Foto: Kristian Fabrizio Mendoza
- Joachim vil endre andres liv gjennom trening - 02.05.2018
- Flere tror på ånder og reinkarnasjon - 30.10.2016
- Jøder i Norge – innenfor og utenfor i 160 år - 26.05.2016
– Jeg ble glad da jeg fikk vite at han var jøde. Foreldrene mine ville støttet meg uansett, min bror giftet seg med en ikke-jøde, men for meg var det viktig å bli sammen med en med samme jødisk bakgrunn. Det handler om å finne en som forstår dine tradisjoner, og som ønsker å føre dem videre til våre barn, sier Cathrine London Adler om sin ektemann mens hun gjør klar espressomaskinen på kjøkkenet hjemme.
Vi befinner oss i hennes rekkehus på Oslo vest. Det er fredag formiddag, solen skinner og gradestokken stopper på minus 11. En typisk januardag i byen, men for familien London Adler er dette mer enn en vanlig dag. Bordet er dekket med to sabbatslys som skal tennes ved solnedgang. Ved siden av hver tallerken: fire kiddushbegre av sølv som brukes til å velsigne druesaften på bordet.
Imidlertid er det kurven hvor challabrødene skal være som opptar Utrops utsendte aller mest, og hovedpersonen forklarer at det flettede brødet spises hver fredag og lørdag. Challabrødene blir spist sammen med kyllingmiddagen Cathrine og barna på fem og åtte kommer til å lage. Mennene ved bordet vil ha på seg kippa, hodeplagget vi ofte tenker på når ordet “jøde” dukker opp i media. Og fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag betyr sabbat en hyggelig pause fra det vanlige hverdagslivet for den jødiske familien på fire.
Integrering har vært et mål for jødene helt siden den første tiden i Norge.
– Velsignelsene som kommer før og etter middagen vil være på hebraisk – vanligvis er det mannen som velsigner, men denne gangen blir det barnas tur, sier London Adler.
Kosher og norske referanser
Cathrine London Adler har et vestlig etternavn. Hun er fra Oslo. Hun elsker skigåing og friluftsliv. Hennes barn er tilknyttet idrettslagene i nærområdet. Hun er aktiv i styret i barnehagen til sin 5-åring. Hun er jøde, og stolt av det.
– Men hvor sterk tradisjonene holdes varierer fra person til person. Her hjemme har vi ikke kosherkjøkken (kosher er den jødiske betegnelsen på mat som det er tillatt å spise, red.anm), men vi vet hva som skal til for å holde et koshermåltid, forklarer hun.
Mens vi sitter der, på den lysegrå sofaen innerst i huset, klarer ikke Utrops utsendte å la være å se parallellene til troende muslimer. London Adler nikker enig og forklarer at begge gruppene tilhører minoritetsgrupper i Norge. Så viser hun frem legoklossene til barna. Og sammenligner sin kulturelle egenart med de fargerike plastbitene.
– Mange jøder føler seg like norske som nordmenn flest, fordi vi har de samme referanserammene. Hadde du ikke visst om min tro, så ville du aldri tenkt over det. Og det er her legoklossene kommer inn; Vi trenger ikke ta bort en kloss for å bygge videre, vi bygger både norsk og jødisk identitet på hverandre som til slutt blir resultatet – jødisk nordmann. Det samme gjelder de norske jødene – vi skiller oss fra majoriteten, men samtidig er vi bygget på samme kulturelle fundamentet som den norske folkesjelen, sier Adler som har oldeforeldre som kom hit som jødiske flyktninger fra Litauen rundt forrige århundreskifte.
– Jeg er jøde, jeg ser det selvsagt ikke som et skjellsord. Det beskriver den gruppen jeg tilhører og er i utgangspunktet ikke et ladet ord. Vel og merke om det brukes i rette mening! Jeg kjenner ingen som har et problem med å bruke dette ordet, men som sagt, i ordets rette forstand og kontekst, sier Cathrine London Adler.
Jeg drar fra London Adlers hjem og tenker: hvis jøder er som nordmenn flest. Hvordan klarer de da å bevare sin egenart?
En identitet på tre bein
– Ja, så hva karakteriserer en jøde? spør han retorisk mens han heller vann i koppen. Ervin Kohn, er nestleder i Antirasistisk Senter (ARS) og forstander i Det Mosaiske Trossamfund. Vi befinner oss på ARS kontor i Storgata noen dager etter møtet hos London Adler. Kohn, som innvandret fra Ungarn som femåring i 1960, tar frem et ark og begynner å tegne. Resultatet blir en slags ellipse hvor ordene jødisk identitet står i midten. Så skisserer han tre ben og skriver langs strekene følgende tre ord: religion, folkets historie, Israel. Han peker på arket.
