Foto: Giovan Francesco Barbieri (1591 - 1666)
I en godt lest artikkel på forskning.no tar den profilerte forskningsjournalisten Erik Tunstad et oppgjør med religion, og da særlig kristendom.
– Nok en høytid er over, og jeg er som alltid like forundret. Tror folk virkelig på alt dette? spør jeg mine venner. Tror de at en jomfru ble besvangret av en gud, og senere fødte en gud – fremdeles som jomfru? Tror de at selvsamme gud lot seg henrette – for å frelse oss alle fra «arvesynden» – en medfødt, dårlig definert tilstand av utilstrekkelig moral, en defekt hans far, Gud, fant på å utstyre oss med?
Og tror de at vi havner i helvete, i evig pine, dersom vi ikke godtar alt dette? forsetter han.
– Neida, svarer de – de tror ikke det. Folk flest er kulturkristne. Religion er en tradisjon, noe som gir de kulturkristne en varm følelse av samhold og tilhørighet – og litt «ånd». Kirkebesøket på julaften er følgelig først og fremst et uttrykk for at religion er samfunnets lim, det som holder oss sammen som, ja kultur.
Men Tunstad er ikke så overbevist om at religionen bare er harmløs.
– De religiøses lealause forhold til virkeligheten hadde for så vidt vært helt greit – hvis religion bare var et eventyr. Men det er det jo ikke. Det hadde også vært greit nok – dersom religion egentlig bare er filosofi. For mange er nok religion akkurat det, filosofi – retningslinjer for hvordan de vil leve.
– Men religion er faktisk veldig mye mer enn filosofi. Det er en instruks om hvordan vi skal leve, en instruks man forventes å etterleve, en instruks som kan iverksettes, en instruks som påvirker våre liv. Og det er en påstand om konkrete fenomener og hendelser i den virkelige verden. Det er en påstand om at Gud skapte verden, omtrent slik vi ser den i dag, det er en påstand om at du lever videre etter døden.
– Dette er store påstander. Og ingen vet hvordan de religiøse kan vite dette. Vi blir bare bedt om å tro det de sier.
