Foto: Claudio Castello
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Nikkerud, som har norske og marokkanske foreldre, var sammen med samfunnsdebattanten Faten Mahdi Al-Hussaini, sosialantropologiprofessor Unni Wikan og Ap-politiker Jan Bøhler med på en temalunsj i regi av teatret i forkant av premieren på stykket Hvem har æren?
Forestillingen, som er skrevet av syreren Ibrahim Amir og hadde urpremiere i Wien i 2013, er nå høyaktuell ettersom flere kvinnelige stemmer i minoritetsmiljøene har begynt å ta opp og debattere utfordringene med ekstrem sosial kontroll.
– Kan ikke lenger tie stille
Regissør Kim Bjarke ser det som en kulturell forpliktelse å ta opp temaet i et stykke, selv om mange vil se det som kontroversielt.
– Vi er privilgerte som bor i et verdens mest likestilte samfunn. Likevel skjer det uakseptable, nemlig fysisk og psykisk vold og trusler mot kvinner, midt i blant oss. Vi kan ikke lenger begrave hodet i sanden, og vi må som kulturell institusjon ta opp minoritetskvinnnenes og minoritetsjentenes kamp mot en patetisk og patriarkalsk machokultur.
Handler også om gutter
Faten Mahdi Al-Hussaini fortalte om sine egne opplevelser med ekstrem sosial kontroll.
– Jeg har blitt kalt for hore, og hatt rykter spredt om meg. Dette er en del av fremgangsmåten som skjer for å trykke deg ned som person, og som er en advarsel om å ikke “bryte de vedtatte normene”.
Hun mente dette er utbredte holdninger og praksiser, og ikke bare blant muslimer.
– Æreskulturen gjelder også blant kristne fra landene i Sør-Asia og Midtøsten. Først og fremst handler dette om kultur, ikke bare religion.
Kulturelle praksiser som ifølge Al-Hussaini rammer også gutter og menn
– Ekstrem sosial kontroll gjør også gutter og menn til en utsatt gruppe, fordi det er mennene som i så å si alle tilfellene må ta grep, og gjøre det “som skal til for å gjenopprette æren”, ofte på tvers av egen fri vilje eller oppfatning. Jeg kjenner mange menn som ser på dette som en undertrykkende praksis og som står på kvinners rettigheter.
– Samfunnet må ta et standpunkt
Ifølge sosialantropologiprofessor Unni Wikan fører æreskulturen til at ting skjules under overflaten.
– Skammen og hele prosessen rundt “gjenopprettelse av ære” skjer i det hele tatt når “overtredelsen” er blitt offentlig kjent, og når sladder og ryktespredning kan potensielt føre til ærestapet og utstøtelsen man helst vil unngå.
En nokså provosert Jan Bøhler mente på sin side at det må en folkelig holdningsendring til for å sette æreskulturen under press.
– Samfunnet er nødt til å ta et prinsippielt standpunkt. Vi har inntil nå vært altfor feige, og bare stått og sett på. Jeg er selv fra Groruddalen, og har sett at innvandringen til Oslo og Norge har ført mye godt med seg. Æreskulturen kan dessverre ikke jeg ta med denne listen.
Teater til ettertanke
Linn W. Nikkerud ser det som helt legitimt at Centralteateret tar opp et så vanskelig tema som æreskultur i et av sine stykker.
– Teater er en kunstform som samler folk, og medfører folkeopplysning. Jeg synes det er prisverdig å vise folk hva dette handler om, og det ligger innenfor samfunnsplikten til en kunst- og kulturinstitusjon. Det skal ikke være greit å tie, for det betyr indirekte støtte.
– Har samfunnet vært for feigt inntil nå? Har man sett dette temaet som altfor brennbart og vært redde for å få rasistkortet slengt etter seg?
– Jeg mener det, ja. Én jente som har opplevd dette, er én jente for mye. Samfunnet burde jobbet med æresrelatert vold fra deg én. Det ville ha forhindret mange triste skjebner. Vi kan ikke bare vente helt til folk må oppleve grusomme ting for at man skal begynne å reagere. Vi burde ha satt i gang og mobilisert helse- og rettsvesenet mye tidligere. Jeg ser dette som langt mer effektivt, og at vi burde ha koblet ressurs- og nøkkelpersoner fra minoritetsmiljøene. Sistnevnte kunne ført til at vi kunne ha angrepet æreskulturen på et bredest mulig måte.
Humor mot maktmisbruk
– Kan satire være med på å frata æreskulturen makten og frykten den inngir?
– Satire blir en måte å angripe dette på, ved å vise hvor galt dette her er for et publikum. Når man har et teaterstykke, og vil få folk til å faktisk ville komme, så er det også viktig til å skape engasjement. Blant publikummerne vil det mest sannsynligvis være en som selv kjenner noen, eller som igjen har andre som kjenner noen som har blitt utsatt for ekstrem sosial kontroll og/eller æresrelatert vold.
Et teaterstykke vil hjelpe publikummere i å kjenne igjen tegnene på æreskultur, påpekte hun.
– En kan begynne å sette seg inn i problemstillingen, og kanskje bli motivert til å engasjere seg på et frivillig plan. Alt kan være behjelpelig.
