Foto: Michael Mienna
«Hevn» er et nyansert, reflektert og allsidig innlegg i et evig-aktuelt tema: fremskrittets uante konsekvenser. Skuespillerne veksler stadig mellom norsk og samisk, og, sammen med den til tider lette uttrykksformen, gjør dette det iblant dessverre litt vanskelig å følge teksten. Men «Hevn» er uten tvil et gjennomtenkt politisk innlegg i en viktig debatt.
Det skrev anmelder Idalou Larsen i Klassekampen i november i fjor da stykket til Sven Henriksen var å se på Det Norske Teatret i Oslo. Stykket er skrevet for og satt opp av Det samiske nasjonalteateret Beaivvas, og hadde premiere 7. oktober i fjor i Kautokeino. Deretter har Beaivvas reist rundt på turné i Norge og Sverige.
“Hevn” handler om et lite, samisk bygdesamfunn der et stort konsern ønsker å starte opp gruvedrift. Det fører til dype splittelser. Reindriftssamer ser gruven som en trussel mot sin tradisjonelle levemåte og mulighet til å skaffe seg en inntekt. En av hovedkarakterene, Risten Biret, spilt av Anja Saiva Bongo Bjørnstad, bestemmer seg for å sprenge en bro for å stoppe utbyggingen. Andre i lokalsamfunnet ser på gruven som en redning for bygda fordi den vil føre med seg arbeidsplasser og økonomisk vekst.
«Hold deg unna det jævla pakket». Jeg husker jeg funderte over hvor dette raseriet kom fra.
Skam over det samiske
Stykket og tematikken gjør oss nysgjerrige. Hvem er mannen bak? De som er mye på nett og diskuterer samfunnspørsmål vil vite at Sven Henriksen (61) i tillegg til å være dramatiker har en mye lest blogg. Og han er ikke den som legger to fingre i mellom. Språket i bloggen er friskt og direkte, nokså ulikt tørre analyser man kan lese i de store mediene.
Men mer om hans politiske engasjement senere. Når vi ringer ham, er vi interessert i hvem han er, bakgrunnen hans.
– På Wikipedia står det at du ikke hadde noen kontakt med den samiske kulturen i barndommen?
– Det er ikke helt riktig. Hver sommer var jeg på besøk hos mine besteforeldre i Mortenhals i Malangen (omtrent en times kjøretur sør for Tromsø, red. anm). De var sjøsamer. Men vi barna var ikke klar over det. Jeg har minner om at mine besteforeldre av og til snakket et fremmed språk seg i mellom, et språk jeg ikke forsto. Og så var det kopping, årelating, håndspåleggelse osv, ting som man ikke skjønner seg på når man er liten.
Farens familie kom fra et område hvor fornorskningen var særlig hardhendt.
– Faren min forbandt det å være same med skam. Den dag i dag har jeg søsken som fornekter det samiske. Den skammen er noe du kan se langs hele kysten. Den samiske kulturen ble nesten utradert pga den norske jordskifteloven. Det ligger et overgrep der også.
I Norge har reinsdriftssamenes beite- og arealrett helt siden midten 1800-tallet blitt ansett som en «vikende» rett, lærer vi når vi begynner å lese om temaet. Grunneierne har stort sett fått viljen sin der deres jordbruksinteresser har stått mot reindriftssamenes. Professor Øyvind Ravna ved universitetet i Tromsø skrev om dette i tidsskriftet Lov og rett i 2005. Først på slutten av 1990-tallet fikk man en ny rettsforståelse på dette området i Norge.
– Mot slutten av 1800-tallet søkte myndighetene aktivt å bruke salg av jord som et middel til kolonisering og fornorsking av Finnmark. Tiltak rettet seg i første omgang mot innvandringen fra Finland, men mot århundreskiftet […] også mot den samiske befolkningen. […] Også jordsalgsloven av 1902 hadde som ett av sine formål å fremme en norsktalende befolkning i Finnmark. [B]estemmelsen [om at kjøper skulle kunne lese, skrive og snakke norsk] sto uforandret helt til 1960-tallet […].