– Det er disse tre beina den jødiske identiteten står på.
Kohn heller kaffe i glasset sitt mens undertegnede får vann i en keramikkopp. Så benytter han anledningen til å fortelle at det er slik kalde og varme drikker serveres i fødelandet. En vane han aldri har ønsket å endre.
– Med religion menes det den tradisjonen og praksisen vi har fra de hellige skriftene, mens folkets historie er vår identifisering med jødenes kollektive historie. I dette ligger også alle kulturelementene, som mattradisjoner, sangtradisjoner osv. Til slutt har vi tilknytningen til Israel, en tilknytning vi blir minnet på i alle bønnene våre, sier han før han tar en slurk av glasset og forteller oss at jøder både har et historisk, religiøst og emosjonelt forhold til Israel.
– Disse tre elementene utgjør kjernen i den jødiske identiteten og hver enkelt jøde har sin unike miks av disse tre, fortsetter han engasjert.
De fleste er med i DMT
Videre forteller han om den sterke tilknytningen mange jøder har til Det Mosaiske Trosamfund (DMT). Ifølge DMTs egne beregninger finnes det cirka 1300 jøder i landet. 1100 av disse bor i Oslo, 160 i Trondheim, mens resten er spredt rundt. 747 mennesker er tilknyttet trossamfunnet, ifølge SSBs statistikk, noe som tilsvarer 57 prosent av alle jøder i Norge. Til sammenligning tilhører 55 prosent av alle innvandrere med muslimsk bakgrunn et islamsk trossamfunn, skal vi tro SSBs tall.
– Med andre ord; hvis disse tallene er representative for andelen praktiserende jøder, betyr det at forholdsvis mange i denne gruppen er religiøse?
– Jødenes tilknytning til DMT kommer av at vi har en pluralistisk medlemsmasse. Hos oss finner du alt fra ateister, agnostikere, lettere praktiserende, religiøse og alt annet midt imellom, sier Kohn videre. Før han forklarer at synagogen og byggene rundt er mer et møtested hvor den jødiske egenarten får utfoldet seg.
Men så sier han noe interessant:
– Jøder har en minoritetskompetanse som andre minoriteter ikke har, og denne kompetansen deler vi gjerne med andre minoriteter i Norge.
Så hva går denne minoritetskompetansen ut på?
– I over 2000 år har vi vært minoriteter i Europa. Og i Norge innvandret de første for 160 år siden. Det har alltid vært et mål for jøder når de kommer til et nytt land å bli integrert så raskt som mulig. Noe av kompetansen ligger i en sensitivitet for hva som er de viktige kulturelementene i landet man kommer til. Det viktigste i alle samfunn er å lære lokalt språk. Det er så viktig at i det jødiske samfunnet i Norge ble det sett ned på når man snakket gebrokkent norsk. Å fornorske navn og å gi barna navn som hadde en naturlig uttale på norsk var også praksis, sier han.
– Strekker man seg ikke litt langt med navneendring?
– Ikke veldig langt. Forskjellen er, har du en bevissthet, eller er du bevisstløs? Vi gir ikke barna våre navn som er umulige å uttale. Det å gi slike navn er lite hensiktsmessig, tenker vi, og når tall fra Fafo viser at sjansen for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandskklingende navn, så er det klart at det å endre det ville gjort ting mye enklere. Navn er en del av språket, og språket er en av nøklene til integreringen, konstaterer han.
Ervin Kohn presiserer at det å delta i viktige norske kulturelle aktiviteter som sport- og friluftsliv. Også deltakelse i dugnader, loppemarkeder og foreldremøter har vært viktige for jødene for å lykkes i det norske samfunnet.
Med andre ord: jøder er en forholdsvis sammensveiset gruppe, og jødisk identitet er basert på de tre pilarene som er religionen, forholdet til Israel og kulturen. Jøder har også en klar mening om hva som må til for å lykkes, takket være deres minoritetskompetanse, og som Cathrine London Adler fortalte oss; mange av jødene er også opptatt av å bevare sin egenart, noe den høye andelen tilknyttet DMT også viser.
