Foto: Khalid Maimouni/storyline.no
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Aliu ble i 1982 født i det som den gang het Jugoslavia, i en etnisk albansk familie, i det landet som nå heter Makedonia. Som toåring ble han med sine foreldre da de flyttet som arbeidsinnvandrere til Sverige.
– Jeg husker lite annet fra tidlig barndom enn at vi flyttet mye, innom Sverige, etter hvert til Norge, da jeg ble elleve, og mellom både Norge og Sverige. Jeg regner begge landene som mine hjem.
Tiden mellom Norge og Sverige har følgelig gjort at Aliu identitetsmessig kaller seg for skandinav.
Man blir ofte det man er kritisk til i ungdomstiden.
– Jeg er nok både norsk og svensk på én og samme tid, har norsk pass og feirer både 17. mai og Svenska flaggans dag på 6. juni. Så har jeg jo også kulturpåvirkning fra foreldre og familie via den albansk-makedonske. Enkelt og greit vil jeg se på meg selv som “blandingsmänniska”.
Snudde rotløsheten
Som unggutt førte de mange flyttingene til at Aliu måtte se seg om etter nye venner. Noe han i ettertid ikke ser på som negativt.
– Rotløsheten det siktes til her, gjorde til at jeg som veldig ung måtte lære å komme meg ut av “skallet” og komfortsonen. At jeg måtte være frempå og villig til å ta sjanser.
– Vil du si at din firekulturelle bakgrunn har hjulpet deg også som filmskaper?
– For meg er det en fordel. Ved å ha tilholdssted i så mange unike og ulike kulturer lærer man ulike tankeganger og handlingsmåter. Og at geografi og historie ikke trenger å bety så veldig mye. Selv mellom norsk og svensk kultur finnes det store og merkbare kulturforskjeller. Om dette gjør at jeg blir en bedre eller mer kreativ filmskaper, er vanskelig å si.
– Å komme inn i hjertet på fire ulike og unike kulturer har rett og slett vært berikende for meg personlig. legger han til.
Et politisk menneske
Aliu regner seg selv som veldig politisk interessert, og som “kulturkritiker”, med blant annet studier i filosofi og statsvitenskap. I et intervju med Aftenposten i fjor høst uttalte han blant annet at “det lages for få politiske filmer i Norge”.
– Jeg synes det er merkelig at vi ikke reflekterer det som foregår rundt oss i større grad. Å si noe om vår egen tid, tror jeg er veldig viktig. Det må finnes filmskapere som vil det også, sa til Aftenposten den gangen.
– Jeg har nok litt av samfunnsrefseren i meg, og er fan av en annen samfunnsrefser Noam Chlomsky, legger han til overfor Utrop.
– Hvorfor akkurat ham?
– Fordi mitt ståsted er at vi som engasjerte samfunns- og verdensborgere er faktisk nødt til å være aktive og komme på banen. Særlig i Vesten, hvor vi har det materielt langt bedre enn resten av verden, men hvor tiltaksløsheten ofte rår. Vi får ingen positive endringer i verdenspolitikken hvis vi står med lua i hånden og bare ser på.
– Vil du si at det er en plikt å være samfunnsengasjert?
– Ikke nødvendigvis en type plikt som man må føle som et press fordi man har den ene eller den andre identiteten. Engasjement må komme innenfra, da har det best mulighet til å lykkes.
Manus som 14-åring
Aliu husker at han som barn elsket å skrive, mye og ofte.
– Jeg var nok veldig akademisk av meg fra både barndom og tidlig ungdom, husker han.
Sitt første utkast til et filmmanus skrev Aliu allerede som 14-åring.
– Handlingen var lagt til i Paris’ forsteder blant gangsterne. Jeg hentet inspirasjon den franske filmen Hatet, en fransk film av Matthieu Kassovitz.
– Kunne du blitt politiker hvis du ikke hadde valgt filmskaper-yrket?
– Kanskje, hvem vet? Man blir ofte det man er kritisk til i ungdomstiden (latter).
Barndomsfilm til ettertanke
Og kanskje er det nettopp dette som har inspirert Aliu i hans siste verk, den prisbelønte Fluefangeren.
Filmen ble i fjor høst valgt ut til Discovery-seksjonen ved filmfestivalen i Toronto. Nominasjonen regnes som viktig, da dette vurderes som en seksjon for fremtidige regissører med et særskilt filmtalent.
Handlingen i filmen er lagt til Alius fødeland, Makedonia. I en landsby skaper politikk og etnisitet skarpe skillelinjer. Første dag på ungdomsskolen møter tre venner sine nye klassekamerater. Læreren Ghani oppdager straks at inngrodde konflikter deler klassen i to. Ghani er selv i ferd med å miste stillingen sin, ettersom de nyvalgte styresmaktene erstatter gamle ansatte med sine egne folk, og gjør et forsøk på å vinne den nye rektorens gunst: Han erklærer at han skal skape fred i klassen og setter i gang et desperat meklingsarbeid som ikke vil være over før partene forsones.
