Foto: Fenris Oswin
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
57-åringen har hatt et mildt sagt uvanlig liv. Pennant var en kjent figur i de voldelige fotball-miljøene i England på 70- og 80-tallet, på et tidspunkt hvor sosial uro og rasisme preget landet. Likevel, og som kanskje den eneste svarte, klatrert han helt til topps på den tvilsomme rangstigen i fotballklubben West Hams beryktede InterCity Firm, lagets tilknyttede hooligangruppe.
På sitt verste kunne han lede gjenger på flere hundre menn til hjemme- og bortekamper, kun med formål om å “treffe likesinnede og banke skiten ut av hverandre”. Navnet “InterCity” fikk de ytterliggående West Ham-supporterne fordi de rappet rabattkort fra British Rail (britenes svar på NSB), slik at de kunne komme seg til bortekamper enten gratis eller til nedsatt pris via de såkalte InterCity-togene.
Rasisme og mobbing
Pennant får ofte forespørsler om å snakke om sine ville ungdomsdager. Og ikke minst om hvordan det var som eneste svarte mann å være en så fremtredende figur i en subkultur dominert av hvite arbeiderklassemenn.
Vi hadde nesten ingen lover på den tiden som beskyttet svarte. Jeg fikk “sieg heil” slengt etter meg på tribunen.
– I casuals– og hooligansmiljøet var det mye rasisme. Samtidig var det også mye aksept og samhold. For å si det enkelt: på bortekamper var jeg “neger” og “wog”, mens på Upton Park (jour. anm. hjemmebanen til West Ham) var jeg bare Cass, uttalte han for en del år tilbake til tv-kanalen ITVs dokumetarserie The Real Football Factories.
Som engelskfødt av innvandrede foreldre fra Karibien hadde Cass en usedvanlig tøff start på livet. Som spedbarn ble han forlatt av sine biologiske foreldre og endte opp med å bli oppdratt av en hvit fosterfamilie i en småby i Kent. Noe som skulle vise seg å være starten på en traumatisk barndom.
– Jeg var den eneste svarte og ble mobbet fra fra dag én, år etter år. Jeg fikk ofte pryl av fosterforeldrene, og fremmede skjelte meg ut.
Første med langtidsdom
Oppveksten med fysisk og psykisk vold kan ha i sterk grad ha påvirket Pennant til å finne meningen med livet gjennom fotballvolden. Etter hvert vokste han til og ble en slåssmaskin på 195 cm. Cass begynte å ta igjen. Og som herdet fotball-hooligan kunne han med tiden skremme vannet av hvem som helst.
I 1980 ble han historisk, om enn i negativ forstand, som førstemann til å få en lagtidsdom etter en fotballrelatert slåsskamp i Newcastle, mot de lokale pøblene.
– Alle fire hadde barberblader på seg og var klare. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre, skrev Cass i sine memoarer, utgitt i 2002. I mellomtiden hadde han pådratt seg en ny voldsdom, startet vekterbedrift og blitt skutt på nattklubb.
Et helt annet Storbritannia
Guardian-journalisten Safran Mazmood er en av få fra dagspressen som har intervjuet Cass Pennant. I intervjuet fra 2008 minnes begge et helt annet Storbritannia. Et land med store sosioøkonomiske problemer under Thatchers regjeringstid, og hvor åpen rasisme herjet på sitt verste.
– Vi hadde nesten ingen lover på den tiden som beskyttet svarte. Jeg fikk “sieg heil” slengt etter meg på tribunen, ofte rett foran nesene på politifolkene. Vi hadde et mye mer brutalt samfunn, og måtte forsvare oss deretter. Jeg har opplevd mer vold frem til ung voksen alder enn det flesteparten vil oppleve i et helt liv.
Journalisten Mazmood vokste selv opp i Luton, en by 30 mil nord for London, på 80-tallet. Han skriver kommenterende i intervjuartikkelen om sin egen opplevelse som ung fyr med pakistansk familiebakgrunn:
“Vi var mange med vest-asiatisk bakgrunn som bodde i nærheten av Kenilworth Road (jour. anm.; hjemmebanen til Luton Town). For oss handlet lørdagskveldene om å gjøre innkjøpene, komme oss så fort som mulig hjem før kampslutt, og låse dør og dra ned gardinene. Vi visste hva som ville komme etterpå.”
Usedvanlig og sedvanlig på samme tidspunkt
Safraz Mazmood trekker også paralleller til Cass Pennants virkelige livshistorie til hovedpersonen i Shane Meadows roman This Is England. Historien om Pennant er både vanlig og uvanlig, skriver han videre.
– Her handlet det om gutter som ble til menn med ritualisert vold, samtidig som man søkte etter et fellesskap og en identitet som veien ut av utenforskap. Hvit, eller svart, kanskje kan man se på mekanismene bak som de samme?
For Pennant startet bruddet med hooligan-livet etter at han ble far for første gang. I dag jobber han som forfatter og foredragsholder, og har skrevet flere memoarer om tiden som fotballpøbel. Et liv han nå har forlengst vendt ryggen.
– Jeg måtte akseptere at det jeg gjorde påvirket andre. Å fortsette å leve slik ville få til negative konsekvenser, og det var det som fikk meg til å endre livet mitt, uttalte han til The Guardian.
(Kilder: ITV, Wikipedia, The Guardian)
