Foto: Are Vogt Moum
Lang historie
Festivalen er en ekte folkefest, der attraksjonene ikke er berømte artister eller dyr underholdning. Det er folket selv som både arrangerer, underholder og deltar som publikum. Festivalen har vært et årlig innslag i den bomaskin-pregede drabantbyen siden 1974, og siden 1979 har de latinamerikanske foreningene vært en viktig drivkraft bak festivalen.
José Romero, som selv bor i Hammarkullen, er veteran. Han deltok på festivalen for 41. gang i år.
– Jeg har vært med hver gang siden starten. I vår gruppe i år har vi med fire generasjoner. Det alle beste med festivalen er at den bygger broer mellom mennesker, sier han til Göteborgs-Posten.
Ifølge avisen var 25 (danse)grupper påmeldt til festivalen i år, noe som er ny rekord. Utrop var også til stede og vi la merke til en sterk overvekt av søramerikanske dansegrupper, men det var også afrikanske og kurdiske grupper med i den store paraden lørdag og under fremvisningene på sportplassen senere samme dag.
Ropte ut støtte til soldater
Før den kurdiske kvinnegruppa skulle ha sin fremvisning, ble det holdt en appell på kurdisk og da appellanten erklærte sin støtte til Peshmerga-soldatene, som i dag kjemper en hard kamp mot IS, runget et enormt, spontant jubelrop fra tribunen.
I det hele tatt bærer festivalen preg av å være for og av minoriteter, store deler av publikum har minoritetsbakgrunn og er fra området. Ett unntak er de mange politiske stands på området, som er nesten fullstendig dominert av venstreradikale grupper som kommunistpartiet og grupper som støtter Palestinas frigjøring. Stemningen på festivalen var likevel først og fremst nettopp festlig, og barn, unge og gamle deltok i skjønn forening.
Scroll nedover for å se flere bilder.
