Foto: Mari Lilleslåtten
– Hvem får bestemme hva som er et fritt valg?
Dette var et av spørsmålene Lila Abu-Lughod stilte publikum da hun besøkte Litteraturhuset i Oslo i mai. Sosialantropologen, som er professor ved Colombia University, var invitert for å holde et innlegg basert på boken Do Muslim Women Need Saving?
Abu-Lughod har lenge undret seg over hvorfor muslimske kvinners valgfrihet har blitt så viktig for internasjonale feminister. Med økende bekymring har hun sett hvordan kvinner i Midtøsten fremstilles i Vesten.
På den egyptiske landsbygda har jenter og unge kvinner gjennom de siste tjue årene fått mer kunnskap om sine rettigheter i islamsk lov.
Helt siden hun ga ut boka Veiled Sentiments: Honour and Poetry in a Bedouin Society i 1986, har Abu-Lughod studert hvordan kvinner på den egyptiske landsbygda lever sine liv – og hvordan de løser dilemmaene de kommer opp i. For å nyansere Vestens bilde av Midtøstens kvinner viser hun til sin antropologiske forskning.
Det problematiske sløret
Sløret, burkaen og nikaben brukes i mange sammenhenger som symbol på at muslimske kvinner ikke kan bestemme over seg selv. Men er det så enkelt?
– Denne forestillingen hviler på at vi tror vi vet hva frie valg innebærer, sier Abu-Lughod.
I 2014 gjorde Pew Foundation en spørreundersøkelse blant innbyggere i muslimske land, hvor man skulle krysse av for hva man syntes var den riktigste bekledningen for kvinner i offentligheten. Svaralternativene varierte fra fullstendig tildekket, til ikke tildekket i det hele tatt – med håret synlig. Resultatet? Abu-Lughod forteller at de fleste hadde krysset av for alternativet med hodeplagg. Kun i Tyrkia og Libanon hadde majoriteten av de spurte krysset av for alternativet hvor kvinnen viste håret.
– Var de mer opptatt av at kvinners valgfrihet i disse landene? spør hun.
En libanesisk satiriker responderte med en alternativ versjon av spørreundersøkelsen: Hva er den mest korrekte bekledningen for amerikanske kvinner i offentligheten? Alternativene var blant annet en kvinne med cheerleader-kostyme og en med cowgirl-kostyme. Vinneren? En kvinne i avslørende kjole og en caps prydet med dollartegn.
– Poenget med satiren var å vise det absurde i at vi er så besatte av kvinners bekledning. Og å eksponere det som ligger bak, nemlig Vestens engstelse for hijaben, forteller Abu-Lughod.
Hun vil at vi skal reflektere over hva det egentlig betyr å velge fritt hva man skal kle seg i. Hun peker på at vi alle lever under sosiale og historiske forhold som legger føringer for de valgene vi tar, og minner om at det å dekke til kropp og hår, også kan være del av en «stille revolusjon».
Våren 2013 demonstrerte den radikale feministaktivistgruppa FEMEN foran en moské i Paris, og brant et «salafistflagg» i muslimske kvinners frihets navn. Som et svar ble facebookgruppen «Muslim Women against FEMEN» opprettet.
– På Muslimah Pride Day bar de som sto bak gruppen skilt og plakater med påskrifter som «Nakenhet frigjør meg ikke, og jeg trenger ikke å reddes», forteller Abu-Lughod.
Hun trekker frem statsviteren Wendy Brown og filosof og kjønnsforsker Judith Butler når hun utforsker det problematiske ved å sette det frie valget som premiss for det gode livet.
Brown peker på at når vestlige kvinner fremstilles som fullstendige frie til å velge hva de skal kle seg i, i motsetning til muslimske kvinner, så ignorerer man at maktforhold spiller en rolle. Mange mennesker tar valg som gir dem det motsatte av likeverd og frihet, og hvordan skal vi da forstå det frie valget? Hun skriver:
«Fremfor alt ignorerer ideen om at vestlige kvinner velger mens islamske kvinner tvinges, det faktum at alle valg henger uløselig sammen med maktforhold, og at valgfrihet i seg selv er en fattig utgave av frihet, spesielt av politisk frihet» (Brown 2012. Red. oversettelse).
The Muslimwoman
Debatten om muslimske kvinners rettigheter og valgfrihet spisset seg til etter terrorangrepene i USA 11. september 2001. På amerikansk radio 17. november samme år snakket presidentfruen Laura Bush om grunnene til å intervenere i Afghanistan. Hun appellerte til kvinner ved å hevde at den amerikanske militære innsatsen i Afghanistan hadde frigjort afghanske kvinner.
– Kampen mot terrorisme er også en kamp for kvinners rettigheter og verdighet, sa Bush til radiolytterne.
Lila Abu-Lughod reagerte med å skrive artikkelen «Do Muslim Women Really Need Saving?», som senere ble tittelen på boken fra 2013.
Med en klar adresse til Bush og andre vestlige «feminister» spør hun: Hvem sitter med makten til å redusere kvinner i Midtøsten til mennesker som først og fremst kan karakteriseres som uten valgfrihet, symbolisert ved burkaen eller hijaben? Og med det også har makten til å foreslå at de skal reddes, enten det er gjennom bistand, kristendom, kvinners rettigheter, menneskerettigheter, empowerment eller reform av islam?