Og faren til Sven Henriksen var altså av samisk slekt, selv om han aldri snakket om det. Moren var derimot etnisk norsk fra Telemark, og der vokste han opp.
– Jeg pleier å si at jeg har joik og stev i meg, sier han.
Ville kurere sønnen for homofili
Likevel forlot han hjemmet svært tidlig, og brøt kontakten med faren.
– Min far var en av lederskikkelsene i Jehovas Vitner, så det skar seg da jeg fortalte at jeg var homo. Det var ingen lett tid. Faren min ville sende meg til Amerika for å bli «kurert».
– Faren din snakket aldri om sin samiske bakgrunn?
– Han fornektet det hele tiden. Men han innrømmet det på dødsleiet, har jeg blitt fortalt. Jeg var ikke selv til stede. Det jeg husker godt, er at han ble rasende når han måtte forholde seg til eller snakke om samer. En gang kjørte vi over Saltfjellet. Der vi stoppet, satt det en same og solgte håndverk. Han ble rasende da jeg ville bort å kikke. «Hold deg unna det jævla pakket». Jeg husker jeg funderte over hvor dette raseriet kom fra.
– Hvordan var det å være Jehovas vitne som barn?
– Det føltes trygt, det var godt å ha mange mennesker rundt seg. Når man er barn, tror man at alt er som det skal være. Etter hvert begynte jeg å tilegne meg kunnskap, og da så jeg at det var snakk om en fundamentalistisk sekt, selv om jeg kanskje ikke hadde akkurat de ordene på den tiden. Allerede som 14-åring begynte jeg å stille spørsmål, spørsmål som far ikke kunne svare på. «Du er for intelligent for meg, gutten min», sa han. Det var jo hyggelig, men det gikk ikke i lengden å bo sammen med ham.
Bare 16 år gammel reiste han hjemmefra og kom seg til Oslo.
– Hvordan klarte du deg alene i storbyen så ung?
– I begynnelsen rekte jeg rundt, bodde i okkuperte hus, sov i oppganger, slike ting. Men etter hvert ordnet det seg med jobb og et sted å bo. Senere gikk jeg på Musikkonservatoriet og studerte sang, og så fikk jeg meg noen oppdrag på scenen. Teaterskolen kom jeg aldri inn på.
Politisk engasjert
– I dag har du, i tillegg til skuespillerkarrieren, en godt lest blogg hvor mange av innleggene handler om politikk. Hvordan fikk du en politisk interesse?
– Når du har fått en vanskelig start i livet, værer du urettferdighet. Jeg ble nok særlig årvåken overfor maktstrukturer. For meg var det de økonomiske forskjellene i verden som skaper konflikter. Jeg så at det var noe alvorlig galt i måten man tenker på. Det sto også klart for meg at i vårt demokrati er det alt for få som benytter sin mulighet til å si fra og protestere. Folk får hele tiden høre at debatten har blitt så polarisert at det beste er å holde kjeft. Men jeg tror at Trump vant nettopp fordi de mest intelligente holdt kjeft, trakk seg ut, ga opp.
– Du er også med i SV. Hvordan skjedde det?
– Med tiden har jeg blitt en offentlig person, så SV ville ha meg med på lista her hvor jeg bor. Før det hadde jeg aldri tenkt på at jeg skulle gå inn i politikken.
Han står som vara til kommunestyret i Mo i Rana, og har bare vært to år siden i SV «sånn ordentlig». Han blir nok aldri politiker på heltid, mener han. Den gamle skepsisen mot makta får ham til å stritte imot.
– Jeg har ikke sjel eller hjerte til det. Den profesjonelle politikken er ganske hard i klypa, og når jeg ser den politiske makten utspille seg på de underligste steder rett foran øynene på meg, blir jeg litt skremt.
Ikke så viktig å være riktig
Grunnen til at han flyttet nordover, var at han fikk han en rolle ved Nordland Teater. Det skjedde for elleve år siden.
– Teateret likte meg, og jeg likte dem, så for fire år siden flyttet jeg hit sammen med mannen min. Han jobber ved teateret, og jeg jobber som frilanser.
