Foto: Claudio Castello
- Ytringsfrihet nesten på livet løs - 09.04.2018
– Jeg vil vie mitt liv til fritenkernes sikkerhet verden over, sier Rashid til Utrop, vel vitende om alvoret bak ordene.
For i de senere årene har sekulære og ateistiske forfattere, bloggere, utgivere, samt etniske og religiøse minoriteter som hinduer, buddhister, kristne og shia-muslimer opplevd et økende antall systematiske og voldelige angrep. Volden har i stor grad kommet fra ekstremistiske grupper som Ansar al Islam (i Bangladesh kjent som Ansarullah Bangla-teamet, ABT) og terrorgruppen Islamsk Stat.
Hakket i hjel
Flesteparten av angrepene i Bangladesh har skjedd med kniv eller machete, på offentlige steder eller i hjemmene til folk, særlig i hovedstaden Dhaka. Siden 2. juli 2016 er totalt 48 personer, inkludert 20 utenlandske statsborgere, drept i slike angrep.
Vi ønsket å reformere og avkolonisere menneskesinn i kampen for frigjøring og frihet.
Blant andre ofre finner vi Asif Mohiuddin, en selverklært “militant ateist”, Ahmed Rajib Haider, en annen ateistisk blogger, Washiqur Rahman og Shafiul Islam, begge fritenkere og bloggere, og sosiolog og professor i Rajshahi University, Avijit Roy. Sistnevntes kone overlevde angrepet.
Overlevde knivangrep
31. oktober 2015 ble Faisal Arefin Dipan, utgiver i forlagshuset Jagriti Prakashani, hakket i hjel med machete i Dhaka. Angrepet fulgte et annet angrep tidligere samme dag, hvor Ahmedur Rashid Chowdhury og to andre forfattere, Ranadeep Basu og Tareque Rahim, ble forsøkt drept og knivstukket i sine egne kontorlokaler hos et annet forlag. Alle de tre mennene endte på sykehus, hvorav Chowdhury ble rapportert å være i kritisk tilstand.
Chowdhury, kjent under forfatternavnet Tutul, er forlegger, redaktør og forfatter av noveller og poesi. I 1990 grunnla han tidsskriftet Shuddhashar. I 2004 åpnet han et forlag i Dhaka med samme navn, som skulle fremme arbeidet til fritenkende og progressive forfattere i Bangladesh.
Nødt til å flykte
Gjerningsmennene bak knivangrepet ble aldri tatt. Svaret fra politiet var å henlegge saken, og Chowdhury ble rådet til å “flykte til et annet land i stedet”.
Chowhury kom til Skien og Norge sammen med sin familie i 2016 med hjelp av nettverket ICORN – International Cities of Refuge Network, som sørget for at han fikk beskyttelse som fribyforfatter.
Til Utrop snakker Chowdhury om sine arbeider og planer, og sitt nye liv i Norge. Han beskriver seg selv som “et emosjonelt og empatisk menneske”.
– Jeg liker å planlegge når jeg jobber. Men på slutten av dagen gir jeg meg hen til følelsene. Poesien er kjernen i all min skriving, redigering og publisering fordi poesien er følelsenes mest autentiske speilbilde. For meg er poesien frøet og roten til alle grener av litteraturen. Min utdannelse, mine observasjoner og min overbevisning har ført meg dit hvor jeg er i dag. Kampen min mot dogmatismens undertrykkelse og utforskingen min av verdier som vitenskap og sekularisme har frigjort meg. Men jeg er ikke i nærheten av å være et ideelt menneske. Vekst og utvikling er pågående prosesser, en reise vi tar fra første åndedrag til siste øyeblikk.
Går ikke etter berømmelse
– Hvordan og hvorfor ble du blogger, forfatter og utgiver?
– Min kjærlighet og besettelse med lesekunsten var det som i utgangspunktet inspirerte meg til å skrive. Samme lidenskap påvirket meg til å bli involvert i utgivelse av tidsskrift og bøker. Ingen av vennene som jeg begynte å jobbe sammen med i Shuddhashar, har jaget berømmelse eller popularitet. Vi ønsket å heve stemmen vår i kampen for menneskerettigheter ved å skrive og dele tankene våre. Vi ønsket å reformere og avkolonisere menneskesinn i kampen for frigjøring og frihet. For å sette et radikalt fokus og gjenopplive samfunnet utnyttet vi potensialet vårt ved å skrive om og mot sosiale tabuer. Å publisere bøker var mitt yrke, men det ble født av lidenskap. Å gi ut en god bok så jeg på som et privilegium og en prestasjon som kunne gjøre meg glad. Jeg ofret ikke en eneste tanke på kommersielt resultat, selv om dette var min levevei. Selvfølgelig betydde dette at jeg etterhvert led forretningmessig og med tanke på personøkonomien. Lageret mitt i publiseringshuset hadde en samlet verdi på 1,5 millioner bangladeshiske takas dagen jeg ble angrepet. Jeg klarte aldri å gjenopprette noe av verdien, og dette satte min familie og meg i en vanskelig økonomisk situasjon.