– Måten valgfrihet ble brukt som et nøkkelsymbol i kulturkrigen på, vekket min nysgjerrighet. Det liberale Vestens frihet ble satt opp mot lidelsene til den undertrykkende «muslimkvinnen», og denne imaginære figuren ble brukt til å legitimere alt fra grensekontroller til militære invasjoner.
Kiosklitteratur
Kiosklitteratur om kvinner som flykter fra tvangsekteskap eller slaveri, som reddes fra æresdrap eller som kommer seg ut av en undertrykkende familie eller religion, fikk en oppsving på 1980- og 90-tallet. Abu-Lughod mener denne litteraturen også har bidratt til at valgfrihet er blitt så sentralt i debatten om muslimske kvinners rettigheter.
Sold: One Woman’s True Account of Modern Slavery, My Forbidden Face: Growing Up Under the Taliban og Married By Force er titler hun mener passer inn i denne kategorien.
– Heltinnene i denne sjangeren er undertrykkede muslimske kvinner som har flyktet fra mishandling, forteller Abu-Lughod.
Bøkene er gjerne skrevet som memoarer, eller historier fortalt til en journalist, som står som medforfatter. Abu-Lughod mener noen av disse er lite troverdige. Enkelte, som Norma Khouris bok Honor Lost, om æresdrap i Jordan, har også blitt avslørt som ren bløff.
Hun nevner også bøker av viktige og velrespekterte feminister innenfor vestlige miljøer som omfavner islamofobi. Som Ayaan Hirsi Alis første bok The Caged Virgin: An Emancipation Proclamation for Women and Islam fra 2004. Eller den amerikanske feministiske psykologen Phyllis Chestlers An American Bride in Kabul, om seks måneder som en afghansk elitestudents brud i Kabul.
Til tross for at lignende eksepsjonelle historier om overgrep av og til dukker opp i hjemlige medier, er det en markant forskjell i hvordan sakene presenteres. Overgrepene på muslimske kvinner beskrives som fellestrekk ved den islamske kulturen og ikke som unntak.
Den kulturelle markøren forsterkes gjennom hvordan stedene beskrives. Detaljer om det strevsomme livet på en fjellknaus i Jemen, eksotiske farger i et marokkansk bryllup, varme kjellere i pakistanske innvandrermiljøer i England – underbygger ideen om at overgrepene er kulturelle eller kollektive.
Abu-Lughod er kritisk til at denne litteraturen, som fremstilles som sakprosa, ikke setter det kvinnene har vært utsatt for i en større sammenheng
– Fordi vi mangler den bakgrunnskunnskapen vi har når vi dømmer historier om kidnapping, overgrep eller vold i egne samfunn, kan vi ledes til å tro at dette er noe som kjennetegner kulturen vi leser om.
Bøkene appellerer til leserens følelser, og gir klare bilder av hvordan idealet om valgfrihet overkjøres.
– Leserne blir overbevist om at andre kulturer, og da spesielt muslimske kulturer, ikke verdsetter kvinners frihet eller mulighet til å velge. Slik skaper de et behagelig fantasibilde av at vestlige kvinner har valgfrihet, ikke lider, og lever i en verden som ikke styres av kultur overhodet, sier Abu-Lughod.
CEDAW og rettigheter
Siden 1980-tallet har feminister lykkes med å fremme kampen for kvinners rettigheter som en kamp for grunnleggende menneskerettigheter.
– Kjønnsdiskriminering og vold mot kvinner hadde, ifølge aktivisten Charlotte Bunch, vært ekskludert fra menneskerettighetsagendaen internasjonalt nesten frem til 1990-tallet. Undertrykkelse av kvinner ble frem til da sett på som noe naturlig, ikke noe politisk, sier Abu-Lughod.
I CEDAW – FNs konvensjon for å fjerne all diskriminering av kvinner, er fritt valg av partner og likestilling i familien sentrale verdier. Abu-Lughod vil at vi skal tenke grundigere gjennom hva et fritt valgt ekteskap egentlig innebærer.
– På den egyptiske landsbygda har jenter og unge kvinner gjennom de siste tjue årene fått mer kunnskap om sine rettigheter i islamsk lov. Dette har de brukt for å utfordre de tradisjonene hvor familiene arrangerer ekteskapet, ved å peke på kravet om samtykke.
Dette har skjedd parallelt i store deler av den muslimske verden. Religiøse og sekulære feminister har jobbet for å sikre kvinners rettigheter i ekteskapet, ved hjelp av valgfrihet, samtykke og kontrakter. I India og Egypt har det for eksempel vært kampanjer for å gi kvinner rett til å ta ut skilsmisse på lik linje med menn.
– Men selv om alle jentene og deres familier i landsbyen jeg har vært i, er opptatt av at samtykke er viktig, er valget om å gifte seg likevel vanskelig. Er dette den riktige personen å gifte seg med?
