Foto: Skjermdump fra filmtrailer
– For at dere skulle gå all in, måtte vi gå all out, sa Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid på festpremieren av “VEGG VEGG VEGG”.
Han sikter til hvordan Karpe for første gang i karrieren sin har sluppet taket og latt noen andre styre stemmene deres uten å blande seg inn. Definisjonsmakt er ellers svært viktig, for duoen. Spesielt for duoens mer jordnære halvpart, Chirag Rashmikant Patel.
– Jeg liker å bli forstått, men det er ikke så viktig for Magdi, sier Chirag i et av intervjuene som er flettet inn i filmen.
Resultatet av å gi kontrollen til regiduoen Tommy Gulliksen og Erik Treimann, ble en ærlig skildring av et vennskap, bestående av to motsatte peronlighetstyper: Magdi er full av spinnville ideer, og holdes noenlunde på bakken av Chirag som virker å ha mest lyst til å fokusere på å lage gode tekster.
Definisjonsmakt og brobygging
I “VEGG VEGG VEGG” definerer Chirag sitt mål med ett ord. “Definisjonsmakt”.
Ifølge ordboka er definisjonsmakt makten til å få “gjennomslag i opinionen for sin versjon av virkeligheten eller for hvordan et begrep skal forstås og defineres.”
Med tekstene sine har Karpe gjennom flere år hjulpet Norges befolkning med å forstå hvordan rasisme, fordommer, splittende innvandrings- og integreringspolitikk, ekskluderende forestillinger om norskhet og forventninger om assimilering, kan øke distansen mellom flerkulturelle nordmenn og etnisk norske.
Store deler av Norges minoritetsbefolkning har ved flere anledninger hyllet Karpe for å sette ord på følelser de ikke har klart å sette ord på selv. Dette vises svært godt i Yohan Shanmugaratnams tolkning av Karpes nye låt “BARAF/ FAIRUZ”.
“Karpe setter melodi til migrantens melankoli” skriver han i tolkningen som har fått tusenvis av nordmenn til å ta til tårene.
“VEGG VEGG VEGG” er ikke et dypdykk i Karpes tekster. Dokumentarfilmen viser Karpes reise fra å være en rapduo til å bli kunstnere. I fokus er det konfliktfylte vennskapet til Norges mest suksessrike artistduo.
Komisk, ufiltrert og ekte
Dokumentarfilmen er satt sammen av filmklipp fra oppussingsprosjektet, av et teaterbygg i Skien, intervjuer med Chirag og Magdi, barndomsfilmer, og filmer fra starten av Karpe Diems karriere, tidlig 2000-tallet.
De motsridende ønskene til den spinnville Magdi og kritiske Chirag ender i mange komiske krangler. Det virker som om Agri Soltanpanah (Agri Soltan), mannen som har filmet hele oppussingsprosjektet, har lyktes med å ikke bli lagt merke til, fordi det som utspiller seg mellom Chirag og Magdi er ufiltrert og ekte.
Gulliksen og Treimann har lykkes i å klippe sammen filmklippene slik at det til tider er umulig å holde latteren tilbake. Denne kombinasjonen av god klipping og komiske krangler preger spesielt den første delen av filmen.
Hva skjer i Skien?
Filmen viser også at krangling kan føre til nydelige resultater.
Karpe hadde nok ikke fått så store deler av Norges befolkning til å lytte til tekstene deres i snart to tiår, om det ikke hadde vært for Magdis konstante jag etter nyskapning. I filmen portretteres han som den svevende og slitsomme delen av duoen.
Ironisk nok var det den mer skeptiske Chirag som introduserte Magdi for det interaktive teaterkonseptet som resulterte i at de kjøpte et konserthus i Skien og lagde norgeshistoriens mest eksperimentelle konserthus i Skien.
Gjennom en serie av loops publisert på Karpes Instagram har fansen spurt seg det siste årene: “Hva skjer, og hva skjedde i Skien?”.
Filmen gir svar på mange av spørsmålene knyttet til Karpes siste kunstneriske prosjekt.
Som et gammelt ektepar
Mange rare tanker eksponeres i dokumentarfilmen. Det virker som om duoen har tilbragt så mye tid sammen, og blitt så nære, at det er viktig for Magdi å ha fysisk avstand fra Chirag.
– Hvis Chirag kommer borti meg på armen, så må jeg tørke meg på armen etterpå , sier Magdi rett foran Chirag.