Minoritetserfaring
Men stemmer dette? Er det virkelig så enkelt? Vi tar turen til Bygdøy og Holocaustsenteret for å ta en prat med stipendiat Vibeke Moe. I hennes forskningsrapport «Det som er jødisk – Identiteter, historiebevissthet og erfaringer med antisemittisme» intervjuer hun, sammen med Cora Alexa Døving, 55 personer med jødisk bakgrunn i Norge. Jeg stiller henne overfor det jeg har funnet ut så langt. Moe er ikke overrasket.
– Integrering har vært et mål for jødene helt siden den første tiden i Norge. Dette kan knyttes til at jødene har vært minoriteter i Europa, men det kan også sees i sammenheng med deres lange historie som forfulgte. En av informantene våre beskrev hvordan hun som liten hadde fått beskjeden “don’t rock the boat”, altså at hun som jøde skulle “ligge lavt” så det ikke oppsto problemer. Det er betegnende – uttrykket beskriver hvorfor integrering har vært så viktig for jødene, å ikke skille seg for mye ut i offentligheten samtidig som den kulturelle identiteten skulle bevares, sier Moe.
Hun forteller også at det var først gjennom opprettelsen av staten Israel at jøder begynte å få erfaring som majoritet.
– Jeg husker hvordan en av informantene fortalte om en reise til Israel og hvor spesielt det hadde vært plutselig å være en del av majoriteten. Men spørsmål om identitet er komplekse, vi har alle sammensatte identiteter. Norske jøder er en minoritet, men har selvsagt også en tilknytning til et bredere norsk fellesskapet, forklarer hun.
– Lei av å måtte forsvare israelsk politikk
– På en av skolene vi besøkte var det en av elevene som spurte “hvor jødene var”. Det eleven ikke visste var at vi stod rett ved siden av, forklarer Rachel Mizrachi mens venninnen Eliana Hercz nikker enig.
Mizrachi og Hercz tar oss imot på et av møterommene i DMT en sen ettermiddag i januar. Sammen utgjør det frontfigurene for “Jødiske veivisere”, et prosjekt hvor 20-åringene reiser rundt om i landet med et mål for øyet; å informere ungdom om å være jøde og hvilke utfordringer de møter . Men “jentene”, som de blir kalt innad DMT-miljøet, ønsker også å avlive myter og usannheter om jøder. Ofte er det disse som ligger til grunn for mye av de antisemittiske holdningene som finnes idag, forklarer de.
– Vi har opplevd at enkelte tviler på hvor lojaliteten vår ligger som jøder. Samtidig opplever jeg at spørsmål om konflikten er det første som kommer opp når jeg forteller jeg er jøde. Vi har også opplevd mennesker som mener vi ikke er “norske nok”. Jødedommen er min religion og Norge er min nasjonalitet, jeg skal ikke måtte velge, jeg vil kunne ha begge deler, sier Hercz.
– Foruttinntatte holdninger om oss, ofte forsterket av media, er noe mange jøder må leve med. Mange tillegger oss egenskaper som ikke finnes, hvorfor må jeg, som norsk måtte svare på det som foregår mellom Palestina og Israel? Min tro er jødisk, vi har en tilknytning til landet, men konflikten i området har ingenting med oss å gjøre, sier Mizrachi mens de presiserer at uvitenhet er den største årsaken til mytene.
Tette bånd
Negative holdninger og usanne myter til tross: Mizrachi og Hecz er stolte over å være jøder. Begge har vokst opp i DMT og kaller synagogen for sitt “andre hjem”, og mens de viser oss rundt i lokalene klarer ikke Utrops utsendte å la være å legge merke til samholdet i menigheten. Vi hører forskjellige europeiske språk i gangene mens vi går fra møterommene til synagogen, og barn i alle aldre hilser på de. For både Mizrachi og Hercz er dette veldig likt deres barndom, og 20-åringene forteller om en oppvekst hvor de tilbrakte mangfoldige timer i uken i DMTs lokaler.
– Vi jøder er ikke bare en religion, men et folk. Jøder har vært igjennom mye, og det bringer oss da til dette fellesskapet vi har. Nå vet jeg ikke hvordan andre religioner er, men når man møter andre jøder i utlandet har man dette “fellesskapet”, hvor vi føler vi har en tilhørighet til hverandre på grunn av religionen. Mange jøder åpner for eksempel hjemmet sitt for andre jøder selv om vi ikke nødvendigvis kjenner hverandre, sier Mizrachi.