– Du har stått på scenen siden 70-tallet. Hvordan har måten du tenker om kunst på endret seg?
– Man utvikler seg jo gjennom et langt liv. Jeg er nok litt reaksjonær i synet på kunst, hvis jeg kan bruke det ordet. Jeg tror man kan finne gull de fleste steder og i de fleste sjangre.
Han liker teater som skaker litt opp, som får ham til å tenke.
– På den annen siden tror ikke teater må være så jævla viktig hele tiden. Det er det samme med litteratur og kunst. Jeg er en del av de kretsene, og vi som er der, må passe oss for å bli bedrevitere. Vi skal ikke gå rundt å fortelle folk at de leser feil bøker, liker feil teaterstykker og sånt. Vi har så mange koder innad, og det er jeg litt lei av. Hvordan man skal te seg, hva man skal mene. Sånn er det på mange felt. Det er strenge rammer for hva som «riktig», hvem som er de rette folka å holde seg inne med. Bare se på Kjetil Rolness, interiørsosiologen som har slått seg opp som innvandringskritisk debattant. Han er selvsagt venn med “de rette folkene” i det segmentet.
Henriksen mener et teater som mottar penger fra det offentlige, har et mandat om å skape kunst som hele befolkningen kan få glede av. Han frykter en utvikling der kunsten blir ekskluderende.
– På den annen side er kunst og kultur viktig og veldig undervurdert i et land som Norge.
– På hvilken måte er kunsten viktig?
– Noen sier at kunsten skal speile virkeligheten – det mener jeg er helt feil. Kunsten skal kle av virkeligheten. Vi skal vise sannheten slik den er, gå bak fasaden.
Det virker som han kan dy seg for en politisk referanse:
– En del folk tror at det de leser på sosiale medier er sannheten, men mye av det er jo ikke ekte nyheter. Sylvi [Listhaug] prøver å få oppmerksomhet om seg selv og irrelevante problemstillinger. Man forledes gjennom en dramaturgi til å være opptatt av uvesentlige ting. Det er få som griper inn og avklarer virkeligheten. Her har teateret en funksjon.
Blogger fra magen
Leser man Sven Henriksens blogg, ser man fort at han er en direkte og uredd type. En som liker å si ting i klare ord. Bloggen hans er godt lest og skaper mye engasjement.
– Jeg skriver fra magen, og så håper jeg at det tar en tur innom hjernen, kommenterer han.
Det er imidlertid ikke alle som liker stilen hans.
– De jeg kaller «de intelligente», synes at jeg er pompøs og oppblåst. De kritiserer meg rett som det er. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg skriver mer litterært enn journalistisk. Jeg er nok en som liker å si ifra. En gang havnet jeg f eks i krangel med det jeg kaller de meningsbærende feministene. Pamela Anderson var på Skavlan, og de damene disset henne på Twitter. Det synes jeg de kunne holdt seg for gode for, og sa fra. Det falt ikke i god jord.
– Hva er det som gjør at såpass mange leser bloggen din?
– Vet ikke, men jeg har jo noe på hjertet, og det er dyptfølt og ekte. På den annen side er det når jeg skriver om brennbare temaer – kona til Petter Stordalen, Sylvi Listhaug – at jeg får flest lesere. Det jeg selv mener er de beste tekstene, har oftest færrest lesere.
Han mener han vet akkurat hvilken «hook» han skal ha for at VG eller Aftenposten skal fatte interesse.
– Det er så forutsigbart. «Hallo, det er fra Aftenposten», hermer han.
Fremskrittets bakside
Fram mot jul har han fått en del oppmerksomhet for det nyeste stykket sitt, «Hevn». Noe av tanken var å vise kompleksiteten i konflikten, forteller han.
– Situasjonen er mye mer nyansert enn mange skal ha det til. Det er ikke slik at samer bare syter og klager. Det er ikke det samme å ta reinsdyret fra en same som å ta et hvilket som helst materielt gode fra et gjennomsnittsmenneske. Det handler om tradisjon, kultur, historie, det innebærer et tap av identitet å fjerne folks levevei. Politikerne prøvde jo å erstatte det tradisjonelle livet med noe annet gjennom med omstillingsprogrammet på 80- 90-tallet. Men det endte ofte med personlige tragedier.