– Vi er som et gammelt ektepar som har sluttet å ha sex, sier Chirag.
Dokumentarfilmen viser en rørende rar og hittil usett side til et av Norges aller mest kjente vennepar.
I det ene øyeblikket sier Magdi rett ut at han ikke bryr seg om hvordan Chirag har det mentalt, i det andre øyeblikket forteller Chirag en historie fra Videregående skole, som et eksempel på at Magdi støtter ham når det gjelder:
– Vi så en video på skolen hvor Taliban henrettet noen. Så sa en av jentene til meg: “Hvorfor er du så sjokkert? Er ikke du vant til å se slikt?” Da Magdi hørte dette startet han en underskriftskampanje for å få disse to jentene kastet ut fra skolen. Han fikk masse underskrifter. Jentene ble jo veldig lei seg.
Chirag tenker seg om litt før han sier bestemt:
– Jeg tror det er det fineste noen har gjort for meg noensinne.
Fra å telle kroner til å gi bort en mill
Blant filmklippene fra starten av Karpes karriere, kan man blant annet se duoen stå og selge platene sine selv for femti kroner.
– Er det femti kroner? Spør den unge Chirag og teller kronestykkene han har fått i hånda si.
Kontrasten er stor til hvordan det står til med duoen i dag. Duoen har nylig gitt bort en million til veldedige prosjekter.
En unik gave til fansen
De har ikke bare gitt bort penger til veldedige prosjekter. Filmen viser at Karpes teaterbygg-prosjekt ikke handler om å demonstrere hvor mye penger de har tjent opp med et fasjonabelt bygg. Prosjektet handler om å gi en helt unik opplevelse til 100 utvalgte fans.
Kanskje det er for å rettferdiggjøre den enorme pengebruken at dokumentarfilmen bruker litt for lang tid på å vise prosessen fra da fansene fikk beskjeden om at de er valgt ut til intimkonserten til det faktisk skjer.
Det vises for eksempel grundig, hvordan Chirag og Magdi bruker lang tid på å uttale navnene til de utvalgte fansene riktig. Fansens reaksjoner i ettertid, viser at denne tiden riktignok ikke var bortkastet.
– Det er første gang i livet mitt at noen uttaler navnet mitt riktig, sier flere av de utvalgte gjestene.
Litt på utsiden av moroa
Kanskje er det et snev av misunnelse som gjør at denne siste delen av filmen kan virke litt langdryg for oss som ikke ble invitert på den unike konsertopplevelsen. Jeg mener; hvem vil ikke ligge flytende på en bademadrass, mens Karpe går mellom dem i det grunne vannet og synger?
Intimkonserten må være noe av det mest dedikerte noen artister har gjort for fansene sine gjennom hele verdens musikkhistorie.
Publikum til dokumentarfilmen “VEGG VEGG VEGG” blir derimot stående litt på utsiden av moroa og se inn. Samtidig er det fint å se 100 utvalgte fans ha sin livs opplevelse. Tiden som var viet til dette i filmen kunne med fordel være kuttet ned. Filmens høydepunkter finner vi i første halvdel.
– Verdens korteste rapduo trengte verdens høyeste regiduo,
Til tross for at en stor del av filmen er preget av krangling er følelsen filmen gir harmonisk. Det er vakre og spennende visuelle bilder. Filmklippene er satt sammen i en behagelig og komisk harmoni. Filmskaperne har gjort en god jobb.
Det er ikke noe poeng å etterspørre et klimaks og et brutalt vendepunkt når filmen skildrer en duo som bare har blitt mer og mer populære for hver utgivelse de har kommet med. Derfor blir kranglingen mer komisk enn trist. Fordi den ødelegger ikke for duoen. Det virker heller som om kranglingen er gnisten som trengs for å lage fyrverkeri.
– Verdens korteste rapduo trengte verdens høyeste regiduo, sa Chirag på festpremieren. Han pekte på høydeforskjellen mellom regi-duoen og Karpe-duoen.
Uten at resultatet har noe med høydeforskjellen å gjøre, er det mye sannhet i det Chirag sier; Gulliksen og Treimann har klart å fange en privat, morsom og spennende side av den ellers private duoen. Og viktigst av alt, har de mestret å vise hva to svært forskjellige personlighetstyper kan utrette om det orker å holde sammen. Krangling kan bli til mesterverk.
