Foto: Claudio Castello
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Litteratur som må smugles ut av og inn i landet via minnepinner og cd-er. Skribenter og forfattere som må benytte seg av falske navn og pseudonymer for ikke å havne i sikkerhetspolitiets klør. Forfattere som trues med omskolerings- og arbeidsleirer hvis de skulle finne på å skrive om noe, eller på en måte som ikke godtas av regimet. Utenlandske fofattere med bøker som er kritiske til kapitalisme og “vestlig imperialisme” som de eneste godtatte.
Slik er situasjonen i “kulturlandet” Nord-Korea, en situasjon som gjenspeiler landets menneskerettssituasjon. Utrop møtte nylig en komité uavhengige skribenter og avhoppede forfattere på Norgesbesøk.
Komiteen deltok på et arrangement på Litteraturhuset i regi Norsk PEN og Sør-Koreas ambassade, som bisto med oversetter, ettersom forfatterne ikke snakker noe annet språk enn koreansk.
Nord-Koreas myndigheter er livredde alt som finnes av uavhengige informasjonskanaler.
Hermetisk lukket
Forfatterne på besøk fortalte om et land som er hermetisk lukket for omverdenen, og hvor informasjonsfrihet er et fremmedbegrep.
– Alt overvåkes av politiet og hemmelige tjenester. Ikke ett ord kan trykkes uten at sensorer fra myndighetene har sett gjennom før ting publiseres.
For å omgå den omfattende sensuren pleier skribentene og forfatterne å bruke metaforer i litterære, eller andre typer verk.
– Vi skjønner jo at metaforer er et vanlig grep. Men for oss har dette en helt annen betydning. For oss handler dette om å lære å få folk til å tenke i et land hvor det er ulovlig å tenke selv.
“Eksilfront”
Lee Ji Meng klarte selv å flykte fra regimet. Som frontfigur for de eksilerte forfatterne er han fullt klar over hva dette innebærer.
– Vi ser oss selv som en kulturell eksilfront, som går i bresjen for endringer i Nord-Korea, for endringer av hele systemet i landet.
– Hvorfor jobber regimet såpass iherdig for å holde landet “informasjonslukket”?
– Å holde folk uinformert er en del av regimets skremselstaktikk overfor landets innbyggere. Når folk begynner å bli informert om hva som er virkeligheten utenfor Nord-Koreas grenser, utenfor denne boblen som folk lever i, så kan dette være første steg i en prosess hvor regimet begynner å miste kontrollen. Og derfor er de livredde alt som finnes av uavhengige informasjonskanaler som bryter regimets meningsmonopol.
En plikt å opplyse
Ji Meng ser det å informere, å lage bøker og opplyse og inspirere til tankevirksomhet nærmest som en plikt.
– Vi som har vært organisert mange år i eksil i Sør-Korea tenker at endringene vil komme når nord-koreanerne blir “opplyste”.
Han ser samtidig også på dette som en utfordring.
– Koreansk litteratur og skrivekunst har eksistert i flere årtusener, mens kommunistregimet i nord har overlevd i rundt 70 år. Samtidig har disse 70 årene satt et sterkt preg på folk som har bodd i et land uten tanke-, forsamlings- eller ytringsfrihet. Når endringene kommer, må vi være på tå hev, og bruke alt det vi har i vår egen frigjøringsprosess til å frigjøre våre landsmenns sinn.
