juli. Samtidig beskriver hun de enorme kontrastene:
« Jeg sitter i en stor bil sammen med en norskpakistansk familie i Pakistan, der mannen jobber med renhold. I den pakistanske familien er familien høyt oppe i klasse og kastehierarkiet og er velstående jordeiere. Familien har mange til å jobbe for seg.»
Sjåføren viser konsekvent at han setter seg lavere enn alle i familien, viser fysisk at han tilhører en lavere kaste, på tross av ytre likheter med familien han kjører. Når de stanser for å spise, kan han ikke sette seg ned og spise sammen med dem.
Andre eksempler fra boka viser en enorm gjestfrihet der de fattigste deler det de har. En gjestfrihet som hun ikke opplevde da hun og mannen vendte tilbake til Norge. Thomas Hylland Eriksen tar ordet og gir tilhørerne en årsakssammenheng.
– Vi har en gjestfrihet kalt NAV, sier han og forklarer at fravær av et velferdssystem gjør at det blir mer nødvendig å hjelpe og støtte hverandre.
Det han omtaler er et pliktsamfunn kontra rettighetssamfunn. Ville Pakistan, som en velferdsstat med NAV som vert, være like gjestfritt, kan man jo spørre seg.
Tittelen lover et varmt møte med Pakistan, både konkret og følelsesmessig i denne sakprosaboken som dekker langt flere temaer enn omtalt i denne omgang.