Likevel mener han at det verste er at alle kritiske stemmer nå er blitt langt mer varsomme med å bidra til Shuddhashar, selv på nettet.
– På dette tidspunktet, hvis du skulle spørre meg hvorfor jeg fortsetter med denne økonomisk og personlig risikable jobben, har jeg bare ett svar. Jeg kan bare si at det er fordi jeg har en større målsetning, selv om denne målsetningen vil kunne gå på tvers av min egen sikkerhet og velstand.
Kom via “frihetsforum”
For Rashid skulle det årlige Oslo Freedom Forum vise seg å bli livlinjen som gjorde at han endte opp i Norge.
– Jeg vet ikke hvordan Oslo Freedom Forum fant meg. Men siden da sendte meg en invitasjon, forsøkte jeg etter beste evne å dele mine kunnskaper om den nåværende situasjonen i Bangladesh, og vise til mine og andres erfaringer om hvordan fritenkere i landet blir angrepet. Jeg ba alle tilstede under forumet om å stå sammen med forfattere, bloggere, utgivere og artister i Bangladesh, og for å snakke om demokrati og sekularisme rundt om i verden. Jeg har fordømt islamistenes fatwa mot ytringsfrihet, og jeg har bekreftet min forpliktelse til å fortsette denne kampen med min penn og med mine ord.
– Hva synes du om ditt nye liv i Norge? Og hva føler du at du vant og mistet når du som forfatter ble tvunget til å forlate hjemlandet ditt?
– For meg er dette et viktig spørsmål, hvor jeg fremdeles søker etter svaret. Jeg har skjønt at ting aldri kommer til å bli som før. Jeg vil aldri igjen kunne publisere bøker slik jeg gjorde i Bangladesh. Jeg vil skrive nå, og skrivingen har blitt mitt primære yrke. Jeg ønsker samtidig også å kunne publisere nettmagasinet regelmessig. Modige og progressive stemmer i Bangladesh er nå stille og redde. Jeg vil gi dem en stemme igjen gjennom magasinet mitt. Jeg vil også nå ut og publisere forfattere fra andre steder i verden, slik at mine landsmenn kjenner seg igjen i global solidaritet. Jeg vil bruke Shuddhashar som en plattform til beskyttelse av forfulgte forfattere, bloggere, utgivere og kunstnere over hele verden. Jeg vil forsvare og opprettholde betydningen av ytringsfriheten. Jeg kunne ha dødd 31. oktober 2015 og føler meg ofte som en overlever på vegne av venner som jeg har mistet i denne kampen, og som er langt viktigere enn meg selv. Jeg kan ikke føle skyld over å ha overlevd, for det er takket være denne nye sjansen jeg har fått at jeg vil dedikere mitt liv til fritenkere over hele verden.
Håper på et nytt Bangladesh
– Hva er planene dine i nær fremtid? Skriver du fremdeles? Hva ønsker du å fortelle andre om ditt land og ditt folk?
– Å starte et nytt liv har vært vanskelig. Etter angrepet var jeg fortsatt dypt traumatisert og klarte ikke tenke, men gradvis har jeg overvunnet dette. Alt arbeidet jeg har gjort som redaktør og utgiver, har jeg gjort utifra en pliktfølelse. Jeg lovet meg selv å bidra til å få folk ut av religiøse og sosiale fordommer. I den forbindelse føler jeg at det skrevne ordet er et kraftig verktøy for å nå ut og endre folks syn. Slik har jeg beholdt kjærligheten til yrket mitt. Men i et samfunn der religiøse dogmer og politisk maktdynamikk kontrollerer alt, vil mennesker som meg alltid være alvorlig truet. I de siste årene har politisk islamisme og islamsk ekstremisme styrket seg i Bangladesh. Situasjonen har ført til at venner har mistet livet, og at mange har blitt fysisk angrept og skapet, som meg, og mange har måttet flykte landet for å redde livet. Ingenting av dette er forgjeves. Jeg tror at samfunnet vil svare. De neste generasjonene vil lære av dette og presse frem endringene som skaper et samfunn der man feirer den frie tanken. På en måte vil dette være en form for revolusjon. Enten det kommer gradvis eller øyeblikkelig, vil det skje i Bangladesh en dag.
– Tidligere i år deltok du i ICORN Network Meeting og Litteraturfestivalen på Lillehammer. Kan du fortelle oss om dine opplevelser og hva du lærte under arrangementet?
– Jeg fikk møte ulike medlemmer og gjesteskribenter tilknyttet ICORN og andre internasjonale organisasjoner. Jeg ble kjent med dem og snakket med dem. Under møtene fokuserte diskusjonene på situasjonen for forfulgte forfattere på verdensbasis og hvordan man kunne støtte forfatterne.