Han sammenligner det som har skjedd og skjer i Norge og Sverige med konflikten rundt Standing Rock i USA.
– Du kan ikke bare si at folk skal flytte. Tenk hva som ligger av identitet i bostedet og livsstilen.«Kan dere ikke bare gjøre noe annet?» Det går jo ikke an å si det. En annen ting er kortsiktigheten. Hva er igjen når alt er tatt opp av naturressurser; olje, gull, eller hva det måtte være? Da sitter man igjen med en følelse av å ha blitt tatt hardt bakfra uten å egentlig vite hva som skjedde.
Men det nytter å kjempe mot, mener Henriksen.
– De klarte å stoppe gruven i Kautokeino, slik det ser ut nå. Og de klarte å stoppe oljeledningen i USA, i hvert fall foreløpig.
– Hva fikk deg til å velge temaet samisk motstandskamp?
– Jeg ble spurt av det samiske nasjonalteateret om jeg kunne skrive et stykke for dem. Da jeg spurte hva de ville ha av sjanger, svarte de noe moderne. Så tenkte jeg, hva er mer moderne enn kamp om naturressurser?
– Familien i stykket går i oppløsning pga ulike interesser innad. Det unge publikummet sa til meg etter å ha sett det at det er første gang dette teateret snakker til dem. En del norske anmeldere forsto ikke bæret, men Klassekampen skjønte det.
– Hva er grunnen til at folk misforstår?
– Folk vet ikke om konflikten, eller i det hele tatt hva det vil si å være samisk. Folk tror at samer er noen individer som står i solnedgangen med et reinsdyr. Men det er et folk som på sett og vis har blitt ødelagt. Samtidig er de det urfolket i verden som har det best, de har rettigheter, parlament osv. Vi har kommet langt. Men selv i dag går mange samer med en knugende følelse av at noen før eller siden kommer og tar det de har, fra dem.
– Hvorfor er det sånn?
– Når rett person setter seg bak rattet, kommer til den rette plassen og får øye på naturressursene i Finnmark, da blir ressursene til slutt tatt. Sånn fungerer verden. Nå er det full rulle i Sverige og Canada. Når folk sier rett ut at det å ha friskt vann, ikke er en menneskerett – at man skal ta eiendomsrett på vann – da ser vi hvor langt det har gått.
Han mener jaget etter naturressurser har “skrudd seg til” rundt om i verden.
– Samene har ikke satt spor etter seg i naturen, men det har “den hvite mann”. Det er ruiner, grunnmurer, etterlatenskaper. Det er lett å dokumentere. Derfor føler en del at de har rett til å bruke og ta ut naturressurser fra områdene der samene tradisjonelt har vært, selv om samene i realiteten har minst like stor rett.
Men han vil også minne om at ressurs-debatten ikke er den eneste blant samer.
– Det er så mange parallelle debatter, språk, identitet, fremtiden. Mange stiller seg spørsmålet “hva er en same?”. Også jeg opplever at jeg ikke er helt norsk i Norge og ikke helt samisk blant samer.
Har blitt bedre
– Hva med holdningene til samer blant andre nordmenn? Hvordan er de i 2016?
– Stort sett veldig bra. Det forekommer likevel en del diskriminering, intoleranse, overgrep, men det er ikke hovedbildet. Første gang jeg gikk med samekofte, var det en som skulle spytte på meg, kalte meg “jævla same”, det var på gata i Tromsø. Så det skjer.
Men Sven Henriksen er ikke utelukkende opptatt av “den undertrykte minoriteten” samer. Stykket Hevn tar nemlig også opp den rasismen som finnes i sameland, altså rasisme mot den norske majoriteten.
– Blant minoriteter blir det lett også en konkurranse om hvem som har hatt det verst. Det er en lite fruktbar debatt.
At Sven Henriksen selv vil fortsette å debattere og å peke på urettferdighet og kritikkverdige forhold også i fremtiden, er det uansett liten tvil om.