– Hensynene de må ta stilling til er like komplekse og kanskje ubevisste, som i samfunn hvor idealet er kjærlighetsekteskap og hvor dette er et «fritt valg». Utseende, personlighet, klisjeer, popsanger, filmer, penger, klasse, familiebakgrunn, jobb, religion, etnisitet og mye mer påvirker disse valgene, sier Abu-Lughod.
Valgfrihet er fiksjon
Abu-Lughod viser til Judith Butlers essay om seksuelt samtykke for å understreke hva hun mener med at valg handler om fantasi. Butler ser samtykke som en sentral liberal verdi, men også som knyttet til et sterkt fantasipreget ideal om selvbestemmelse. Fordi autonomi står så sterkt i den liberale vestlige kulturen er vi så opptatt av samtykke og valg.
– Vi er nødt til å anerkjenne hvilken rolle makt spiller i spørsmålet om valg, sier Abu-Lughod igjen.
Butler er spesielt opptatt av hvor lite vanskelig det er å snakke om samtykke i sammenheng med intimitet eller begjær. Og det er disse tankene Abu-Lughod vil skal nyansere diskusjonene vi har om frihet til å velge eller ikke.
– Vi kan aldri vite helt og fullt hva vi samtykker til når vi sier ja. Hva vil et valg vi tar nå bety i fremtiden? Det er umulig å vite hva valgene vi tar vil bety over tid, selv om de frie.
– Når man bruker de ideologisk ladede kategoriene valg og samtykke på den måten man gjør om ikke-vestlige kvinners liv, stigmatiseres disse gruppene – og det blir nødvendig å gripe inn.
Abu-Lughod har merket seg hvordan valgfrihet alltid er et tema når det er snakk om «de andre», selv om de heftigste debattene i liberale demokratier faktisk dreier seg om nettopp balansen mellom valgfrihet og offentlig styring av velferd, enten det er snakk om utdanning, helsetjenester, reproduksjon, eller som i USA: om våpen.
– Forestillingen om at vi kan velge fritt i Vesten, holdes ved like av å mane frem et bilde av noen andre i land langt borte som lever undertrykket, uten rettigheter, valgmuligheter, handlekraft eller mulighet til å motsette seg kontroll.
Ekteskap og valg
Abu-Lughod viser til sin forskning i Egypt når hun sier at alt er så mye mer komplisert enn disse enkle motsetningene mellom frie vestlige kvinner og ufrie muslimske som ofte skisseres.
– Å redusere kvinners liv til et spørsmål om mer eller mindre valgfrihet er utilfredsstillende for meg som antropolog.
Ekteskap er en viktig begivenhet i landsbyen, og Abu-Lughod forteller at hun selv også har blitt konfrontert med egne fordommer om kvinners manglende valgfrihet.
Hun forteller om Yamra, en kvinne i førtiårene hun kjente fra landsbyen som giftet seg med en eldre mann. Det var uvanlig å gifte seg i såpass høy alder – som det er i Vesten. Til tross for gleden over at en gammel bekjent hadde funnet seg en mann, var Abu-Lughod bekymret. Ville Yamra kunne gi sin nye ektemann et barn, slik det ofte var forventet?
– Tross alt er barnløshet en legitim grunn for skilsmisse eller å ta seg en kone nummer to.
Yamra oppsøkte leger og tok fruktbarhetstester, på mannens regning. Da Abu-Lughod delte sine bekymringer med andre venner i landsbyen, fikk hun høre at de delte hennes omtanke for Yamra. Men – det var ikke på grunn av press fra mannen at Yamra ville undersøke om hun var fruktbar. Nei, mannen hadde allerede barn og behøvde ikke flere, det var Yamra selv som ønsket seg barn. Testresultatene var nedslående, og Yamras ønsker om å bruke assistert befruktning, var antagelig vel optimistiske, med tanke på kostnadene.
Lila Abu-Lughod mener dette understreker poenget om at valg skjer innenfor visse rammer, og at det ikke er skillet mellom vestlig og ikke-vestlig kultur som spiller den viktigste rollen i dette valget. Yamra ville ikke kunne velge fritt hvorvidt hun skulle ha barn, muligheten til å velge var begrenset av helse, alder og økonomi – ikke av ektemann eller kultur.
– Hennes manglende valgfrihet i dette viktige og intime spørsmålet hadde absolutt ingenting med om hun brukte hijab å gjøre.
Artikkelen er skrevet av Kilden kjønnsforskning.no. Republisert etter avtale.
Les også på Kilden kjønnsforskning.no:
- De ulikestilte andre
- Norske likestillingsidealer gjør muslimske kvinner mer religiøse
- Lovendringer skaper nye kjønnsidealer i Egypt
- Toril Moe: – Feministisk teori trenger en revolusjon
Les mer:
Abu-Lughod, Lila 2013: Do Muslim Women Need Saving? Cambridge, Harvard University Press.
Brown, Wendy 2012: “Civilizational Delusions: Secularism, Tolerance, Equality” i Theory and Event 15,2.
Butler, Judith 2011: “Sexual Consent: Some Thoughts on Psychoanalysis and Law” i Colombia Journal of Gender and the Law, 21
