Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
17. november åpnet utstillingen Den forsvunne diamant på Interkulturelt Museum. Thoe har involvert kunstnere fra Mosambik, Kenya, Tanzania og Zambia med verker som behandler møtet mellom europeiske og afrikanske interesser.
Malangatanas malerier handler om utmagring av naturressurser i Mosambik. Joseph Bertiers bruker satire for å belyse politiske maktspill. Oslo-baserte Victor Mutelekesha behandler drømmen om Europa og dobbel identitet i sine fotografier. Marie Cidosa utfordrer den historiske maktkampen om afrikanske råvarer gjennom sitt materialnære kunsthåndverk.
Koloniserings-kappløp
Utstillingen minnes Berlinkonferansen, en konferanse som for 131 år siden befestet den europeiske koloniseringen av Afrika. I det såkalte “kappløpet om det afrikanske kontinentet” mot slutten av 1800-tallet og frem til 1914 ble opptil 90 prosent av landmassen enten innlemmet eller annektert av europeiske stormakter. Kun Etiopia og Liberia klarte å forbli frie og suverene stater på kontinentet.
Formålet med utstillingen er ifølge Thoen å vise et annet Afrika enn det man hører om i nyhetene.
– Gjennom kunsten skal vi vise frem de forsvunnede og glemte diamantene som finnes i afrikansk kunst og historie, slik at man får et motvekt til de stereotypiske fortellingene som preger kontinentet, sier Thoen til utrop.no.
Kan man si at Norge var en offisiell kolonimakt gjennom sin deltakelse i denne konferansen?
– Ikke i ren forstand, men vi utøvde en slags rolle indirekte, da de 14 landene møttes i Berlin i 1884 og 1885 for å dele kontinentet mellom seg.
Laget nye grenser
En del av Thoes performance var å symbolsk dele en “Afrika-kake” i 50 biter. Noe som ifølge henne skal gi rom til ettertanke
– Vi kan markere, eller “feire” dette, og tenke videre på hvordan vi skal behandle Afrika og afrikanerne i de neste 131 årene.
Når du snakker om å “feire”: Er dette ment som en kunstnerisk protest?
– Selvfølgelig. Jeg var i Berlin for to år siden, og begynte å jobbe med utstillingen. Jeg studerte Berlin-konferansen nærmere, noe som motiverte meg til å gjøre et dypdykk i den delen av norsk og europeisk historie vi ikke er så glad i. Her er det viktig å påminne oss selv om at vi, altså Norge, var gjennom handelsflåten vår med på å frakte opptil 85.000 slaver fra Afrika før storkolonieringen satte i gang på 1800-tallet. Vi må kunne se oss selv i speilet og innse at vi ikke alltid har vært det godlynte folkeslaget som historiebøkene ofte viser til.
‘