– Egentlig var dette ment som et sommerprosjekt, som endte med pris og visning på Toronto-filmfestivalen i fjor høst. Akkurat det var jo ekstremt kult, siden det er så mye prestisje knyttet til festivalen. Jeg satte i hvert fall pris på den oppmerksomheten.
Ble plutselig aktuell
Filmen og dens fokus på en interetnisk konflikt har gitt den ekstra aktualitet i vår, etter flere dager med opptøyer mellom tilhengere og motstandere av den sittende regjeringen i Makedonia.
– Hovedproblemet er at man på den ene siden har en statsminister, som leder et nasjonalistisk parti, tapte valget knepent for en mer progressiv allianse. Og så vil man ikke gi fra seg makten uten kamp.
– Ser du mye av filmen i det som har preget nyhetsbildet fra Makedonia?
– Ja, ganske mye. Jeg ser oppdelingen og konflikten, som i klasserommet, men også viljen til å nå frem til den andre parten, til å skape fred og forsoning. Dette har skjedd i virkeligheten, hos de progressive politiske kreftene, hvor man har fått en interetnisk allianse mot nasjonalisme og splittelse blant albanere og makedonere i landet.
– Er du optimistisk til hvordan dette vil føre frem?
– Jeg ser mye folkelig engasjement of vilje til positive endringer, og til å skape et Makedonia som er mer inkluderende. Problemet er ikke mangelen på politisk bevvisthet, men at man i motsetning til vestlige demokratier ikke har de samme garantiene for ytringsfrihet og demokratisk utvikling. Folkestyret er garantert i landets grunnlov, men finnes kun på papiret og ikke i realiteten.
Ikke ni til fire
Aliu er som oftest opptatt med et eller annet, og sier han ofte har mange jobbprosjekter gående samtidig.
– En vanlig arbeidsdag er egentlig et fremmedord for meg. Ting varierer etter hva slags filmprosjekter jeg jobber med, og i hvilken fase jeg befinner meg i. Noen ganger skriver man manus, og neste dag har man klippeoppdrag fra en annen film.
Han kunne aldri tenkt seg en helt vanlig ni-til-fire-tilværelse.
– Å ha det så fleksibelt som jeg har det nå, er spennende, og noe jeg stortrives med. Men man må være iherdig, og ikke minst mentalt “reda” til å ikke lykkes den ene gangen, på å få et nei. Uansett, dette livet passer meg som hånd i hanske.
Navn: Izer Aliu
Alder: 34
Yrke: Filmskaper. Gikk ut av Den norske filmskolen i 2012 med eksamensfilmen To Guard a Mountain. Har også laget kortfilmen The Good Life – Over There (2014) sammen med Yngve Sæther og filmselskapet Motlys, i tillegg til overnevnte Fluefangeren.
Nevn tre positive sider med deg selv: Kaotisk kreativ, energisk og viljesterk.
Nevn tre negative sider med deg selv: Kaotisk rotete, har flere dårlige vaner og snuser for mye.
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy: George Orwells 1984.
Og hvilke tre personer ville du tatt med til en middag?: Oppfinneren Nikola Tesla, og filmskaperne Stanley Kubrick og Akira Kurosawa.
Makedonia
Jugoslavia gikk i oppløsning omkring 1990. Makedonia erklærte seg som uavhengig republikk etter at en folkeavstemning ble avholdt 8. september og ny grunnlov vedtatt 17. september 1991. Den makedonske uavhengighetserklæringen utløste ikke noe angrep fra den jugoslaviske hæren, som etter forhandlinger trakk seg tilbake i april 1992.
Tusenvis av kosovoalbanske flyktninger kom til Makedonia som følge av krigen i Jugoslavia i 1999. I begynnelsen av 2001 brøt det ut opptøyer hvor etniske albanere krevde flere rettigheter for den albanske minoriteten i landet. Konflikten utviklet seg. Opprørere okkuperte landområder og mange ble drevet på flukt. EU og NATO var i 2001 med å initiere en fredsavtale, Ohrid-avtalen, som ga etniske albanere bedre rettigheter mot å legge ned våpnene. Nasjonalforsamlingen innbefattet disse rettighetene i landets grunnlov i slutten av 2001. I prinsippet ga dette minoritetene økte rettigheter, men på albansk side var det fremdeles misnøye med hvordan disse ble implementert.
I 2004 vedtok nasjonalforsamlingen at etniske albanere skulle få større lokal selvråderett i de områdene av landet hvor de dominerer. Landet fikk internasjonal anerkjennelse for sin håndtering av den etniske konflikten, og Makedonia fikk i 2005 EU-kommisjonens godkjenning som kandidatland for EU-medlemskap.
Kilde: Store Norske Leksikon
